- Jeg kastet bort 25 år av livet mitt

Rudi Kessel ønsker seg egentlig en religionsfri planet, men etter 25 år som katolsk prest orker kan ikke å misjonere mer. Foto: Even Gran

- Jeg kastet bort 25 år av livet mitt

- Det føles forferdelig å ha kastet bort så mye tid på dette. Vi lever jo bare en gang, sier den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.06.2009 kl 10:57

-Venner prøver å få meg til å se positivt på tiden som katolsk prest, men det er vanskelig. Jeg synes det var en høy pris å betale. Man lever jo tross alt bare en gang.

Rudi Kessel (70) ser tilbake. Det er 26 år siden han sluttet som prest og brøt etter hvert med den katolske kirken. I de 25 årene før det, viet han hele sitt liv til den katolske kirken, de siste 19 årene som prest i Norge.

Ungdomssvermeri

Det hele startet i tenårene i hans hjemland Belgia.

- Jeg bestemte meg da jeg var rundt 16-17 år. Det er jo svermerialderen der man søker etter fast grunn og alt får veldig store dimensjoner. Jeg begynte å studere filosofi og matematikk i Leuven. Senere fortsatte jeg med teologi på presteseminar i Gent, og etter i alt seks år var jeg ferdigutdannet katolsk prest.

- Hvorfor akkurat katolisisme?

- Det var helt normalt i min familie og omgangskrets. Alle naboene var katolikker, så det var ikke noe valg, egentlig. At jeg skulle bli prest var nokså uvanlig i min familie, men her er vi tilbake til dette ungdomssvermeriet igjen. Jeg hadde funnet svaret i Gud, og var fast overbevist om at jeg måtte hengi meg uten betingelser.

Etter at han var ferdig utdannet prest, flyttet han til Norge.

- Den gangen var det en slags mote blant unge katolske prester i Belgia at man skulle tjenestegjøre i utlandet. Mange dro til Latin-Amerika, men jeg tenkte at jeg heller ville tjenestegjøre i Norden. Her var det mangel på katolske prester.

Den 26-årige Kessel havnet først i den katolske kirken i Fredrikstad.

- Der jeg lærte meg norsk. Senere dro jeg til Oslo og ble ungdomsprest for hele Oslo katolske bispedømme. Det er ganske stort. Det dekker alt sør for en horisontal linje gjennom Lillehammer. Derfor ble det mye reising og jobbing ulike steder. Senere ble jeg menighetsprest i Bergen ett år, og etterpå jobbet som vanlig menighetsprest i St. Olavs kirke i Oslo i en periode.

Fagorganisering forbudt

Men så var det slutt. Etter 19 år som omflakkende katolsk prest, fikk Rudi Kessel nok. Men det var ikke primært kjærlighet som drev han ut av prestetjenesten, som det ofte ellers er når katolske prester legger fra seg kappe og krage. Det var politikk.

- Hvis jeg skal trekke fram en episode, må det være da vi fikk et skriv fra Roma om at det var forbudt for prester å fagorganisere seg. Pavens budskap var at "vi sørger jo for dere". Dette var midt i den tida da Lech Walesa og Solidaritet-bevegelsen i Polen krevde at arbeidere måtte få lov til å fagorganisere seg. Paven brukte akkurat de samme ordene som den kommunistiske polske statslederen på den tiden, Jaruzelski; "vi sørger jo for dere". Det var veldig tungt for meg, fordi jeg stod langt ute på venstresida politisk, og sympatiserte sterkt med de streikende polske arbeiderne. Et annet, og mer langsiktig problem for meg, var selvsagt at kirken generelt sett sto på den politiske høyresida. Den er politisk konservativ, og da spesielt Oslo katolske bispedømme.

- Hva med troen? Var den fortsatt intakt da du sluttet?

- I starten var den det. Jeg sluttet mest på grunn av politikk. Men det som skjedde etter at jeg kom meg ut, var at jeg for første gang på veldig, veldig lenge begynte å tenke helt fritt. Det var noe nytt for meg. Veien bort fra troen ble en gradvis prosess. Nå var jeg ikke lenger formelt tvunget til å avvise motargumenter. Jeg kunne ta dem inn over meg og virkelig vurdere om det var noe hold i dem. En slags lakmustest for meg var om bønn «til den levende nærværende Gud» hadde noe for seg. For å sjekke dette gikk jeg gjennom dagbøkene jeg hadde skrevet i alle disse årene, på jakt etter bønnhørelser. Jeg fant ikke en eneste en. Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud finnes, så er han så fjern at det ikke spiller noen rolle. Man trenger ikke bry seg med en så fjern gud. Så jeg endte vel opp som en agnostiker etter hvert.

- Er det noen enkeltepisoder som ble spesielt avgjørende?

- Nei, egentlig ikke. Det var en glidende overgang. Når jeg ser på det i etterkant, ser jeg at tankene mine ble styrt. Som katolsk prest er man, på en helt annen måte enn i protestantismen, nesten ikke et individ. Man er bare en del av et system. Da jeg ble fri fra alt dette, og endelig følte at jeg kunne tenke fritt, tok det meg kanskje ett år før jeg innså at jeg ikke lenger kunne tro på noen gud.

- Hadde du ikke tvilt før dette?

- Jo, selvsagt hadde jeg det. Men teologene er jo så lure at de sier at «tvilen er en del av troen». Dermed har man helgardert seg. Dette er en genistrek fra de religiøses side. Det er derfor jeg brukte så lang tid på å komme meg ut.

- Hvor står du i dag?

- Jeg vil si at jeg er agnostiker. Jeg vil ikke kalle meg ateist, for i det ordet legger jeg en militant, misjonerende holdning. Det orker jeg ikke. Jeg har prøvd å overbevise folk og få dem over på min side i 25 år. Det får holde. Samtidig ønsker jeg egentlig disse religionene nedenom og hjem. Jeg bruker å si at jeg ønsker meg en religionsfri planet.

- Det er jo ganske militant, er det ikke?

- Jo, det er kanskje det. Men jeg orker ikke å drive propaganda for det. Misjonering er jeg ferdig med.

- Føler du at du har kastet bort 25 år av livet ditt på dette?

- Ja, jeg må si det. Vi lever jo bare en gang. Det føles bortkastet å ha brukt så mye energi på å opprettholde et undertrykkende og menneskefiendtlig system. Når jeg snakker med venner om at jeg kom meg ut av dette, kan jeg fortsatt oppleve en intens glede. Det var veldig befriende å komme seg ut, forteller Kessel.

Synet på seksualitet det verste
- Ser du ikke noe positivt med religionene?

- Kristendommen har gitt oss en del goder historisk, men i dag synes jeg religion stort sett er negativ. Innenfor religionene er det mye idealisme. Men dette blir ofte utnyttet ganske grovt. Innenfor mange religiøst funderte hjelpeorganisasjoner blir man oppfordret til en selvutslettende livsform. Tenk for eksempel på Frelsesarmeen. Mange av dem er idealister, men de oppfordres til å drive rovdrift på seg selv, de oppmuntres til å undertrykke sin egen frihet for å få lov til å være med og å hjelpe folk. Kessel mener religion og menneskerettigheter ikke er to sider av samme sak, men i konflikt.

- Religionene er bundet av dogmer og religiøse skrifter, som ikke kan diskuteres. Det gjør at alt annet som f.eks. menneskerettighetene, ytringsfriheten osv. blir relative størrelser. Men det er klart at dette «tankefengselet» ikke merkes så godt for vanlige medlemmer i kirken. Som prest er man imidlertid bundet på hender og føtter, særlig i den katolske kirken.

- Hva med liberal religion? Er ikke det litt mer spiselig?

- Jo selvsagt, men jo mer liberal religionen blir, jo mindre religiøs blir den. Jeg har et problem med religion, ikke med liberalitet. Det er fint at noen velger å myke opp og sekularisere religionen innenfra. Samtidig vil det alltid være en grense for hvor liberal man kan bli, og samtidig kalle seg religiøs.

- Hva synes du om norske intellektuelle som konverterer til katolisismen?

- Det synes jeg er noe overflatisk snobberi. Det er en trend blant den intellektuelle overklassen i Oslo. De har reist mye i Sør-Europa og blitt forført av estetikken i flotte kirkebygg, av folkloren rundt katolisismen, og ikke minst stemningen i klostrene. Det hele blir en slags avstandsforelskelse. De går ikke inn i hva katolisismen faktisk står for. De tror det er «høyt under taket» der, fordi det er lov til å drikke vin, det er mye fin kunst der, og - overfladisk sett - har den et positivt menneskesyn. Men Vatikanets reaksjonære syn på kvinnelige prester og homofili, for eksempel, vil de ikke høre snakk om. Ved å stå som medlem støtter de indirekte dette synet.

- I tillegg til det autoritære systemet, hva var det som plaget deg mest ved den katolske kirken?

- Det må være synet på seksualitet. Kravet om at katolske prester skal leve i sølibat er nærmest kriminelt. Undertrykkelsen av en så fundamental drift i mennesket fører til mange skakkjørte skjebner. I tillegg fører det til at katolske prester og geistlige samlet sett, og dermed hele kirken, blir ganske virkelighetsfjern. Katolske prester lever ikke som andre mennesker, og vet ikke hvordan livet leves der ute i virkeligheten. Og Vatikanet er en steril gutteklubb uten bakkekontakt.

Kessel trekker fram en episode fra 1968 som gikk spesielt inn på han.

- Det kom det et skriv fra paven om p-pillen. Paven kunngjorde at «dette er forbudt» fordi «Gud ikke vil det». Det gikk sterkt inn på meg, og var noe av det første som virkelig rokket ved min tillit til at de nede i Roma kunne representere Gud på noen måte. Denne negativismen rundt seksualitet er jo direkte menneskefiendtlig. Kirken har, opp gjennom århundrene, lagt et unødvendig og tungt åk på skuldrene til mange millioner mennesker. Jeg vil vel si at det er kirkens holdning i slike spørsmål som har fremkalt mesteparten av min tvil, og har vært en av hovedårsakene til at jeg brøt med kirken. Etter bruddet med kirka giftet Kessel seg, og han har i dag en datter på 20 år. Han jobbet i musikkrettighetsorganisasjonen Tono før han gikk av med pensjon for noen år siden.

Denne artikkelen stod på trykk i Fri tanke 02-2009 (pdf)

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook

Se bildet større

Den katolske kirkens negative holdning til seksualitet, blant annet gjennom dens forbud mot bruk av p-piller, var en av hovedårsakene til at Rudi Kessel brøt med kirken. Pave Benedict XVI står i samme tradisjon, med sitt nylige utspill om kondomer. Foto: Flickr.com/Michal Mrozek

Faktaboks

- Veien bort fra troen ble en gradvis prosess. Etter at jeg sluttet som prest var jeg ikke lenger formelt tvunget til å avvise motargumenter. Jeg kunne ta dem inn over meg.

Siste nytt i Reportasje

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Håp for nydøde ateister

Filosofene pirket borti det kristne idealet om betingelsesløs kjærlighet i Arendal i går.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!