I starten av november lanserte den kristne avisa Vårt Land tv-serien Omvend meg. Her har ateisten og HEF-medlemmet Kjetil Hope fått møte en rekke kristne som på ulikt vis har prøvd å omvende ham.

Nå er samtlige ti episoder ferdige. Greide de det?

– Jeg var oppriktig da jeg gikk inn i det, og hadde jeg sett lyset ville jeg selvsagt ha tatt konsekvensen av det. Men ingen av møtene fikk meg til å komme tilbake til kristendommen. Så nei, de greide det ikke. Jeg tror forresten mange ville ha sett rart på meg hvis jeg hadde blitt kristen på grunn av dette, sier Hope.

– Lærte du noe da?

– Ja, så absolutt. Det kom ingen argumenter eller trumfkort som jeg ikke kjente til fra før, men jeg fikk en fornyet forståelse av at mange kristne er oppriktige, ærlige og søkende mennesker som ikke er så fordømmende eller nedlatende overfor oss ikke-troende som mange kanskje tror, sier han.

Fra kristendom til ateisme

Kjetil Hope er oppvokst i en konservativt kristen familie i Bergen, men har i voksen alder brutt ut og erklært seg selv som ikke-kristen. På grunn av denne bruddprosessen har han tenkt nøyere gjennom livssyn og religion enn de fleste. Det måtte derfor nødvendigvis bli en tøff oppgave for de kristne å få ham tilbake i folden igjen.

– Det som er viktig for meg er om de religiøse påstandene er sanne eller ikke. Hva taler for dem, og hva taler mot dem? Grunnen til at jeg ikke tror, er at argumentene for at det skal finnes en gud, eller at kristendommens kjernepåstander er sanne, ikke er gode nok. Hvorvidt religionen har eller har hatt positiv eller negativ effekt i samfunnet er jeg ikke fullt så opptatt av som ønsket om å beskrive noe som er sant. Men jeg synes selvsagt det er en spennende diskusjon det også, sier han.

– Så da ligger du altså litt på samme linje som Richard Dawkins som også først og fremst er opptatt av å kritisere den religiøse virkelighetsbeskrivelsen?

– Ja, på en måte. Han har vært veldig viktig for meg i min vandring bort fra kristen tro. Men samtidig er jeg er veldig uenig med ham også. Jeg mener blant annet han tar direkte feil når han sier at moderate og liberale kristne er akkurat like ille som de konservative. Det er bare tull. De moderate står for en humanisering av religionen som vi ikke-troende bør være veldig glade for. Dette er oppriktige, søkende, nysgjerrige og fornuftige mennesker. Dette bør Dawkins og andre nyateister innse. Så kan vi stå sammen med dem om å motarbeide de konservative og dogmatiske tullingene, sier han.

– Hva er det mest skuffende du opplevde i løpet av innspillingen?

– Det er kanskje episoden der jeg ble dratt med på barselavdelingen på sykehuset i Tønsberg (episode 3). Jeg tror kanskje meningen var å appellere til farsinstinktet og få meg til å reflektere over at et nyfødt barn er et ”Guds under”. Men det ga meg ingen slike tanker. At nye mennesker kommer til verden er både flott og meningsfullt, men det er ikke noe overnaturlig over det, sier han.

Dårlige svar på det ondes problem

Hope forteller at han både i episoden på barselavdelingen og i andre episoder prøvde å konfrontere noen av dem han møtte med det ondes problem – at barn ikke bare blir født på barselavdelingen, men at noen også dør, samt at ikke alle blir helbredet ”ved et mirakel” som Tone Lise Gustavsen fortalte om i episode åtte, men at noen også mister livet alt for tidlig uten at det er mulig å se noen mening i det.

– De svarene jeg fikk var stort sett veldig vage og lite tilfredsstillende. I episoden med Gustavsen ble i tillegg mye av dette klippet bort, noe som irriterer meg litt, sier han.

En annen episode han nevner er forklaringen som teologen Oskar Skarsaune ga på hvorfor Bibelen først nevner djevelen i 1. Krønikebok.

– For meg er det tydelig at ideen, i Bibelen, om at det finnes en djevel kom etter påvirkning fra zoroaster-religionen. Ingen av Bibel-bøkene før 1. Krønikebok nevner djevelen. Da jeg spurte Skarsaune om dette, mente han at dette hadde pedagogiske årsaker fordi at man ikke kunne innføre alle karakterene med en gang. Den synes jeg blir litt tynn. For meg er det tydelig at kristendommen har vokst fram under gjensidig påvirkning av andre religioner og livssyn, og at den således ikke er så unik og uforanderlig som mange vil ha det til. Det er også mange andre opplysninger i Bibelen som man ikke greier å dokumentere historisk. De kristne har ikke gode svar på slikt, sier han.

Ateister må ikke være nedlatende

Kjetil Hope mener likevel ateister og humanister har mye å lære av de kristne.

– Mange ikke-troende ser på religiøse som litt svake mennesker som trenger trøst fordi de ikke greier å forholde seg til livets harde realiteter. Jeg vet ikke om det er helt sant. De er ikke dumme. Gudstroen er bare veldig viktig for dem, og er svært personlig. Derfor er det viktig at vi ateister ikke blir nedlatende. Da er det plutselig vi som blir stående igjen som de usympatiske, sier han.

Kjetil vil gjerne få fram at gudstroen også inspirerer til gode gjerninger. Ett av de sterkeste møtene han hadde i løpet av serien, var med Asgeir Føyen i episode 6. Han var ikke så opptatt av teologiske spissfindigheter, men brukte heller gudstroen din som en inspirasjon for å gjøre gode gjerninger.

– Jeg ble fascinert av holdningen hans. Dette er kristendom på sitt beste. Her har vi humanister mye å lære. Som humanister kan vi ta med oss det beste fra alle tradisjoner. Fornuften og rasjonaliteten må styre, men vi må ikke glemme at det viktigste er å hjelpe hverandre. Vi har på en måte to krefter i oss. Den ene vil søke sannhet, og den andre ønsker å hjelpe andre mennesker. Utfordringen er å kombinere disse to kreftene, og ikke blir for opphengt bare i den ene eller bare den andre, konstaterer Hope.

Les også:

Ble plutselig frisk: Hevder Ullevål journalførte det som ”guddommelig mirakel”

Ateist-reality: Kristne i kø for å omvende Kjetil Hope