Overskriften viser til at Sara Azmeh Rasmussen har trukket seg fra Human-Etisk Forbunds hovedstyre. Og den kan også leses på en annen måte: hva er det nå egentlig vi driver på med i Hovedstyret?, skriver hovedstyremedlem Baard Thalberg.

Publisert: 13.3.2008

De som har fulgt med i blant annet oppslagene her på Fritanke.no vil ha lagt merke til at det tidvis er slik at ikke alle i Hovedstyret er enige om alt som vedrører forbundets virksomhet. Og det er i grunnen helt normalt. Vi er ni forskjellige mennesker som sammen skal være ansvarlig for forbundets drift. Og vi har alle forskjellige synspunkter på mange forhold både i forbundet og ikke minst i samfunnet generelt.

Politisk spenner vi fra Høyre til ut på venstre fløy, tidvis til partiet Rødt. Videre har vi også hatt forskjellig oppvekst, fra pietistiske kristne miljøer til liberale fritenkerhjem. Og i Saras tilfelle som muslim fra Syria. Innad i forbundet har vi også forskjellige spesialinteressefelter, undertegnede er veldig opptatt av seremoniene generelt og vigsel spesielt, mens andre bruker mye ressurser på KRL-saken, skole, barnehage og skille stat-kirke. Og så har vi noen som er mest opptatt av religionskritikk. Vi trenger alle disse interessefeltene representert i Hovedstyret.

Men mesteparten av tiden bruker vi på administrative saker, blant annet økonomistyring. Vi kan nesten minne litt om en liten kommune i måten å drive på. Ting tar tid og er ofte rutinemessige. Prinsipielle diskusjoner går over lang tid, gjerne er de også innom et landsmøte eller flere, for at en bredest mulig del av organisasjonen skal være involvert og ha innflytelse, og for å få justert kursen ettersom verden rundt oss endres. Med andre ord, vi er demokratiske og demokrati tar tid.

Dette vil mange oppleve som tungrodd. Mange blir også overrasket over at ideer og forslag ikke kan gjennomføres nærmest umiddelbart. Selv opplevde jeg å måtte bruke fire år på å få forbundet til å bestemme seg for å søke om vigselsrett, og jeg var ikke en gang med fra begynnelsen av i den saken. Så tok det ytterligere nesten seks år før vi kunne begynne å vie folk og ytterligere to og et halvt år før vi kunne forestå partnerskapsinngåelser. Men det hadde med myndighetenes saksbehandling å gjøre, ikke vår interne.

Det kreves ikke bare tålmodighet for å oppnå noe i dette forbundet, du må også være sta. Ja, prinsippsak nr. 1 for forbundet - som det ble stiftet på for 52 år siden - skille mellom kirke og stat, er vi fortsatt ikke i mål med. Du må være veldig sta for å trives med å holde på med dette.

Sara er ivrig engasjert og holder et høyt tempo i det hun er opptatt av. Hun er nok mer utålmodig enn flertallet i dagens Hovedstyre og forventet vel raskere resultater av vår virksomhet enn det jeg har beskrevet at vi erfaringsmessig kan vente. Med bakgrunn fra et land med et svært autoritært styre og en svært autoritær religion er det naturlig at hun er opptatt av forholdene i den muslimske verden. Hennes erfaring var svært verdifull for oss som en kilde til kunnskap om slike forhold. Men virkeligheten i Norge, som er hovedarenaen for HEF, er nok mer preget av dialog og kompromissvilje enn hun ønsket.

Blant annet har det lenge vært HEFs linje å anerkjenne andre livssynsorganisasjoners rett til å stå for det de selv mener, selv om det i mange tilfeller er diametralt motsatt av hva vi står for. Grensedragningen går ved brudd på menneskerettighetene, og selv der kan forskjellige menneskerettigheter stå mot hverandre, så det er heller ikke alltid entydig.

Vi er også opptatt av å leve fredelig sammen med de som tror og tenker annerledes enn oss. Derfor er vi engasjert i forskjellige dialoger og samarbeidskonstellasjoner. Vi mener bestemt at det ikke vanner ut våre egne standpunkter eller virker som en aksept av standpunkter vi er motstandere av.

I slikt forbund som vårt med svært mange medlemmer som spenner over hele det politiske spekteret og som har svært ulike motiver for å melde seg inn hos oss; da tar det tid å meisle ut både satsingsområder og prinsipielle standpunkter som de aller fleste kan være noenlunde rimelig fornøyde med. Og i samarbeid med andre interessegrupper må vi og titt og ofte jenke oss og inngå kompromisser som bringer utviklingen i en ønsket retning, selv om vi ikke når helt fram vårt ideelle mål bestandig. Vi kan altså ikke gjøre det beste til det godes fiende.

Og slik er hverdagen i Hovedstyret. Vi er satt til å forvalte kompromisser. Og det gjør vi som et kollektiv. Hele styret er ansvarlig for alle vedtak vi fatter, og alle forventes å følge dem opp lojalt, selv om de i utgangspunktet hadde en annen oppfattning.

Det blir hevdet at Sara ble presset ut av styret, sågar har jeg sett noen si at hun ble kastet ut. At hun har fått skarp kritikk både fra nåværende og forrige generalsekretær er et faktum. Men det er ikke å ekskludere henne. For det første har vi ingen eksklusjonsparagraf i våre vedtekter eller andre styrende dokumenter. For det andre, dersom vi hadde hatt et slikt instrument ville det ha vært opp til styret å bruke det, ikke administrasjonen.

Hovedstyret har ikke hatt noen sak til behandling som går på å skulle prøve å kvitte seg med et av styremedlemmene. Vi har derimot i fjor høst hatt en ganske grundig intern diskusjon på hva vi forventer av hverandre når det gjelder framgangsmåter for å ta opp saker man mener forbundet skal engasjere seg i. Og det er liten tvil om at dersom Sara ikke hadde trukket seg fra styret, ville den debatten blitt tatt om igjen med stor styrke på neste styremøte. Hun ville helt klart ha blitt sterkt kritisert. Men det er ikke vår jobb å sette sammen styret, det er opp til landsmøtet. Vi er pålagt, ja nærmest dømt til, å jobbe sammen uansett meningsforskjeller. Og det gjør vi.

Jeg tar til etterretning at Sara har trukket seg fra styret og forstår hennes begrunnelse. Det er trist at hun ikke lenger føler for å være medlem i HEF, men jeg ønsker henne lykke til videre i sin virksomhet som en skarp og uavhengig religionskritiker og debattant, nå ubundet av demokratiske vedtak i Human-Etisk Forbund.

Baard Thalberg
Hovedstyremedlem