I løpet av 2019 og 2020 er det kommet på plass to prosjektstillinger som studenthumanist ved lærestedene Høgskulen i Volda og NTNU i Trondheim. Dette er første ledd i Human-Etisk Forbunds (HEF) strategi for utvikling av en ny livssynstjeneste.

Forsker Nina Helen Mjøsund er ikke i tvil om at Human-Etisk Forbunds (HEF) samtaletjeneste kan bidra til å gi folk bedre psykisk helse.

Det å dele tanker om vanskelige og eksistensielle ting med en kvalifisert lytter – en som er vant til å snakke åpent om vanskelig livstemaer, som er opptatt av å være undrende, og som kan hjelpe oss til å forstå – er blant de ting som kan styrke den psykiske helsa.

Særlig er det viktig å få bekrefta at en ikke er aleine med det en strever med. Den opplevelsen kan en få i møte med andre i samme situasjon, men også i samtale med en person som gjennom samtaler med mange andre kan bekrefte dette fellesskapet.

– Vi føler oss ofte ensomme når vi går igjennom kriser. Å møte, eller å høre om, andre som har vært i samme sko, er veldig kraftfullt, sier hun.

Mange snubletråder

Også Per Nerdrum mener det kan være behov for en samtaletjeneste ved siden av det offentlige hjelpeapparatet, som den HEF tilbyr. Her er det masse muligheter, men også mange snubletråder, påpeker han.

Nerdrum er opptatt av at denne type samtalepartnere må være bevisst mekanismene i det som skjer mellom de to partene der den ene er lønnet og den andre er en slags «kunde». Disse er i helt ulike posisjoner. Det er et profesjonelt forhold. Derfor er det viktig å beskrive likheter og ulikheter i posisjonene mellom de to.

Og det er helt avgjørende at den profesjonelle har evne til empati og evne til å få til et samarbeid – og ikke minst: har sjølinnsikt.

– Jeg har erfart at filosofer som begynner med terapi har fått problemer fordi de ikke har hatt tilstrekkelig innsikt i hvilken «bagasje» de sjøl har med seg inn i samtalene med de som oppsøker dem, og lite innsikt i det som foregår mellom to personer i denne typen profesjonelle samtaler. Det er helt nødvendig å ha begreper for det som foregår i disse prosessene – for eksempel overføring og motoverføring, understreker han.

Overføring og motoverføring er viktige begreper fra psykiatrisk og psykologisk behandling, men det kan egentlig oppstå i alle tillits- eller avhengighetsforhold. Overføring handler om de følelsene den som mottar hjelp kan få for den som gir hjelpen – følelser som egentlig handler om følelsene denne har eller har hatt til foreldre eller andre som hen har stått i et nært forhold til. Motoverføring handler om følelser og oppførsel som oppstår hos den som hjelper.

Første trinn på hjelpestigen

Mjøsund snakker om en «hjelpestige» der lavterskeltilbudene til frivillige organisasjoner er på de laveste trinnene og spesialisthelsetjenesten på de øverste.

– Å snakke med en som lytter og bekrefter kan være første steget på veien til videre hjelp – dersom det er behov for det, sier hun, og er særlig begeistra for at HEFs samtaletjeneste ikke først og fremst er en telefontjeneste, men et fysisk møte.

– Det skaper et større rom for eksistensielle samtaler når en også kan se hverandres kroppsspråk og sanse menneskelighet i situasjonen. Det å gi og få tilbake er en viktig dynamikk i sånne prosesser. Også livsveilederen vil få noe i disse møtene – økt kompetanse, nye innsikter, mer erfaring. Viktigheten av, og gleden i, å gi av erfaringene sine kan gå begge veier i sånne møter, sier hun.

Men fordi det er store avstander her i landet, håper hun at samtaletjenesten også kan nås gjennom telefon og e-post.

En annen ting Mjøsund ønsker seg inn i denne tjenesten, er at livsveilederen også stiller spørsmål om hva som er det gode livet for den som kommer til samtale – spørsmål som «hva inngår i en fin dag for deg?», «hva er viktig for deg?». Dette for å få øye på ressursene og styrkene personen har.

Trengs på utdanningssteder

På spørsmål om hvor en sånn samtaletjeneste bør være lokalisert, svarer hun umiddelbart: ved utdanningssteder, som altså er det stedet Human-Etisk Forbund i første omgang har satset.

– Ved studiestart blir mange strukturer i unge menneskers liv løst opp. Ungdom og unge voksne, kanskje særlig gutter, har ikke så mye språk på følelsesmessige og eksistensielle ting – de trenger et begrepsapparat.

Hun mener livsveilederen også kan ha en plass på institusjoner innen psykisk helsevern eller innen psykisk helsearbeid i kommunene.

– Jeg har vanligvis arbeidet med prester der, men en prest er ikke relevant for alle.

Videre synes hun sjukehus burde ha denne typen samtaletilbud – både for de alvorlig sjuke og for de pårørende. Og det å bli foreldre for første gang er en eksistensielt ny periode i livet – det å få ansvar for et annet menneske – så hun kan gjerne tenke seg at en livsveileder også var tilgjengelig ved helsestasjonene.

Mental helses Jill Arild ønsker også HEFs samtaletjeneste svært velkommen.

– Det er godt å ha noen å drøfte store spørsmål med. Jeg tror denne samtaletjenesten kan virke forebyggende mot å havne i større kriser, sier hun.

Som Mjøsund mener hun at det som gjør denne samtaletjenesten ekstra viktig, er at folk får møte et menneske fysisk. Det tilfører en annen dimensjon enn bare å snakke med noen på telefon.

På Verdensdagen for psykisk helse i oktober ble det sendt ut en pressemelding med krav fra flere organisasjoner i psykisk helse-feltet, deriblant Mental helse, om blant annet mer midler til kommunene for få til gode lavterskeltilbud og mer forebyggende arbeid. Jill Arild ønsker Human-Etisk forbund velkommen i dette arbeidet.

Trengs i arbeidet mot sjølmord

Regjeringa har nylig lagt fram en handlingsplan for forebygging av sjølmord. I dette arbeidet mener Arild at HEFs samtaletjeneste har potensial til å spille ei rolle.

Mye av arbeidet handler om forebygging av ensomhet, og å dempe opplevelsen av at en står aleine når det ser svart ut.

– Vi ønsker jo først og fremst at det offentlige skal ivareta dette, men det offentlige vil aldri kunne strekke til i forhold til behovet. Det å ha tilgang til en person som kan lytte, er det viktigste. Noen har fått avslag fra hjelpeapparatet – disse er det særlig viktig at har noen å gå til, og det beste er tilbud uten henvisning, understreker hun. Også pårørende etter sjølmord trenger denne type lavterskeltilbud, noe som også er et tema i handlingsplanen.

Også Mjøsund mener at HEFs livsveiledere kan spille ei viktig rolle i det arbeidet som skal gjøres i forbindelse med handlingsplanen. Slike humanistiske samtalepartnere kan stille det viktige spørsmålet «har du sjølmordstanker eller -planer», være det første trinnet i en dialog om dette, og eventuelt henvise videre dersom det oppleves nødvendig. Hun understreker at en livsveileder bør kurses i sjølmordsforebygging, og minner om at det er ganske vanlig å ha sjølmordstanker i perioder. Men har den du snakker med tidspunktet og metoden klar, må alarmen ringe.

Enda større behov nå

I handlingsplanen kan vi lese at mer enn en tredel av alle som tar livet sitt har vært i kontakt med fastlegen måneden før sjølmordet, og at nær halvparten av alle personer som dør i sjølmord har vært i kontakt med spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og rus siste leveår. Derfor mener Arild at både fastlegene og spesialisthelsetjenestene bør ha en brosjyre eller et lite kort de kan gi til pasienter de har en fornemmelse av at sliter, et kort med kontaktinformasjon til for eksempel HEFs livsveileder og hjelpetelefoner til Mental helse, Røde Kors og Kirkens SOS.

– Fastlegene må bli gjort oppmerksom på hva som finnes av tilbud i kommunen sin. Vår erfaring er at de ofte verken vet om oss eller Røde Kors, sier Jill Arild.

Amy Østertun Geirdal tror mange – uavhengig av tro og livssyn – i enda større grad enn under normale omstendigheter, kan trenge noen som kan lytte til dem nå under koronapandemien. Mange kan trenge å føle seg akseptert og få forståelse. Snakke med noen som ikke bagatelliserer angsten og bekymringen de føler – en de kan åpne hjertet sitt for, og som kan hjelpe til med å få plassert ting inn i en sammenheng. For noen er irrasjonelt redde nå.

Hun mener det er viktig at flere kan få hjelp der de føler seg mest «hjemme», og det å gå til en psykolog kan for noen oppleves litt for dramatisk.

Det er viktig at så mange som mulig kan finne det stedet og det nivået der de får den hjelpen som passer, mens hjelperen og samtalepartneren på sin side skal være klar over snubletrådene i alle relasjonene.

Denne saken er først publisert i Fri tanke #1-2021.