Agronom og journalist i fagbladet Norsk Landbruk, Øystein Heggdal, gikk i januar hardt ut mot en reportasje i Aftenposten Innsikt om GMO – genmodifiserte organismer – i et innlegg på bloggen Rasjonalitet.

Han mener Aftenposten drev uvitenskapelig svartmaling av GMO i reportasjen.

Spesielt hardt gikk det ut over Bioteknologirådet – et statlig råd som er høringsinstans i spørsmål om genmodifiserte organismer og bioteknologi, samt har ansvar for å bidra med informasjon om temaet.

Heggdal mener det er flaut at et statlig råd bidrar til å spre usikkerhet om hvorvidt GMO-planter er trygt å spise, når det er fullstendig enighet blant forskere om at GMO er like trygt som annen planteforedling.

– Det er større enighet blant forskere om at GMO er trygt å spise, enn det er enighet om menneskeskapte klimaforandringer. Det må kunne kreves mer (av medlemmene i Bioteknologirådet) enn at de opptrer som en gruppe anti-GMO-aktivister med et statlig visittkort, skriver Heggdal.

1700 studier med mye forskjellig

Fungerende direktør i Bioteknologirådet, Audrun Utskarpen, sier til Fritanke.no at Heggdal tar feil når han sier at det er unison enighet om at GMO-planter er trygge å spise.

Hun understreker at GMO-planter er forskjellige og må vurderes fra sak til sak.

– Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for å si bastant verken at alle GMO-er er farlige eller ufarlige for miljø og mennesker. De 1700 studiene Heggdal viser til, tar for seg en lang rekke temaer og peker i ulike retninger. De kan ikke generaliseres på den måten. Hvis man skal konstatere at noe er trygt, må man først bli enig om hva som skal regnes som «trygt», og deretter undersøke hver enkelt GMO-plante opp mot dette, gjerne på forsøksdyr over et helt liv. Slike studier er ikke gjort i den grad at man kan konkludere slik Heggdal gjør, sier Utskarpen.

Spesielt er det et problem at GMO-industrien gjør det vanskelig å forske uavhengig, sier hun.

– I USA og Canada har det vært vanskelig å få utlevert GMO-frø og planter til uavhengig forskning. Og hvis det har blitt utlevert, krever gjerne GMO-selskapene rett til å lese gjennom og godkjenne før forskningen blir publisert. Det er et stort problem, forklarer Utskarpen.

Samtidig er det ikke riktig å si at det «ikke finnes uavhengig forskning på GMO», noe Bioteknologirådet heller ikke har sagt.

– Som sagt har det vært vanskelig å få tak i forskningsmateriale i USA og Canada, mens i andre land har det vært lettere, som i Sør-Afrika. Den uavhengige forskningen er imidlertid ikke så entydig at vi bare kan konkludere med at «GMO er ufarlig». Ett problem er for eksempel at vi har svært få studier på forsøksdyr som viser langtidseffekter av GMO over et helt liv, sier hun.

Men samtidig som man ikke kan hevde generelt at «GMO er ufarlig», har man heller ingen vitenskapelig grunn til å hevde det motsatte – at det er farlig, poengterer hun.

– Er det noen systematiske forskjeller i resultatene fra forskning styrt og betalt av GMO-industrien, og uavhengig GMO-forskning?

– Det er en del ulike resultater. Av studiene som er publisert i vitenskapelige tidsskrift, er de fleste som viser at det ikke er noen forskjell mellom GMO-er og vanlige planter, gjort av selskapene som markedsfører dem eller samarbeidspartnere. Studier som antyder at noen GMO-er har toksiske effekter, er som oftest gjort av forskere som ikke er tilknyttet firmaene, sier Utskarpen.

Kritikk mot dagens GMO-produksjon handler heller ikke bare om helserisiko. Det handler også om hvilke skadevirkninger GMO-planter kan få i økosystemet, samt at patentrettighetene gir noen få selskaper veldig mye makt til å diktere videre utvikling og forskning.

– Det er det definitivt grunn til å bekymre seg over, forklarer hun.

Glyfosat kan være en sovepute

Mye av debatten rundt GMO handler om sprøytemiddelet Roundup med virkestoffet glyfosat, brukt i kombinasjon med GMO-planter kalt «Roundup ready». Dette sprøytemiddelet gjør langt mindre skade på naturen enn midler som ble brukt tidligere, og har effekt i mye lavere doser.

Dette framholdes som en stor suksess av GMO-tilhengere, ettersom man da har greid å redusere sprøytemiddelbruken og forurensningen gjennom bruk av GMO.

Audrun Utskarpen er imidlertid skeptisk.

– Jeg er redd bruken av glyfosat og Roundup ready-planter blir en sovepute slik at man glemmer å tenke nytt. Det er ikke riktig å si at alternativet til dette er situasjonen vi hadde for 30 år siden, der langt giftigere og mer miljøskadelige sprøytemidler ble brukt. Mye har skjedd siden den gang. Blant annet har det blitt innarbeidet et nytt prinsipp kalt «integrert plantevern» som handler om at man bare skal sprøyte der det trengs, når det trengs. Sprøytingen må være målrettet, og andre tiltak skal vurderes først. Dette prinsippet er nå en del av lovgivningen både i Norge og EU, sier hun.

Ett av problemene med glyfosat er at ugresset man ønsker å ta livet av, blir resistent mot sprøytemiddelet.

– Det er selvsagt fint å sprøyte med glyfosat i de årene det fungerer, men når ugresset har blitt resistent, så kan man være verre stilt enn hvis man hadde satset mer på integrert plantevern, sier hun.

Hva skjer med all plantegiften i økosystemet?

Et annet argument som trekkes fram av GMO-tilhengere, er GMO-planter som selv utvikler en gift som visse insektlarver ikke tåler. Dermed kan man droppe veldig mye av den miljøskadelige sprøytingen.

– Om det noen gang var en suksesshistorie med GMO er det denne, skriver Heggdal.

Audrun Utskarpen mener dette bildet bør nyanseres.

– Vi har sett at sprøytemiddelbruken har gått ned etter at man tok i bruk GMO-planter med innebygget gift mot insekter. Men noen steder, i Sør-Afrika og USA for eksempel, har insektene blitt resistente, og bøndene har da måttet begynne å sprøyte på nytt. Slike planter er selvfølgelig en fordel for bøndene som ikke trenger å bruke så mye sprøytemidler, men det blir likevel en korttidsløsning, sier hun.

Utskarpen legger til at resistens kan bli et problem også med sprøyting, men spørsmålet er om denne produksjonsmåten med planter som lager insektgift gjør at resistens utvikles raskere.

– Da er det bedre å utvikle alternative strategier som også fungerer på sikt, sier hun.

Et annet problem er at giften fra plantene kan spre seg i naturen.

– Å dyrke slike planter er i strid med prinsippet i «integrert plantevern» om at man ikke skal bruke mer gift enn man trenger. Det blir produsert veldig mye gift når plantene produserer den gjennom hele livsløpet, og den vil selvsagt gå ned i bakken og ut i økosystemet, også i vann og bekker. Vi har ikke oversikt over hvilke skadevirkninger det vil gi i naturen, selv om det ikke er påvist at det er skadelig for mennesker, sier hun.

Golden rice

Et annet eksempel som ofte trekkes fram i GMO-debatten er Golden rice – en ristype som er genmodifisert til å inneholde A-vitamin. Golden rice er tenkt å avhjelpe det alvorlige problemet med A-vitaminmangel som tar livet av over en halv million barn årlig på verdensbasis.

– Jo, det høres fornuftig ut å berike matvarer med vitaminer. Men husk at planten ikke er ute i produksjon ennå. Det har også vært problemer med at Golden rice ikke gir like bra avling som vanlig ris, noe som må til for at bøndene skal ønske å dyrke den, sier Utskarpen.

– Det blir ofte hevdet at det ligger en slags naturlighetsideologi bak motstanden mot GMO, det vil si en trosforestilling om at «det naturlige» alltid er best og sunnest, mens det som anses som «kunstig» alltid er skadelig. I hvilken grad ligger det en slik tankegang bak Bioteknologirådets holdning?

– Ikke i det hele tatt. Vi er ikke motstandere av GMO av prinsipp, og det er også ulike oppfatninger blant medlemmene i Bioteknologirådet. GMO-er skal vurderes etter genteknologiloven fra sak til sak. Loven sier at en GMO ikke skal utgjøre en fare for miljø og helse, og at vi skal legge vekt på om den bidrar til bærekraftig utvikling, er samfunnsnyttig og etisk forsvarlig. Vi gjør hva vi kan for å basere oss på den mest oppdaterte vitenskapen. Men når det gjelder GMO, er resultatene sprikende, og forskere er uenige. Det dreier seg også om hvordan vi skal forholde oss til usikkerhet og manglende kunnskap, og om hvordan vi skal veie risiko mot nytte, sier hun.

– Noe annet som ofte trekkes fram i debatten er de omstridte forskningsresultatene til Gilles-Éric Séralini, som angivelig skal ha påvist helserisiko ved GMO. Hva er deres holdning til det?

– Han trakk nok for sterke konklusjoner, men Bioteknologirådet legger uansett ikke enkeltstudier til grunn i sine vurderinger, sier hun.

Heggdal: – Vi må forholde oss til konsensus

Øystein Heggdal blir oppgitt når han hører hvordan Bioteknologirådet nok en gang skaper usikkerhet om GMO.

– Det er selvsagt ikke vanskelig å finne forskere og enkeltstudier som mener alt mulig, men hvis vi skal forholde oss til forskerkonsensus på klimaområdet, så må vi nesten forholde oss til forskerkonsensus på dette området også, sier Heggdal.

Han viser til en undersøkelse fra Pew Research Center som viser at 88 prosent av medlemmene i American Association for the Advancement of Science (AAAS) mener at GMO er trygt å spise, mens 87 prosent mener at menneskeskapte klimaforandringer er reelt.

– Og det er ikke bare forskere tilknyttet AAAS som er enige i spørsmålet om GMO. Alle andre regulatoriske myndigheter vi stoler på er også enige, sier han, og
viser til en oversikt av Dan Ryder fra University of British Columbia i Canada.

Heggdal trekker også fram en stor metaanalyse utført av tyske forskere fra i fjor som konkluderte med at GMO har økt avlingene med 22 prosent, økt bøndenes inntjening med 68 prosent og redusert sprøytemiddelforbruket med 37 prosent.

Han presiserer at Integrert plantevern som Utskarpen viser til bør inneholde alle verktøyene, også genmodifisering.

– Integrert plantevern inneholder ikke bare det ideologene i Bioteknologirådet til en hver tid måtte føle er korrekt. Jeg synes det er tullete at et statlig organ som Bioteknologirådet igjen bidrar til å skape unødig frykt ved å gulpe opp argumenter fra anti-GMO aktivister, sier han.