Verdensrommet gjorde meg til humanist

Carl Sagan loser oss gjennom verdensrommet, i sin akademiske cordfløyelsblazer, i den skjellsettende tv-serien Kosmos.

Verdensrommet gjorde meg til humanist

Tv-serien Kosmos med Carl Sagan som livssynsmessig åpenbaring

Mer enn 30 år etter at den ble laget er Kosmos fremdeles imponerende. Første episode er intet mindre enn en fantastisk utlegning av humanismens syn på menneskets plass i universet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.11.2011 kl 10:03

Noen ganger lurer jeg på når det skjedde at jeg ble humanist. Eller rettere sagt: når jeg begynte på veien mot det livssynet jeg har i dag (det skulle bli mange omveier på veien). Et svar så godt som noe er at det skjedde den kvelden da den første episoden av TV-serien Kosmos ble sendt på NRK.

En reise gjennom tid og rom

Året var 1981, og en ti år gammel Didrik satt storøyd på gulvet foran TV-skjermen og slukte hvert ord fra programlederen, astronomen Carl Sagan. En OBOS-stue på Holmlia ble en forlengelse av Sagans romskip, som tok meg med på en reise gjennom tid og rom, drevet av den menneskelige forestillingsevne og Sagans (og hans medforfatteres) fagkunnskap.

Da NRK senere endret sendeskjemaet slik at Kosmos ble sendt senere på kvelden, et tidspunkt da tiåringer måtte være i seng, ble jeg knust. Med hjelp fra min far sendte jeg et fortvilet brev til allmennkringkasteren, som beklaget dypt, men ikke kunne ta min klage til følge. Det føles absurd i dag, når det meste kan hentes rett ned fra nettet, men dette var altså før noen vi kjente hadde videospiller. Når en TV-sending var over, var det opp til folket på Marienlyst (som styrte Norges eneste TV-kanal) om man fikk sett den igjen.

Fremdeles imponerende etter 30 år

I dag har jeg ikke dette problemet lenger, siden et par hundrelapper har sørget for at en hendig liten boks med alle tretten episoder av Kosmos nå står blant DVD’ene i hylla her hjemme. Så her om dagen satt jeg meg ned for å se den skjellsettende TV-serien på ny.

Mer enn 30 år etter at den ble laget er Cosmos: A Personal Voyage (som serien opprinnelig het) fremdeles imponerende. Budsjettet var på over seks millioner 1980-dollar, og investeringen ga avkastning. Kosmos ble TV-selskapet Public Broadcasting Services’ største suksess noensinne. Evangelos Odysseas Papathanassiou (bedre kjent som Vangelis), mannen bak flere av filmhistoriens mest kjente lydspor, leverte seriens svulstige synthesizermusikk. Carl Sagan ble en superkjendis, og hans litt merkelige, affekterte uttale av «billions and billions» ble parodiert overalt.

Bortsett fra at den er veldig vellaget, er Kosmos egentlig en ganske vanlig dokumentarserie om universet. Så hva har dette med humanisme å gjøre? Vettuge religiøse mennesker vil jo være med på alt sammen, og snodig nok er nettopp astrofysikken den delen av naturvitenskapen der det er flest religiøse forskere. Om det er slik at religiøse mennesker tiltrekkes av astrofysikken eller faget vekker deres følelse for det religiøse aner jeg ikke, men sikkert er i alle fall at Sagan ikke var blant disse.

American Humanist Association tildelte ham prisen Humanist of the Year i 1980, og hans bok The Demon-Haunted World: Science as a Candle in the Dark er en av de beste skeptikerbøkene som er skrevet. Dessverre er den ikke oversatt til norsk (hint hint, Humanist forlag!)

«The Cosmos is all that is or ever was or ever will be. Our feeblest contemplations of the Cosmos stir us - there is a tingling in the spine, a catch in the voice, a faint sensation, as if a distant memory, of falling from a height. We know we are approaching the greatest of mysteries.»

Enten det er tilsiktet eller ikke, gjennomsyrer Sagans livssyn Kosmos. Særlig merkbart er det i første episode, som legger an tonen for resten av serien. Den eneste guden som egentlig spiller en rolle henger på veggen i biblioteket i Aleksandria. En gud ingen i dag tror på, i likhet med de fleste guder i historien. Guden som i dag er den mest populære, Yahve/Allah, nevnes kun i forbifarten, og seeren spares for ateistisk raljering mot gudstro.
Her er de første setningene fra Kosmos:

«The Cosmos is all that is or ever was or ever will be. Our feeblest contemplations of the Cosmos stir us - there is a tingling in the spine, a catch in the voice, a faint sensation, as if a distant memory, of falling from a height. We know we are approaching the greatest of mysteries.»

Religion blir kjedelig i forhold!

En vanlig innvending mot ateismen er at ateismens verdenssyn er tørt og kjedelig, blottet for den følelsen av mysteriet og storhet religionen kan tilby. Carl Sagan og hans Kosmos er et solid motargument.

Kosmos viser hvordan universet vi lever i, og som lever i oss («we are all made of star stuff», slår Sagan fast) er så overveldende at religionenes påstander nesten blir kjedelige i forhold. Hva er vel guder som blir mennesker mot tanken på intelligent liv på andre planeter, med evner som for oss blir nærmest guddommelige? Hva er vel Dommedag mot solsystemers død?

Menneskets plass i universet

Første episode er intet mindre enn en fantastisk utlegning av humanismens syn på menneskets plass i universet. Den uttrykker også håpet om at mennesket kan overvinne sine primitive drifter mot krig og ødeleggelse, og gjennom fornuft sin fornuft oppnå kunnskap og innsikt. Spekulasjon og fantasi er viktig, men det er viktig å vite forskjell på fantasi og fakta.

Så jeg kan like godt si at det var da jeg så Kosmos for første gang at frøet til å bli humanist ble sådd i meg. Og når folk spør meg om filmer som formidler noe om hva humanisme handler om, så er den første episoden av Kosmos det første som rinner meg i hu.

Min DVD-utgave av Kosmos åpner med en introduksjon fra en av Sagans medforfattere. Hun forteller at serien trenger fint lite vitenskapelig oppdatering (noen små snutter dukker opp her og der og forklarer hva som har skjedd siden serien ble vist første gang), så ironisk nok er det på humaniora-siden at seriens alder vises mest tydelig. Sagan formidler blant annet myten om den mørke middelalder, en epoke som blir lysere jo mer moderne historikere ser på den.

Men en av den moderne ateistens kjæreste myter, nemlig den om at mennesker i gamle dager trodde at jorden var flat, fordi en mørk-middelaldersk kirke lærte dem det, får seg et grovkalibret skudd for baugen. Sagan viser oss hvordan den greske bibliotekaren Eratosthenes for over 2000 år siden klarte å finne ut nesten nøyaktig hvor stor jorden var.

Snakker fortsatt til Star Wars-publikummet

Så Kosmos er til tider litt utdatert. Så hvordan vil den fungere for mennesker som ser den for første gang – i dag? Noe av det jeg var mest spent på ved mitt gjensyn med Kosmos, var hvordan serien hadde eldes. Hvordan ville jordfargene i Sagans akademiske cordfløyel, og spesialeffekter anno 1980 se ut med øyne som har sett mye film siden da? Det var en ting jeg ikke hadde tenkt på: Kosmos ble laget på omtrent samme tid som de to første Star Wars-filmene (1977 og 1980). Dette er et nesten utrolig heldig slumpetreff, siden dette er to av de meste ikoniske filmene som er laget, og det å flytte inn i Star Wars-universets blanding av syttitallsestetikk og gamle spesialefekter er nærmest et overgangsritual for unge gutter (og jentene begynner å komme etter).

Dette gjør at det visuelle språket i Kosmos ikke virker så datert, men snarere klassisk. Forhåpentligvis gjør den samme inntrykk på den oppvoksende slekt også. For Kosmos fortjener et langt liv, og fortjener å bli sett av alle humanister. Og alle humanister fortjener å se Kosmos.

Tidligere publisert i Fri tanke nr 3/4-2011 (papirutgaven).

PS En remake av Kosmos er nå på trappene, med astronom Neil deGrasse Tyson i Carl Sagans rolle, produsert av Seth MacFarlane (Family Guy).

Se bildet større

FOTO: Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og påtroppende redaktør av tidsskriftet Humanist

Se bildet større

Et humanistisk kulturglimt: «The Shores of the Cosmic Ocean», Første episode av TV-serien Kosmos (1980)

Se bildet større

Hurra for medierevolusjonen! Nå er vi ikke avhengige av at NRK sender Kosmos om igjen for å få sett serien, men kan kjøpe/låne den selv på DVD.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!