«Man klapper ikke når den gale begynner å danse», skriver spaltisten Elaine Brum i El Pais. Det er et folkelig uttrykk for at man ikke skal gi gærningene for mye oppmerksomhet. Deretter fastslår hun at det er feil. Man skjønte ikke at de gale hadde funnet seg nye arenaer på sosiale medier og YouTube, før de ble applaudert inn i viktige posisjoner.

Olavo de Carvalho (71) er ingen ny mann i brasiliansk offentlighet. Han har i noen år hatt en viss suksess som forfatter og sjøllært filosof. I det som i det alternative høyre kalles MSM – Main Stream Media – har de stort sett trukket på smilebåndet av hans teorier. Ingen trodde disse teoriene faktisk skulle bidra til å velge presidenten i Brasil i 2018.

Som takk for hjelpa fikk han utnevne to av sine disipler – olavetes som de kalles lokalt – i de to viktige postene som utenriks- og utdanningsminister i regjeringen til Jair Bolsonaro, den mest høyreorienterte presidenten i Brasil siden landet ble demokratisk i 1985.

Astrolog og kommunist

Mannen som sjøl benevner seg som fødselshjelperen for den nye høyresiden i Brasil, ble født i 1947 i São Paulo. I 1966 – to år etter etableringen av militærdiktaturet som regjerte landet til 1985 – meldte han seg inn i kommunistpartiet. Noe han bruker som argument for at han, i motsetning til storparten av dagens venstreside, har lest alle kommunistklassikerne.

Deretter fulgte en periode som journalist og astrolog. Han forlot astrologien, sjøl om han fortsatt mener det er noe fundamentalt vitenskapelig riktig med den – uten at han vet eksakt hva det skulle være. Han innså imidlertid at akkurat den oppgaven ble altfor stor for ham.

Så fulgte en periode der han levde i et kollektiv basert på sufismen (muslimsk mystikk), og der ledestjernen var Frithjof Schuon. Schuon er kjent som en av de viktigste tenkerne innen tradisjonalist-skolen. (Les mer om sufisme og Schuon.)

Olavo har senere tatt avstand fra Schuon, særlig etter påstander om at Olavo sjøl en periode var muslim. Olavo påpeker at mens han var student under Schuon var bevegelsen multireligiøs, og at Schuon først etterpå konverterte til islam.

En søkende 68er

Olavos historie er altså ikke så ulik ganske mange av 68erne verden rundt, som var på stadig søken etter nye sannheter. I dag har han vendt tilbake til barnetroen som katolikk og er en frenetisk motstander av alt som lukter kommunisme og islam. Han har altså forlatt ideen om en felles urreligion og østlig mystikk.

Siden tilhengerne hans inkluderer et stort antall nypinsevenner, er Olavo mer opptatt av den felles jødiskkristne arven enn forskjellene mellom dem. («Det får teologene ta seg av.») Han er fortsatt tradisjonalist når det gjelder synet på modernitet som en avart av kulturmarxismen, men har tatt kraftig avstand fra Alexandr Dugin.

Ingen blir dog profet i eget land. Det var først da Olavo flyttet til Virginia i USA i 2005, fordi han mente Arbeiderpartiet med president Lula da Silva hadde fått for mye makt i Brasil, at den nå sjøllærte filosofiprofessoren virkelig tok av som guru.

YouTube-professor

Hundretusener har etterhvert strømmet til YouTube-seminarene hans om filosofi og politikk. Blant følgerne var president Jair Bolsonaros sønner, som gjorde faren oppmerksom på hans teorier. Sønnene er henholdsvis senator og folkevalgt i underkammeret.

Olavos seminarer preges av angrep på kulturmarxisme, kamp for familie- og kristne verdier og angrep på kjønns- og likestillingsteorier og på minoriteter. Han er «mannen som sier det slik det virkelig er». At Olavo er våpenkjær og har et stort utvalg i eget våpenkammer dro heller ikke ned inntrykket.

Ofte er YouTube-sendingene samtaler med disiplene via Skype. Olavo stiller uten manuskript og kan snakke i timevis bare avbrutt når han tenner på røyken eller pipa. Det skjer hvert femte minutt.

Med sin våpenfetisj, røykevaner og livet på en gård, er han blitt beskrevet som en eldre utgave av «the Marlboro man».

Til å være familiemann og opptatt av kristne verdier, banner han likevel som en gammel sjøulk. «Filho da puta», «porra» og «cu» er blant favorittene. I direkte oversettelse altså henholdsvis «horesønn», «sperm» og «rasshøl». Det høres ille ut, men er helt vanlige uttrykk i brasiliansk dagligtale. Dessuten er det vanligvis fiendene som omtales slik.

Og fiendene er alle som er uenig med ham.

Korrupsjon

Etter militærdiktaturets fall i 1985, har brasiliansk politikk i hovedsak vært lett gjenkjennelig. Det har vært en kamp mellom ideer og ideologier utformet på 1800-tallet. På den ene siden konservative og liberale, på den andre siden mer sosialdemokratiske og sosialistinspirerte partier.

Siden 1989 har presidentvalget vært en duell mellom et sentrumshøyreparti og et mer radikalt arbeiderparti. Hovedskillelinjene har gått på graden av offentlig forbruk, privatisering, nødvendigheten av sosiale programmer og utjevning vis-a-vis statsfinansiell balanse.

Bekjempelse av korrupsjon har alltid stått høyt på dagsordenen, men korrupsjonen er noe som de andre driver med, ikke eget parti. Politikerne har alltid sørget godt for seg sjøl, byråkratene og den dømmende makt.

Til tross for stor misnøye blant velgerne, har det skjedd relativt små endringer i samfunnsstrukturen.

Kulturmarxisme

Samtidig har det alltid vært en relativ stor andel brasilianere som mener demokratiet ikke er den beste styreformen. Kraftigere lut må til for å få bukt med den utstrakte volden og korrupsjonen. Politikere har hentet ideer og inspirasjon fra Europa og USA, i mange tilfeller har ideene vært mer liberale enn det ellers er grunnlag for i befolkningen.

Siden 2012 har det også vært økonomiske nedgangstider, noe som har rammet både fattige og den tradisjonelle middelklassen hardt. Etter de store demonstrasjonene i forkant av prøve-VM i fotball i 2013, var det opplagt at misnøyen ville få konsekvenser.

I 2014 vant Arbeiderpartiet sitt fjerde valg på rad. Men det var med et nødskrik. I 2016 ble Dilma Rousseff fjernet som president gjennom riksrett. Den tradisjonelle opposisjonen til høyre trodde de lett ville vinne neste valg, slik de alt hadde fått flertallet i kongressen fordi mange av partiene skiftet side. I stedet ble sentrum/høyre ble mindre enn noen sinne.

Ingen var forberedt på at den nye høyresiden skulle storme fram. Ingen utenom Olavo, sjølsagt. Han tok på seg æren for demonstrasjonene i 2013 og for at Dilma falt, og hevdet samtidig at den tradisjonelle høyresiden styrte uten legitimitet.

For Olavo var de stort sett kommunister hele røkla. De visste det kanskje ikke sjøl en gang, men den tradisjonelle politikken lå under for kulturmarxismen.

Og nettopp kampen mot denne påståtte kulturmarxismen var en viktig grunn til at Bolsonaro kunne spasere inn til seier. For valgkampen i 2018 skulle ikke bli en tradisjonell valgkamp.

Undergraver alt

Olavos utgangspunkt er at de etablerte partiene generelt, og Arbeiderpartiet spesielt, har satt seg fore å undergrave alle tradisjonelle verdier.

Alt som er galt i samfunnet skyldes en sentral plan der den opprinnelige arkitekten var den italienske sosialisten Antonio Gramsci (1891–1937). Ifølge Olavo skjønte Gramsci at man ikke kunne gjennomføre den sosialistiske revolusjonen uten først å erobre overbygningen.

I marxistisk teori handler basis om økonomi, produksjonsforhold, produksjonsmidler og produktivkrefter. Overbygningen er institusjonene, lovene, kulturen og de herskende ideene. I tradisjonell marxisme er basis det som avgjør overbygningen.

Ifølge Olavo reverserte Gramsci dette. Han skjønte at man måtte angripe de jødiskkristne verdiene først.

Prosjektet til Gramsci er å overta det kulturelle hegemoniet, slik at når revolusjonen endelig kommer, er befolkningen indoktrinert og ute av stand til å gjøre motstand. Strategien er å dominere de religiøse institusjonene, utdanningen, lovene, kulturen og mediene, på en slik måte at folk ikke skjønner at disse har vært sentralstyrt i en total kulturkamp.

Kommunistisk maktovertagelse

Allerede under militærdiktaturet på 70-tallet overtok kommunister de sentrale posisjonene i mediene i Brasil. Minst hundre av dem var betalt av den sovjetiske etterretningstjenesten, KGB. Kommunistene overtok også raskt utdanningssystemet i landet.

Alt dette ifølge Olavo.

I hans verden er et av bevisene for at det hele var sentralstyrt, opprettelsen av «Foro de São Paulo» i 1990. Dette er et forum der venstrepartier og kommunistpartier fra hele Latin-Amerika møtes. Olavo mener det egentlige målet er opprettelsen av URSAL – et akronym for Unionen for sosialistiske republikker i Latin-Amerika. Latin-Amerika skulle bli en føderal sosialiststat.

Under valgkampen i 2018 ble det hevdet, med stor suksess, at målet var å avkristne hele regionen. Sjøl vanligvis konservative medier avslørte at dette var konspirasjonsteorier, uten at det hadde særlig effekt blant de troende. For mediene er jo styrt av kulturmarxister, sjøl om de ikke nødvendigvis er klar over det sjøl.

8. desember 2018 var Olavo, sammen med Eduardo Bolsonaro, den nye presidentens sønn, initiativtaker til dannelsen av en konservativ, panamerikansk organisasjon, hvis hovedmål er å forhindre at venstresiden kommer tilbake til makten.

Litt har man da lært av fienden.

Familien først

Familien og tradisjonelle verdier er det kulturmarxistene angriper først. Det paradoksale, ifølge Olavo, er at ingen var mer patriarkalsk enn den tradisjonelle kommunistfamilien. Ingen var mer anti-homofili enn dem, heller.

Men familien er hjørnesteinen for den private eiendomsretten. Og den ønsker kulturmarxistene å fjerne. Skal man ødelegge Vesten, må man ødelegge familien først.

Det gjøres best ved slett seksualmoral. Her er utdanningsinstitusjonene viktig. Seksualundervisning i skolen ble under valgkampen til at barn skulle lære hvordan to menn gjennomfører seksualakten, at man skulle få innføring i hvordan man kunne suge penis og andre praktiske råd.

Disse ryktene ble spredt over en lav sko både på Facebook og Whatsapp, to digitale plattformer som er svært utbredt i Brasil.

Olavo bidro sjøl med rykter om at presidentkandidat Haddad hadde forsvart incest og hadde gitt uttrykk for at man måtte bryte ned konservative tabuer ved å tillate sex mellom foreldre og barn. Han trakk senere tilbake uttalelsene, men forsvarer seg med at kommunister alltid skriver på en slik måte at budskapet lett oppfattes internt, men virker mer uskyldig for den som står utenfor.

Elitene

Olavo angriper også elitene, som han mener har rottet seg sammen for å skape en ny (og skjult) verdensorden. Det innbefatter de sedvanlige angrepene på FN, Bildenbergere, George Soros og globalisering.

Rettigheter for LGBT-folk og minoriteter er en av måtene for å undergrave nasjonen. Det samme gjelder for abort og likestilling. Der er Olavo ganske direkte i sin tale:

– For oss handler det om å avsløre denne operasjonen som «horesønnene» og «rasshølene» i denne nomenklaturaen har funnet på for å skape sin egen familie, sier han i et YouTube-innslag. (Min oversettelse.)

Nomenklatura er gammelt «kommunistspråk» for eliten i det gamle sovjetiske kommunistpartiet. Med familie tenker nok Olavo på at disse elitene vil styre som de gamle patriarkene.

Praktisk politikk?

Så kan noen hver undre seg hvorvidt dette tankegodset kan anvendes i praktisk politikk. Tidlig i Bolsonaros valgprogram kan man lese: «De siste 30 årene har kulturmarxismen, med sine avleggere gramscismen, forent det korrupte oligarkiet for å underminere den brasilianske nasjonen og familien.» (Min oversettelse.)

Under valgkampen ble det føderale politiet beordret av dommere til å gå inn på en rekke universiteter, for å sjekke om disse drev med ideologisk valgkamp. Aksjonene ble straks fordømt av den brasilianske høyesterett for brudd på ytrings- og den akademiske friheten. Det har ikke forhindret at tilhengere av Bolsonaro har oppfordret elever og studenter til å rapportere «tvilsom undervisning».

Den nye undervisningsministeren, som Olavo pekte ut, har allerede i sin programerklæring fastslått at han vil kvitte seg med alt marxistisk tankegods, hvis ideologi innebærer «å demontere de tradisjonelle verdiene i samfunnet som er å bevare liv, familie, religion og borgernes plikter, som til sammen betyr patriotisme».

Den nye ministeren for familie- og menneskeretter har uttalt at nå skal guttebarn igjen være kledd i blått og jentebarn i rosa. Man skal tilbake til de opprinnelige og eviggyldige verdiene i samfunnet.

For ordens skyld er det selvsagt ikke slik at dagens brasilianske skole driver med marxistisk indoktrinering. Men man lærer om ulikhet i samfunnet, om likestilling og om minoriteter.

Trump-tilhenger

I utenrikspolitikken kan man vente store endringer. Utenriksministeren er en svoren Olavo-disippel, og en stor beundrer av USAs president Donald Trump.

Brasil har de siste årene ført en pragmatisk utenrikspolitikk. Kinas voksende økonomi gjorde at de passerte USA som viktigste handelspartner i 2005. Siden det skjedde under Lula da Silva, mener Bolsonaros tilhengere at det lå ideologiske årsaker bak. I dag importerer Kina dobbelt så mye som USA fra Brasil.

Uttalelser fra Bolsonaro og den påtroppende utenriksministeren har allerede vakt reaksjoner i Beijing. Samtidig presser USA på for at Brasil skal velge USA. Får Olavo det siste ordet er det ingen tvil hva han mener Brasil bør gjøre:

– Man må være knallhard mot Kina. Det er bedre å være avhengig av USA enn dem.

Økonomer og brasiliansk industri er livredde for de økonomiske konsekvensene. Utenriksministeren har i et notat foreslått at Brasil, sammen med Trump og Putins Russland, skal etablere en kristen pakt for å motarbeide all innflytelse fra islam.

Ingen aktivist

Samtidig kan Olavo toe sine hender. Han har avslått tilbud om å sitte i regjeringen til Bolsonaro og er fornøyd med å kunne peke ut ministere der. Det er nok også slik at Bolsonaro og hans støttespillere lytter mer til Olavo enn han til dem. Nå er han dessuten blitt kjent utenfor Brasil.

Olavo nekter å bli sammenlignet med Trumps tidligere strategiske rådgiver Steve Bannon:

– Jeg har hatt begrenset kontakt med Bolsonaro-familien. Jeg deltar heller ikke i kampanjer, jeg er ingen aktivist.

Olavo legger imidlertid ikke skjul på at han skal ha sin del av æren for utviklingen i Brasil:

– Jeg personlig ødela det kulturmarxistiske hegemoniet i Brasil. Ingen andre brydde seg om denne kulturkampen. Det tok lang tid før andre så det samme som jeg gjorde. Disse nye ideene har en god sjanse for å dominere en god stund framover.