Men Borgerlig konfirmasjon ville ikke dø. På de sekstiårene som er gått har Human-Etisk Forbunds konfirmasjonstilbud – som i dag heter Humanistisk konfirmasjon – vokst, og i dag deltar mer enn 10 000 ungdommer over hele landet. Kurset har endret seg siden de første 34 ungdommene gjennomførte sekstimerskurset i «godt medborgerskap», men datidens målsetting om å gi de unge en etisk inspirasjon, uavhengig av religion, er fortsatt tilstede i dag. Kurset i forkant av den høytidelige seremonien har i dag som målsetting «å styrke de unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling, gjennom å fremme Innsikt i egne opplevelser, holdninger og atferd; evne til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål; bevissthet om livssyn; evne til omtanke, respekt, toleranse og til å ta ansvar.

Konfirmasjonstvang fram til 1911

I Norge var det konfirmasjonstvang fram til 1911. Før det måtte du ha gjennomgått og bestått konfirmasjonen for å kunne starte i arbeid og gifte deg. Rett etter 2. verdenskrig var det fortsatt slik at konfirmasjonen ble sett på som inngangen til voksenlivet, og nær 100 prosent av ungdomskullene ble konfirmert. I skolen var kristendommen enerådende som kilde til etikk, og det gjennomsyret også i stor grad hvordan samfunnet så på mennesker uten religion.

Anstendig uten Gud

Historien om hvordan Borgerlig konfirmasjon i Norge ble til, er tett knyttet til historien om Kristian Horn, som fem år seinere var initiativtaker til stiftelsen av Human-Etisk Forbund.

Kristian Horn opplevde at «et menneske som åpent innrømmet at en ikke godtok kristendommens religiøse dogmer ble så å si sett på som umoralsk og utilforlatelig, ja, gjerne som et ondt menneske i den betydningen som lå i ordet ugudelig». Derfor var det viktig for ham å vise at menneskene som IKKE finner svar i religionen(e) også kan være gode og anstendige mennesker med etisk holdning.

Da Kristian og Ester Horns eldste datter, Kari (Noer), ble født i 1934, meldte ekteparet Horn seg ut av statskirken, og det er i den forbindelse at Kristian Horn lovte at «hvis det ikke finnes noen borgerlig konfirmasjon når Kari er 14 år, ja, så skal jeg lage den!»

– Hvis det ikke er noen borgerlig konfirmasjon når Kari er 14 år, ja, så skal jeg lage den!

Som bakgrunnen for arbeidet for borgerlig konfirmasjon lå erkjennelsen av behovet for en markering av ungdomstiden – uavhengig av religiøs tilknytning.

Kristian Horn skriver om dette: «det hørte til sjeldenhetene å treffe på skoleungdom i 16-årsalderen som ikke var (kirkelig) konfirmert. Men samtidig med dette visste vi at mange av de unge ikke hadde et grunnsyn som svarte til kirkens. Når nå praktisk talt alle unge deltok i konfirmasjonen, tok vi dette som et uttrykk for at det i selve konfirmasjonsordningen gjemmer seg et sterkt og reeelt behov for å markere dette alterstrinn på en eller annen måte. (…) Det betyr at vi har en forpliktelse til å innføre en slik høytidelig ordning også for ugdom som vet med seg selv at de ikke ønsker en høytidelighet anlagt etter kirkelige ritualer.

Og videre om viktigheten av innholdet i kurset, skriver han: «I et land hvor den kristne religion har vært dominerende åndsretning og hvor det har vært statsreligion, har den offentlige skole bundet all orientering om livssyn og den etiske og moralske oppdragelse til troen på kristne forestillinger. Hos oss har dette ført til at den ungdom som ikke kan få seg til å tro i kristen religiøs forstand, er blitt sulteforet når det gjelder orientering og øvelse i å tenke på grunnlag av det livssyn som ville være det naturlige for dem. (…) vi håper vi i det miste vi kan bidra til at de unge får føling med selve den måte de tenker på innen rammen av sitt livssyn når de velger mellom sant og usant, mellom godt og ondt.»

Kurset var viktig, men ungdomsfesten var også viktig: «Fest og høytidelighet hører til livets behov. Selskapelig samvær bringer menneskene nærmere hverandre og befordrer gjensidig forståelse.»

Foreningen for borgerlig konfirmasjon

Høsten 1947 – da datteren Kari var omkring 13 år – lanserte Kristian Horn ideen om borgerlig konfirmasjon etter et møte i Studenternes Friundervisning. Ideen ble møtt med entusiasme. Foreningen for borgerlig konfirmasjon ble stiftet tre år etter, 19. september 1950, med blant annet Werna Gerhardsen – gift med statsminister Einar – som et av medlemmene. Gerhardsens datter, Torgunn (Lieungh), var også en av de første konfirmantene.

Våren 1951 gjennomførte 34 ungdommer kurset i godt medborgerskap, og 6. mai ble den aller første borgerlige konfirmasjonsseremonien arrangert i Universitetets aula. Det var en høytidelig seremoni, med orkesterinnslag, dikt, sang og tale. Brynjulf Bull, ordfører i Oslo fra 1951, holdt festtalen. Fra 1952 arrangeres seremoniene i Oslo rådhus.

Sikkert endetidstegn

Mottagelsen i offentligheten var mildest talt blandet. For noen var dette et sikkert endetidstegn. Daværende kirke- og undervisningsminister, Lars Moen, var til stede under høytideligheten i rådhuset, og måtte stå til rette for det i en to timer lang debatt i Stortinget et par uker etterpå.

Sogneprest og stortingsrepresentant Christie stilte spørsmål om statsrådens tilstedeværelse innebar Kirkedepartementets moralske støtte til tiltaket. I så fall rørte det ved forutsetningene for statskirkeordningen i Norge, mente han. Det var flere av stortingsrepresentantene fra borgerlig hold som ga uttrykk for sorg og bekymring over tiltaket. Statsråden svarte at «ingen har no slike vilkår for å driva propaganda som kyrkja. Men så får ho og finna seg i at det er nokon som har andre meiningar, og at desse også skal ha den same retten til å arbeida for sine synsmåtar». Han slo fast at ugdomsspørsmål var et av departementets saksfelt og at han kom til å gå på tilstelninger som angikk dette også i framtida. Han avsluttet med å si at han ikke trengte å gi særskilt moralsk stønad til ungdomsfester for de som ikke lot seg konfirmere i kirken. «Den stønaden har Stortinget gjevi for 40 år sidan, då det avskaffa konfirmasjonstvangen».

«Blodløs ungdomskampanje»

Skepsisen mot Borgerlig konfirmasjon vedvarte også de neste årene. «Det er noe underlig blodløst over herr Horns ungdomskampanje», skrev student Lars Roar Langslet om Borgerlig konfirmasjon i tidsskriftet Minerva i mai 1955, og fortsatte: «Midt i sin frigjorthet virker det som om de stortalende menneskehetstilhengere har tapt kontakten med virkeligheten, men alt som ikke har livets rett, vil etter hvert visne, så også med Kristian Horns ungdomsfrigjørelser.»

«Midt i sin frigjorthet virker det som om de stortalende menneskehetstilhengere har tapt kontakten med virkeligheten, men alt som ikke har livets rett, vil etter hvert visne, så også med Kristian Horns ungdomsfrigjørelser.»

Men det kom også støtteerklæringer. En mor skrev i Dagbladet: «Vi trenger alle noen høytidsstunder i livet og vi vil ha dem uten påtrengende prestesnakk. Men først og fremst bør det skapes stemning og skjønnhet over dagen og seremonien, så både foreldre og de unge kan se fram til denne høytidsstund med glede».

Markeres over hele landet

Til helga er det humanistiske konfirmasjonsseremonier over hele landet, og i Oslo – arnestedet for den alternative konfirmasjonen – vil det markeres spesielt på seremonien 8. mai. Alle de 34 konfirmantene fra 1951 er invitert, og hun som var årsaken til at det hele kom i gang, Kari Noer, vil være til stede. Det vil også styreleder i Human-Etisk Forbund, Åse Kleveland, som skal hilse konfirmantene.