Multikulturalisme var tema den første kvelden på Den norske filosofifestivalen i Kragerø i går kveld.

Diskusjonen dreide seg rundt hvor langt det etablerte samfunnet skal strekke seg for å imøtekomme krav fra minoritetskulturer, og hvor langt minoritetskulturene skal forventes å innrette seg på områder der kulturene kolliderer.

Skal det for eksempel være tillatt å bruke hijab for politikvinner og i hvilken grad bør muslimer og jøder ha krav på å få servert halal- og koshermat i militæret? Dette er to eksempler på diskusjoner som kan oppstå.

- Handler det egentlig om diversitet?

Arrangørene hadde invitert fire sentrale norske debattanter på området. I panelet satt Sara Azmeh Rasmussen, Lars Gule og Cora Alexa Døving. Jobben med å styre det hele var gitt til Thomas Hylland Eriksen,

Debatten foregikk på en pub ved bryggekanten i Kragerø forholdsvis seint på kvelden, innimellom to opptredener fra pianotrubadur Gisle Børge Styve med band. Debatten ble dessverre noe i korteste laget, men en del utspill ble det da likevel tid til.

Hylland Eriksen startet med å slå fast at multikulturalismen har kommet i vanry, og at aktørene i debatten ofte snakker forbi hverandre.

- Kanskje er det egentlig bare det gamle begrepet diversitet vi snakker om? Uansett ordbruk, er poenget at vi må tillate en viss grad av variasjon innenfor en felles ramme. Denne overordnede modellen er alle enig om. Det man er uenig om, er hvor grensene skal gå, mente han.

- Muslimer er liberale

Cora Alexa Døving er seniorforsker på HL-senteret, og jobber hovedsaklig med integrering i det flerkulturelle Norge. Hun slo fast at multikulturalisme er en politikk som gjør det mulig å ivareta forskjeller. Begrepet innebærer også at kultur på en eller annen måte er viktig for folk.

Døving slo tilbake mot dem som mener at multikulturalisme betyr "kulturbevaring".

- Multikulturalisme er kunsten å komme fram til ulike overenskomster mellom mennesker med ulik kulturbakgrunn, slik at man skal greie å leve sammen på en god måte, sa Døving.

Hun slo fast at veldig mye av integreringsdebatten hviler på et falsk premiss, nemlig at innvandrere, og spesielt muslimer, er mer illiberale enn de beviselig er.

- Det store bildet er at innvandrere er ganske liberale. Vi har mange undersøkelser som underbygger dette. Dessuten går det riktig vei. Under den store hijab-debatten i 2004 var det svært få hijab-brukere som deltok. Men i hijab-debatten som kom opp i fjor, i 2009, så var det en masse kvinner med hijab som engasjerte seg. Det viser en positiv utvikling, sa hun.

Døving understreket at det mest oppsiktsvekkende var at hijab-brukerne slett ikke brukte religiøse argumenter for å forsvare sin bruk av det omstridte skautet.

- Jeg har trålet mange avisinnlegg og kommentarer fra 2009 som forsvarer retten til å bruke hijab, og jeg har bare funnet ordet"koranen" i ett eneste innlegg. Hijab-brukerne argumenterer gjennomgående med begreper som sekularitet, religionsfrihet, liberalitet og feminisme. Det er svært interessant, understreket hun.

Lars Gule skjøt inn at Døving har helt rett i dette, men at det likevel er et lite mindretall som går i en autoritær religiøs retning.

- Det er dette fåtallet som er problemet, framholdt han.

Gule presiserte at man ikke må bli for utålmodig i denne kampen. Han understreket at det går riktig vei, og at man må akseptere at det kommer til å ta litt tid.

- Man kan ikke si "velkommen hit, i morra skal du være kliss lik oss". Det blir helt urimelig, understreket han.

- Vi er jo besatt av denne hijaben
Sara Azmeh Rasmussen poengterte at vi trenger en sekulær sone, og trakk opp noen grunnleggende konfliktlinjer.

- Hvordan skal vi forholde oss til ansikstmaskering, burka og niqab? Skal vi tillate det? Hvordan skal folk som dekker ansiktet på denne måten greie seg i samfunnet? Det andre er hvordan vi skal avveie foreldrenes rett til å bestemme over barna sine, mot barnets rett til selvbestemmelse og fravær av tvang. Skal det være en aldersgrense for slør? spurte hun.

Thomas Hylland Eriksen var raskt ute med et svar.

- Vi er jo helt besatt av denne hijaben. Det er jo så mange andre ting vi også kan ta tak i. Hva med tvangsekteskapene til tamilene? Turbanen til sikhene? Det er mange kulturer som man like gjerne kunne ha angrepet. På 17. mai går folk i bunad. Hvor unik er egentlig denne hijaben? Den kom på moten på 80-tallet, og for mange kvinner handler det om kulturell identitet. Det trenger ikke være verre enn det, mente han.

Sara Azmeh Rasmussen forklarte:

- Vi er opptatt av muslimene fordi de, i motsetning til andre grupper, går så hardt ut på banen. Og jeg synes det blir meningsløst å sammenligne hijab og bunad, mente hun.

Lars Gule var raskt frampå og kommenterte.

- Slør og bunad er ikke usammenlignbart. Det handler i begge tilfeller om kultur og identitet. Når det gjelder hijab på barn, så er det opp til foreldrene å bestemme dette. Jeg mener hijab er forkastelig, men vi kan ikke gripe inn i dette. Hvis vi bruker statlig makt til å overstyre foreldrene i en slik sak, har vi tapt. Da er det også veldig mye annet man må nekte foreldre å gjøre med barn. Noen tar for eksempel hull i ørene på babyer. Skal vi forby det også? Slike ting må endres med argumenter, ikke med statsmakt, understreket han.

Cora Alexa Døving supplerte.

- Hva kulturelle symboler betyr er i endring hele tiden. Det gjelder både hijab og bunad. Hijab for unge muslimske kvinner i dag, står for noe annet enn kvinneundertrykking. Mange sier at de bruker det i strid med foreldrenes ønsker. Dette må vi lytte til. Samtidig, hvis mange begynner å gå med bunad hver eneste dag som del av en slags nasjonalistisk politisk aksjon, så ville plagget få en annen betydning enn i dag, konstaterte hun.

Vanskelig å forstå at noen velger annerledes
Thomas Hylland Eriksen poengterte at mange har en liberalismeforståelse som går ut på at "hvis alle bare fikk velge fritt, så ville de velge som meg".

- Dermed blir alle valg som en selv ikke ville ha gjort, et slags bevis på at en person står under tvang. Men det blir jo en helt feil innstilling, mente han.

Sara Azmeh Rasmussen svarte.

- Ofte trekkes det fram eksempler fra den positive og uproblematiske siden ved kulturer, slik som kunst, klær, musikk og mattradisjoner, for å forsvare det multikulturelle prosjektet. Men det er ganske meningsløst. Jeg tror neppe noen reagerer på økning i antall kebabrestauranter eller at det serverers halalmat på Blindern, sa hun.

Azmeh Rasmussen slo fast at det som skaper spenning er grunnleggende hierarkiske, tradisjonalistiske og patriarkalske strukturer i innvandrermiljøene.

- Her ligger kontoversens kjerne, og det er i denne forstand jeg reagerer på verdirelativisme. Dette kan for eksempel gi seg utslag som at politikere går inn for en politikk som forskjellsbehandler, og at man avviser folkeopplysning som et etnosentrisk produkt, slo hun fast.

- Hva mener du med det? undret Cora Alexa Døving.

- Jeg kan jo for eksempel nevne at Ap for eksempel forsvarer kvinner i bedriftsstyrer og slikt, samtidig som Jens Stoltenberg nylig innkalte Aps innvandingspolitiske talskvinne på teppet fordi hun hadde kritisert ansiktsmaskering. Det synes jeg ikke henger på greip, sa Azmeh Rasmussen.

Thomas Hylland Eriksen hevdet at etnisk diskriminering er et mye større problem enn multikulturalisme.

- Jeg skjønner ikke at dette med maskering er noe å være så bekymret for. Jeg har mange gode samtaler på telefon, og jeg kjenner mange blinde som snakker godt med hverandre. Jeg må si at jeg er mye mer bekymret for etnisk basert diskriminering, framholdt han.

Og der var den korte debatten slutt, og det var igjen klart for pianoentertainer Gisle Børge Styve. Folk kjøpte seg en ny halvliter og diskusjonen fortsatte inn i sommernatta.

Sara Azmeh Rasmussen fikk siste ordet, henvendt til Hylland Eriksen:

- Det er viktig ikke å ta for lett på dette.