Finnes humanistisk musikk?

Dette humanistisk musikk? Øverst fra venstre: Anne Grete Preus: Millimeter, XTC: Dear God, Thomas Dybdahl: Science, John Lennon: Imagine, Frank Zappa & The Mothers: One size fits all, Borknagar: Empiricism. FOTO: Montasje: Fritanke.no/Even Gran

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.09.2016 kl 19:30

Les om XTCs Dear God og Thomas Dybdahls Science nederst i artikkelen.

«Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok / Av og til, av og til er en millimeter nok» synger Anne Grete Preus i sangen «Millimeter», hentet fra albumet med samme navn. Det er et album inspirert av kaosteori, fraktalgeometri og kvantefysikk, forteller Jon Arnesen, mangeårig musikkanmelder i nå nedlagte Farojournalen.

– Det er også mye teknologioptimisme i samtidsmusikken. Det som henger mest sammen med et humanistisk livssyn, sier jeg med risk for å «banne i kirken», er Arne Norheims «Ode til lyset». Det er elektronisk musikk, på lydbånd, i skulptur. Alt sammen moderne kunst, som i samspill med teknologien gir ulike bilder, til ulike sanser, til ulik tid. Det forandrer seg etter vær og vind og er formet så blinde kan fornemme skulpturen.

Skulpturen ved samme navn, laget av billedhugger Arnold Haukeland, står i parkanlegget på Storedal i Østfold.

Arnesen fortsetter med å trekke frem både ord og toner fra det tyske elektronika- bandet Kraftwerk. Et band også forfatter og tidligere musikkjournalist og musiker Torgrim Eggen nevner på spørsmålet om musikk som er inspirert av vitenskap, en av bærebjelkene i et humanistisk livssyn.

– Hele produksjonen deres handler om teknologi, fremskritt og kommunikasjon. Der er de vel i grunnen ganske unike når det kommer til sanger som hyller vitenskapen og fremskrittet, sier Eggen.

NÅR VI DERIMOT SPØR om eksempler på antireligiøse eller ateistiske sanger av nyere dato har de begge problemer med å komme med eksempler. Særlig om problemstillingen inkluderer formuleringen «som har møtt reaksjoner i Norge». Arnesen nevner Beraneks «Dra te´ hælvete», som ikke ble spilt på NRK da den kom i 1981 på grunn av ordet «helvete». Den var, radioboikotten til tross, også en suksess for Beranek.

I USA derimot er eksemplene mange. Eggen husker spesielt godt engelske XTCs «Dear God», som i 1986 vakte sterke reaksjoner i USA. Her til lands vakte den ikke nevneverdig oppstyr. I likhet med så mye annen musikk som fikk hardere medfart derover. Deriblant merkingen av album med «explicit lyrics», som kan romme så mangt.

– Jeg tror vi hadde hatt vår runde med «Life of Brian»-saken. Jeg tror ikke vi har hatt noen ordentlige tilløp til kristne angrep på populærkultur siden det. Men ellers kommer jeg heller ikke på særlig mange artister som har vært uttalt antireligiøse eller humanister, sier Eggen.

– Har du noen formening om hvorfor?

– Det er jo snarere det motsatt som er tilfellet. Det er en ganske kraftig religiøsitet i popmusikken. Prince er et godt eksempel. Han befinner seg i en tradisjon som går helt tilbake til rockens fødsel.

Eggen trekker linjene til gamle Rock’n’Roll-helter som Jerry Lee Lewis, Elvis, og Little Richard, som i dag er prest. Alle kom fra dypt religiøse sørstatskristne miljøer.

– Lewis hadde tidlig en forståelse av at det var djevelens musikk han syslet med. Han var plaget av religiøse anfektelser og en følelse av å ha gått over streken, gått over til det onde. Dette litt problematiske forholdet mellom rockemusikk og kristendom går langt tilbake.

– Opprinnelig så var det en sterk opplevelse i de religiøse amerikanske sørstatene – der rocken oppsto – om at den tilhørte djevelen, akkurat som bluesmusikken. Dette hadde selvsagt sammenheng med en form for puritanisme. Det lå mye latent seksualitet i musikkformen. Når man begynte å slippe hoftene løs og utforske det feltet følte man også at man tuklet med mørke krefter.

HER VAR HELLER IKKE NORGE
helt unntatt. Skribent og forfatter Arvid Skancke- Knutsen kan fortelle at Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» vakte stor forargelse 1968. Dette var imidlertid opprinnelig også en amerikansk låt, «Harper Valley P.T.A», oversatt av Terje Mosnes. Ifølge Store Norske Leksikon på nett ble sangen «prompte oppfattet som blasfemi, krevd forbudt fra indremisjonshold og seriøst debattert i Stortinget, hvorpå den solgte i over 50 000 eksemplarer».

– Om vi ser bakover i historien, har vi mange eksempler på sanger som i hvert fall har blitt møtt med blasfemibeskyldninger. Dette har ofte vært kritikk av – eller satire på – religiøse fenomener, kristen dobbeltmoral og lignende. «Ivelandssekten» av revyartistene Einar Rose og Lalla Carlsen er ett eksempel fra tidlig på 30-tallet.

Han legger til at det fantes flere anslag av blasfemi i pønken, samt at en del av musikken som sprang ut av det venstreradikale miljøet var tydelig anti-religiøs. Det nyeste eksemplet er, ifølge Skancke-Knutsen, trolig popartisten Ole I’Doles «Ayatollah» fra 1985, som var en kommentar til datidens nærradio-evangelister.

– Det moralske frislippet på 1960- tallet møtte reaksjoner også i Norge. Men vi må huske at 60- og overgangen til 70-tallet var en periode da kristenlivet i Norge mistet grepet på folk. Uten at popmusikken skal ha så fryktelig mye ære for det. Det var en del av den kulturelle hovedstrømmen, sier Eggen.

DEN STORE ATEISTEN OG HUMANISTEN i rockemusikken mener Eggen må være den avantgardistiske amerikanske rockeartisten Frank Zappa.

– Han la aldri fem øre imellom når det kom til å latterliggjøre alle former for overtro og vrangforestillinger. Zappa er en viktig figur der. Han var selvfølgelig et barn av 60-tallet og kom samtidig med hippiebevegelsen. Men han begynte tidlig, allerede i 1967, å gjøre narr av det han oppfattet som deres naivitet, og deres spirituelle søken. Men hans form er satirisk. Han er ikke ute etter å overbevise deg på noen annen måte enn å vise frem absurditetene.

– Hva forteller dette om det ikkereligiøses plass i populærmusikken?

– Det vi kan lese ut av dette er at religiøsiteten har gjødslet popmusikk like mye som den har skapt hinder for den. Vi hadde rett og slett hatt en mer fattig populærmusikk uten røttene i kirkesang og spirituals. Det er etter mitt syn spenningsfeltet som er interessant. Og det er mer interessant enn de få unntakstilfellene som er helt klinkende klare på at de inntar et ateistisk perspektiv.

– Men hvor man for eksempel skal plassere svart metall i det ateistiske, blasfemiske eller anti-religiøse landskapet? Det vet jeg ikke helt.

Se bildet større

Korsang er ofte en viktig del av humanistiske seremonier – og kanskje kan «Til ungdommen» forstås som en humanistisk hymne. FOTO: Arnfinn Pettersen

DET GJØR IMIDLERTID Arvid Skancke- Knutsen. Han har selv blant annet bakgrunn fra et band med navn White Lord Jesus, som var et norsk gothrockband på 1980-tallet og noe fremover. Svartmetall, eller black metal, er en undersjanger av musikkformen hard eller ekstrem metall, som det gjerne kalles i dag. Sjangeren oppsto på begynnelsen av 1990-tallet, med flere toneangivende norske band. Svartmetallen ble for alvor kjent da enkelte utøvere brant kirker.

– Black Metal er både blasfemisk og anti-religiøs, men mest er den noe annet. Ekstrem metal-scenen anno 2016 er svært mangfoldig. Om du ser på en del av de tidlige utøverne, var deler av materialet åpenbart blasfemisk – en villet provokasjon eller avstandstaken til særlig kristen lære. Grunnleggende var nok black metal-musikken antireligiøs, og fremfor alt anti-kristelig. Men samtidig fantes det innslag av satanisme, åsatru, okkultisme, fantasy-elementer og mer personlige livsanskuelser. Det fantes også enkelte kristne band, som benyttet mange av de samme musikalske og imagemessige virkemidlene. Det var kort sagt en rekke forskjellige strømninger i sving, sier Skancke-Knutsen.

Han mener gradvis sekularisering etter andre verdenskrig kombinert med fortsatt betydelig innflytelse av kristent tankegods medførte at de første black metal-artistene oppnådde en dobbel provokasjonseffekt, siden de på et vis tok kristendommen på alvor og samtidig definerte den som en motstander.

– På 1950- og 60-tallet var kanskje rundt halvparten av norsk plateproduksjon av religiøs art. Det fantes kristne plateselskaper med stor produksjon, samtidig som det også kom ut ganske mange religiøse plater på de såkalt sekulære selskapene.

Han peker på at det i praksis likevel altså har vært nokså problemfritt å hevde sekulære og «blasfemiske» posisjoner i Norge de siste femti årene, selv om lovverket har sagt at man ikke kan håne andres religionsutøvelse.

HVA SÅ MED HUMANISTISK MUSIKK? Jon Arnesen mener at all autonom kunst er grunnleggende humanistisk i akademisk forstand. Men utover det er det et definisjonsspørsmål.

Han viser til at for å forstå, og fortolke, musikken med ord, må man gå til musikkens intensjon. Nøkkelen er om den er underlagt bruken den er tiltenkt – det være seg religion, humanetikk eller film – eller om det er den frie kunstens humanistiske uttrykk som kommer til uttrykk.

I tidligere tider, som i middelalderen, var musikken i stor grad underlagt en kollektivistisk tankegang og kirkens liturgi. Den var i så måte i stor grad ufri og bundet til sin funksjonelle form. Humanismen som idéstrømming og den påfølgende livssynshumanismen, har vokst frem gradvis, i takt med individualiteten vi har i dag.

– I en humanistisk konfirmasjon er det alltid med korsang. Og en av sangene som alltid blir sunget er Nordahl Griegs «Til Ungdommen». Grieg er utvilsomt en stor humanist. En tilsvarende religiøs fundamentalist ville kanskje skrevet et dikt om hellig krig, som jo ikke er humanistisk. Men en kan si at det uttrykket for pasifisme som Nordahl Grieg uttrykker er et fundamentalistisk, humanistisk raseri. Akkurat som Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten». Den er det ikke lyrikk til. Her ser en hvilket raseri som uttrykker seg, slik Sæverud fortalte det selv; med kraftig gestikulering i takt med åpningsstrofen. Det er også et humanistisk uttrykk.

– Melodisk kan man dermed også stille seg spørsmålet om musikken til «Til Ungdommen» var tenkt humanistisk, altså om den var ment å være en humanistisk salme.

JAN GARBAREK er et annet eksempel på en humanistisk musiker som Arnesen trekker frem. Humanismen kommer her til uttrykk gjennom ideen om et urspråk, og hans overskridende arbeider og mange samarbeider både når det gjelder kultur, tid og geografi.

– Det er lite i den humanismen du snakker om som handler om religionskritikk. Er den ikke til stede?

– Svært lite. Det er heller helt allmenne spørsmål som kommer til uttrykk, ikke minst i populærkulturen. Ungdommen har behov for både å skille seg ut, og å tilhøre en kollektiv gruppe, samt å protestere mot forrige generasjon, men hva skal man gjøre, når selv presten digger Black Sabbath?

– Det er grader av individualisme, og grader av humanisme. Akkurat som i litteraturen vil en se grader av modning både av kunstneren og i kunsten. I litteraturen har du for eksempel «Unge Werthers lidelser» av Goethe, som i sin tid førte til en selvmordsbølge i de tyske språkområdene. Det tvang frem en ny sistesetning i andreutgivelsen. Dette er den tidlige romantikken, som på mange måter har sitt motstykke i vår tids populærmusikken i form av «emo»- og «goth»-sjangerne. Men ingen musikk har blitt dratt for domstolene og dømt for å forårsake selvmordsbølge.

ATEISME KAN HAN IKKE se at vil fungere til noen liturgisk bruk. Men Arnesen mener en kan finne spor av den i politiske sangtekster. Som hos den irske artisten Sinead O´Connor. Arnesen påpeker at i Irland har den katolske kirken vært og er fortsatt en politisk aktør, og hennes politiske tekster er også kirkekritikk. Blant norske artister finner han Halfdan Sivertsen.

– Han har en rød politisk tråd gjennom karrieren. Noe av det inderligste han har kommet med i så måte, og som har blitt noe av en rettesnor for en stor gruppe mennesker, er «Kjærlighetsvisa» og «Sommerfugl i vinterland». Dette er inderlighet overfor det mellommenneskelige, med en politisk undertone.

– En kan også finne igjen denne inderligheten i renere underholdningsuttrykk. Det er et like fett budskap at du skal «danse natta lang» og «oa hele natten». Det er mye politikk i musikk. Du har Joni Mitchell og Bob Dylan, som begge har låter som har blitt hymner humanister gjerne tar frem rundt bålet, og får med andre «-ister» på.

MUSIKKVITER OG ANSVARLIG for populærmusikkstudiet på Westerdals Oslo ACT, Audun Molde, legger vekt på å skille mellom at musikk i seg selv ikke har noe religiøst innhold, men at sangtekstene selvfølgelig kan ha det.

Om John Lennons «Imagine», som av mange tilskrives å være en humanistisk hymne, sier han for eksempel:

– Å bestemme at «Imagine» er en «humanistisk hymne», hva nå det måtte være, blir å sette ting litt vel mye på formel. Teksten kan tas til inntekt for mange holdninger og livssyn, og humanisme- begrepet er viktig også i mange religioner. Det å «låse» sangen i en eller annen retning, det er å gjøre sangen og forfatteren mye mindre enn de er.

– Jeg mener at det i prinsippet ikke finnes noen religiøs eller religionkritisk musikk. Det finnes ingen kristen musikk, og det finnes ingen humanistisk musikk, eller islamsk eller ateistisk musikk. Men det finnes derimot sangtekster som kan målbære ethvert religiøst eller politisk budskap.

Han understreker at musikk i seg selv er et nøytralt og autonomt kunstuttrykk. Men denne åpne formen for kunst kan bære mening til nesten hva som helst.

– Musikk kan brukes, og misbrukes, til å bære frem ethvert budskap formulert i tekst og stemning på en kraftfull måte. Det er helt tidløst.

INNHOLDET I SANGTEKSTER ser Molde som et bredt spekter, fra ren lydkunst og fonetikk til litterære tekster som gjør formidlingen av ord viktigere enn det musikalske. Han trekker som Arnesen linjer tilbake til middelalderen, da kirken hadde et musikksyn der musikken var tekstens tjener, og musikkens legitimitet ble lagt i å få frem tekstens budskap. Et syn han mener fortsatt lever forbausende godt, ikke minst innen hip-hop, singer/songwritersjangeren og visesang.

– Men et budskap i en tekst tolkes av mottakeren. Hva avsender kan ha ment kan ofte ha vært noe annet enn det mottakeren hører. En kan tolke en sang inn i den betydningen man selv velger å legge i den, den «handler om» det du føler at den handler om. En sang kan være så allmennmenneskelig at ethvert verdisett kan tolkes inn i den. Sånn sett kan en ateist, en kristen, en buddhist og en agnostiker være veldig glade i den samme sangen. Man tolker det på egne premisser, sier han.

– Det er jo noe av rikdommen i kunsten. I motsetning til mange andre former for kommunikasjon, åpner kunsten et uttrykk som gir oss friheten til å tolke og skape mening for en selv.

MEN TILBAKE TIL VITENSKAP
og sanger inspirert av denne. Hva var det som gjorde at Anne Grete Preus fant vitenskap generelt og kvantefysikk spesielt så interessant at den inspirerte flere sanger, og ledet til større helhet i hennes tankeverden?

– Når man er opptatt av mennesket og det som rører seg i menneskelivet, er det mye å hente i vitenskapen. Særlig den som har med matematikk og fysikk å gjøre. Det er et tankesett; det er metoder; det er hvordan alt påvirker alt. I kvantefysikken og i virkelig avansert form for fysikk, er det mye poesi i fremstillingene. Det er mysterier, ting forskerne ikke begriper.

Hun trekker frem en artikkel fra Aftenposten der en NTNU-professor forteller hvordan lyspartikler, såkalte fotoner, som opptrer parvis også påvirker hverandre om man skiller dem og bare gjør noe med den ene.

– Journalisten ville ha en forklaring på dette, og da svarer NTNU-professoren: «Det må du spørre en filosof om.» Det svaret synes jeg er helt fantastisk. Her har du en fysiker som henviser til filosofi og filosofisk metode for å forsøke å finne ut av noe som har med kvantefysikk å gjøre.

– Jeg tror kvantefysikken trenger filosofien for å nå sitt potensial og ha en måte å uttrykke seg på. Akademisk arbeid er jo metode. Svarene blir hele tiden endret. Det som var sant for femti år siden er ikke sant i dag, men metodene står jo.

PREUS SNAKKER OGSÅ VARMT om en Albert Einstein-biografi skrevet av Jürgen Neffe. Her forklares den første relativitetsteorien på en måte som vekket hennes nysgjerrighet ytterligere for den delen av vitenskapen som banker på universets ytterpunkter. Hun fascineres av fysikkforskningens søken.

– Einstein bruker metaforer. Han snakket om lyskuler som skytes gjennom jernbanevogner i stor fart eller en enegget tvilling på rakettferd i verdensrommet. Og følger du med i Neffes framstilling av teoriene, kan du begripe dem nettopp fordi han bruker Einsteins bilder og ikke de matematiske formlene. Men matematikerne er også estetikere. Formelen E = MC2 er vanskelig å motsi blant annet fordi den er så vakker og enkel rent estetisk.

– Jeg må få slå fast at jeg har liten konkret kunnskap innen fysikk og matematikk. Kvantefysikken bruker et poetisk språk. Det er inspirerende. Jeg var ikke flink i realfag på skolen. Det veldig konkrete har jeg ikke interessert meg så mye for. Det er endring som tiltrekker meg, og bevegelse. Det har mye med hvordan vi mennesker har det, hvordan vi lever livene våre.

– Mange tenker på det vitenskapelige språket som tungt og kjedelig. Når oppdaget du dets poesi?

– Det var nok med kvantefysikken. Der er det «både og» mer enn et reduksjonistisk tankesett med «enten eller». Det er så mange paradokser som forskerne tør å ta inn at en må søke et poetisk språk for å utrykke seg. Som med kaosteorien og sommerfuglvinger. Sånn er det jo i livene våre også. Bittesmå endringer kan forrykke balansen til å påvirke det hele.

– Vi er jo stjernestøv. Det har både Shakespeare og Joni Mitchell sagt. Og jeg tror dypt på begge to. Jeg tror vi også styres av de samme mekanismene, de samme naturlovene.

– Er det et sekulært budskap du har?

– Nei. Jeg har et spørrende budskap. Det eneste jeg virkelig er sikker på er veldig galt, er fundamentalisme, i alle former. Både når det gjelder vitenskap, menneskesyn og religion.

– Jeg har en venninne som er prest som i en annen sammenheng skrev til meg: «Det er den teologiske poesien som kan redde verdensreligionene.» Det var veldig inspirerende sagt. Jeg skjønner hva hun mener. Poesien er ikke fundamentalistisk, men tvilende, utfordrende og spørrende. Den er i sin sjel undersøkende og så langt fra fundamentalisme som du kan komme. Poesien har alltid vært menneskets beste venn, i alle aspekter. Den utvider oss innenfra.

HUN ER ENIG I at det foregår en sekulariseringsprosess rundt oss og det kan tære på den spirituelle eller åndelige.

– Vi lever i en tid som er båret opp av vitenskapelig fremgang. Fra opplysningstiden og frem til i dag har vi bygget våre samfunn på dette, og ikke minst det materielle. Alt det vi har skapt og klart å få til har sterke røtter i vitenskapen. Vitenskapen har ført til mange fremganger for menneskene. Men jeg er mest fascinert av de grunnleggende menneskelige betingelsene. Det som ligger dypest, nederst, og beveger. Jeg er ikke så opptatt av om to og to er fire. I den magiske humane verden kan det bli fem før du vet ordet av det.

Det er poesien som virkelig opptar henne. Hun tror den har mye å tilby, også til den som vil lære seg toleranse. Det handler blant annet om det lyriske i musikken, og den kraft som kan ligge i det å nå bredt ut.

– Ibsens Terje Vigen ble enormt viktige vers for befolkningen i Norge i den første delen av det 20. århundre. Jeg skulle ønske at Jan Erik Vold, Gro Dahle eller Jon Fosse, og flere av våre nåtidige store diktere, kunne skrive noe som opptok allmennheten på samme måte. Det hadde hjulpet oss godt, med å fortsette å bygge landet vårt og forstå våre medmennesker.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

DEN BESTE RELIGIONSKRITISKE LÅTEN

«Hvis det er én ting jeg ikke tror på…», skriker vokalist Andy Partridge ut på slutten før det hele dempes ned og bandet lar en barnestemme avslutte; «… så er det deg, kjære Gud».

Da har det hele bygget seg opp gjennom fire vers der mange av de klassiske religionskritiske argumentene kommer opp; Hvorfor er det sult? Hvorfor kriger folk om Gud? Hvem skapte sykdom? Det er vi som har skapt Gud, og ikke omvendt.

Partridge synger om en bok skrevet av «oss gale mennesker», og slår fast at noen fortsatt tror på «den søpla». Det gjør definitivt ikke vokalisten, og i avslutningen bygger musikken seg opp mens anklagene mot Gud hagler. Og til slutt kommer altså konklusjonen.

Hvis du ikke har hørt sangen før, tror du kanskje dette er rock av det aggressive slaget, men «Dear God» er en glitrende, fengende poplåt. Den går rett inn i øret.

Hvis Imagine av John Lennon formidler kjernen i det humanistiske livssynet, bør «Dear God» kunne fungere på samme måte for religionskritikerne. Her er det ingen doble bunner eller ulne tvetydigheter som lytteren selv må skape mening i. Budskapet er direkte og klart; Det religiøse (spesifikt kristne) verdensbildet går ikke opp. Hvis Gud finnes, så skaper han krig, død og sult. Dette er bare tull. Dette kan jeg ikke tro på. Og ferdig med det.

«Dear God» finner du på XTC-albumet Skylarking (1986). Plateselskapet var redd sangen ville skape bråk i USA, og plasserte den først som B-siden på en singel. Men etter at den begynte å bli mye spilt på radio i USA, ble den tatt med på plata likevel. Ikke overraskende var det også mange radiostasjoner som nektet å spille den, og platebutikker som nektet å selge den. «Dear God» er tross dette en av XTCs mest kjente hitlåter.

TEKST: Even Gran

INSPIRERT AV VITENSKAP OG VIRKELIGHET

Da Thomas Dybdahl ga ut albumet «Science» i 2006 takket han vitenskapsfolkene Richard Dawkins, Stephen Jay Gould, Daniel C. Dennett og selveste Charles Darwin for å ha vist ham «the poetic force and inspiration of the natural world» i coveret.

– Disse folkene er noe av det som helt enkelt har inspirert meg til å skrive musikk det siste året, forklarte han i et intervju med Fri tanke samme år. Så med plata ville han takke dem for inspirasjonen. Mange av tekstene har elementer av hyllest til natur og kunnskapsbasert viten. «Poesien i evolusjonsteorien» gjenfinnes i åpningslåta «Something Real», hvor det heter «Curiosity tastes so sweet/I need dirt and twigs that break beneath my feet».

Det var ikke snakk om direkte inspirasjon, men mer en slags «åpenbaring».

– Det er erkjennelse som setter noe i bevegelse. Det får meg til å tenke og føle, og det kan jeg bruke som grunnlag for å lage musikk.

Mange får ikke Dybdahls vitenskapssyn til å gå opp med musikken han skaper. Han er uenig.

– Hvis det er noe jeg har lyst til å si, så er det akkurat det: Jeg ser ikke motsetningen mellom det å ha et rikt tanke- og «sjelsliv», det å være involvert i kunst og musikk og samtidig sette sin lit til vitenskapen for å forklare verden rundt seg, sette tilværelsen i perspektiv og plassere seg selv i det store bildet. Det har jo gjerne vært slik at kunstnere, musikere og diktere har kritisert vitenskapsfolk for å ta vekk poesien i ting ved å forklare dem. Jeg mener stikk motsatt: Jo bedre en får forklart ting, jo flottere synes jeg det er. Ikke minst er forklaringen ofte i seg selv så fantastisk at den overgår alt hva fantasien kan koke om av mytiske og mystiske forklaringer.

TEKST: Kirsti Bergh

Se bildet større

Den avantgardistiske rockemusikeren Frank Zappa er, ifølge Torgrim Eggen, den store humanisten og ateisten i rocken. Bildet er fra en konsert Zappa holdt i Oslo, januar 1977. FOTO: Wikimedia commons @ Helge Øverås

Se bildet større

Torgrim Eggen, forfatter og tidligere musikkjournalist og musiker. FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Arvid Schanke-Knutsen, musikkjournalist og tidligere musiker og Audun Molde, musikkviter og ansvarlig for popmusikkstudiet på Westerdals.

Se bildet større

Arnold Haukelands skulptur «Ode til lyset» på Storedal Kultursenter i Skjeberg, Østfold, inneholder Arne Nordheims elektroniske musikk. Musikken forandrer seg etter vær og vind og gir ulike bilder til ulike sanser. FOTO: Espen A. Nordenhaug. Bildet er beskåret

Se bildet større

Denne artikkelen står i Fri tanke nr. 3-2016 som er på vei ut i postkassene til Human-Etisk Forbunds medlemmer i disse dager.

Les hele utgaven her.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!