Bjørnstjerne Bjørnson (1832 - 1910) vokste opp med en prest som far, og var troende fra barndommen av. Ifølge Store Norske Leksikon ble denne troen styrket i 1860-årene. Han var grundtvigianer og begeistret for "den glade kristendom".

Men på 1870-tallet, da Bjørnson var i 40-årene, vendte han seg mot kristendommen. Da han flyttet til Aulestad i Gausdal i 1875 ble han provosert av presten Christopher Bruuns helveteslære. Dette satte i gang en religionskritisk prosess som førte til omfattende lesning av bibelkritikk og filosofi. Han satte seg også grundig inn i Charles Darwins utviklingslære.

Bjørnson var en brennende idealist i alt han fortok seg, og etter at han hadde oppdaget rasjonalismen og fritenkeriet, var det på tide å gå løs på de troende. Han la ikke mye imellom. Det var spesielt teologenes uklare og inkonsistente utlegninger om trosgrunnlaget som fikk gjennomgå, samt deres makt i samfunnet. Bjørnson angrep også det han betegnet som "vanekristendommen" - at folk bare fortsetter å tro uten å stille kritiske spørsmål og kreve logisk konsistens.

- Når det gjelder å vise at det gamle som det nye testamentet er menneskers verk, og ikke det minste mer, (...) anser jeg det som syndig (brødefuldt) av en som kan, å la være og gi ens nærmeste omgivelser høyst tiltrengt opplysning om dette, skriver Bjørnson.

Han fortsetter med å skrive "når det gjelder de kristnes tro (...) om det guddommelige som skal senke seg i det menneskelige, så viser jeg ganske visst, når leiligheten byr seg, til at denne oppfatningen ikke er min; men jeg motarbeider den heller ikke". (red.komm: språket er modernisert og forkortet)

Senere i livet meldte Bjørnson seg inn, og ble deretter æresmedlem, i britiske Rationalist Press Association. Organisasjonen finnes fortsatt, og har i dag fjernet "press" i navnet. De utgir magasinet New Humanist og er medlem av IHEU, den samme internasjonale humanistunionen som Human-Etisk Forbund er tilknyttet.

Oversatte Ingersoll i 1883

Sitatene over er hentet fra Bjørnsons forord til den amerikanske fritenkeren Robert G. Ingersolls bok "Tænk selv" som Bjørnson sørget for å få oversatt til norsk i 1883.

I innledningen skriver Bjørnson at han synes Ingersoll er for skarp mot religionen, men synes likevel religionskritikken hans er såpass velformulert og rammende at han ønsker å spre dette også i Norge.

- Han har bare to farver, sort og hvitt, og det strekker som kjent ikke til når tilværelsens fenomener skal males. (...) Robert Ingersoll går lengre i sin kamp enn jeg ville, skriver Bjørnson. Så følger han på med de religionskritiske sitatene som er nevnt over.

Ingen tvil om hvor han stod livssynsmessig

Arnfinn Åslund har skrevet doktorgrad om Bjørnsons diktning. Han er ikke i tvil når Fritanke.no spør hvor han mener Bjørnson stod livssynsmessig.

- Mange av Bjørnsons tekster uttrykker en ateistisk posisjon. Han tar så tydelig avstand fra gudstro, og framholder så sterkt rasjonalisme og vitenskap som en kontrast til religionen, at man må spørre seg hvor mange dogmer man må ta avstand fra før man kan si at det ikke er noe igjen, sier han.

Åslund forteller at Bjørnson opplevde trostapet som en personlig krise, men at han fant ny livsmening i en fremskrittstro hvor han forsøkte å integrere elementer fra moderne vitenskap, samtidig som han fastholdt sitt etiske engasjement.

- Mange har beklaget hans farvel med kristendommen, og kanskje også vært motvillige til å akseptere hvor radikalt dette var. Flere steder ser vi at Bjørnson bruker et metaforisk gudsbegrep - for eksempel i de berømte "Salmer". Men det er viktig å forstå at dette nettopp er metaforisk. Han ser på Gud som et bilde på de gode krefter i menneskene. "I livet Gud er åpenbaret", heter det i et dikt. Med dette mener Bjørnson at Gud ikke har noen realitet utenfor naturens liv, sier han.

-Hvorfor ønsket han å bruke dette religiøse, metaforiske språket, tror du?

- Han hadde stor sympati for håpet og kraften som ligger i gudsbegrepet. Selv om han mistet troen på Gud, mistet han ikke troen på mennesket. Han hadde en trosnatur. Men den kristne troen han hadde tidlig i livet, ble transformert til troen på det gode, kraftfulle mennesket, utvikling, rasjonalitet og vitenskap, sier Åslund.

Respektløst å framstille han som troende

Åslund tror at mange synes det er leit at vår store nasjonaldikter hadde et så avvisende syn på kristendommen, men advarer mot å gi inntrykk av at dikteren var kristen.

- Det er respektløst mot Bjørnson å gi inntrykk av at han "dypest sett var kristen". Oppgjøret med den kristne tro var et viktig vendepunkt i livet hans, og noe han gjorde et stort nummer ut av. Dersom man vennes til omtrentligheter og uklarhet på det religiøse område, hevder Bjørnson, vil man også akseptere dem på andre, mindre viktige livsområder. Derfor mente han også at det er i religionskritikken all befrielse må begynne, sier Åslund.

Eller for å si det med Bjørnstjerne selv:

"I det religiøse skal al udfrielse begynde. Dette er min siste, faste opdagelse blandt bønderne. Her er trældommens vugge, her er det sanheden knækkes i dem fra barn. Jeg konfirmerer ingen af mine barn. Frit skal de få gå til det og sælvstændige. Hele skal de få stå, om i vantro æller tro, på sanhedens grun i dem sælv."

Dialogorientert humanist

I forordet til Robert G. Ingersolls "Tænk selv" skriver Bjørnson at Ingersolls virkelighetsoppfatning virker flat og lite nyansert. Han presiserer også at han "ikke ønsker å motarbeide kristendommen" i sitatet som er nevnt i starten av artikkelen.

I forordet framholder han at det er en positiv kraft i kristendommen, hvis bare "de kristne" kunne slutte med "at sætte som givet, hvad som først skal bevises", "slippe forkætrelsen af anderledes-tænkende" og "opgive det forbryderske forbund mellem kongemakt og statskirke".

- Bjørnson var opptatt at sameksistens - at vi må bli enig om en felles plattform på tvers av livssyn. Han hadde et samfunnsmoralsk, oppbyggelig prosjekt og var opptatt av at han som ikke-kristen måtte anses som et like moralsk menneske som alle andre, sier Bjørnson-forsker Arnfinn Åslund.

Han viser til de store romanene, Det flager i byen og på havnen, og På Guds Veje, som eksempler på hvordan Bjørnson skildret forholdet mellom troende og ikke-troende.