Utspillet til Humanistisk Ungdom om at Human-Etisk Forbund "driver for mye religionskritikk" har skapt debatt.

– Noen ganger har humanister en etisk forpliktelse til å være religionskritisk

KOMMENTAR: – Som det gjerne er i virkelighetens verden, er det ingen ideelle løsninger. Det dreier seg om å veie onder opp mot hverandre og å velge det minste, skriver Arnfinn Pettersen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.05.2016 kl 09:24

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Arnfinn Pettersen er seniorrådgiver i Human-Etisk Forbunds ideologi- og livssynsavdeling.

KOMMENTAR: Jeg har jobbet noen år i Human-Etisk Forbund. Siden forrige årtusen, faktisk. Med årene har jeg fått et litt nostalgisk forhold til noen debatter. Vi har vært der før. Jeg kjenner argumentene. Og motargumentene. Og motargumentene til motargumentene. Og ...

Religionskritikkdiskusjonen er en slik debatt. Hvilken rolle skal religionskritikken spille i Human-Etisk Forbund? Hva er sammenhengen mellom livsssynshumanismen og religionskritikken? Er religionskritikken en sentral del av livssynet? Er den selve livssynets kjerne? Eller er den en utbredt, men på ingen måte nødvendig del av humanismen?

I én, svært overordnet, forstand er religionskritikken en grunnleggende del av humanismen: Å ha en mening innebærer å være uenig med meninger som avviker fra din egen. Det å ha et livssyn innebærer å være uenig med livssyn som står for andre forståelser av tilværelsen. Man må ikke nødvendigvis gi uttrykk for denne uenigheten. Man må ikke en gang være bevisst den. Men den ligger der uansett.

Og det gjelder slett ikke bare religionskritikk, men også kritikk av andre sekulære livssyn, som nihilsmen, og totalitære ideologier, som fascisme og kommunisme. Å være livssynshumanist er å ikke være muslim, katolikk, hinduist, protestant, nihilist eller fascist. Blant annet. En implisitt religionskritikk er derfor en grunnleggende del av humanismen. Spørsmålet er når det er riktig å fremføre denne kritikken eksplisitt - og når det er klokt.

For skal man ta humanismens verdier på alvor, er det utvilsomt situasjoner der religionskritikk er viktig og riktig. Det kan til og med føres en god sak for at det er situasjoner der det ikke å bedrive religionskritikk er i strid med humanismen - der religionskritikken ikke er et valg, men en etisk forpliktelse.

Når religionen på en utilbørlig måte innskrenker enkeltmenneskers frihet, krenker deres grunnleggende rettigheter eller brukes til å legitimere grove overgrep, er ikke spørsmålet om man skal bedrive religionskritikk, men hvordan man best skal gjøre det.

Men virkeligheten er ofte preget mer av gråsoner enn av sort og hvitt. Det er ikke alltid klart at noe er et overgrep. Det som fremstår som en frihetsinnskrenkelse kan være et frivillig valg. Å kritisere opplagte overgrep er enkelt. Utfordringen for Human-Etisk Forbund (og alle andre humanister) er å forholde seg til disse mer komplekse spørsmålene.

Humanistisk Ungdoms kritikk av moderorganisasjonen for å bedrive for skarp og for utbredt religionskritikk, har aktualisert debatten. Jeg kan dog love én ting: Vi blir ikke ferdige med den. Ikke nå heller. Den enkle grunnen er at det er en debatt vi aldri kan bli ferdig med.

Én viktig grunn til det, er at verden rundt oss endrer seg i et ganske overveldende tempo. Internett har etablert seg som den helt sentrale arenaen for spredning av og debatt om livssyn. Islam har etablert seg som en av de største religionene i landet, og konflikter langt utenfor landets grenser påvirker den hjemlige debatten. Nyateismen har kommet, etablert seg og så smått begynt å smuldre opp. Bare for å ta noen av de eksterne utfordringene som gjør at dagens livssynslandskap er et helt annet enn for ett eller to tiår siden.

En annen grunn er at det dreier seg om strategiske prioriteringer, som må revurderes ettersom verden endrer seg. På den ene siden er vi avhengig av å samarbeide med andre livssynsorganisasjoner for å oppnå sentrale livssynspolitiske mål. På den andre siden kan vi ikke fremstå som en organisasjon som ikke våger å ta tak i problematiske sider ved andre livssyn. På den tredje bør vi heller ikke fremstå som en organisasjon som bare bedriver religionskritikk. Utfordringen er å balansere disse opp mot hverandre.

Religionskritikk må også balanseres opp mot andre interesser. Sentralt i livssynshumanismen står menneskerettighetstenkningen. Sentralt i denne er livssynsfriheten, som igjen inkluderer religionsfrihet. Når Human-Etisk Forbund i sine vedtekter konstaterer at «I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene», har det konsekvenser. Vi kan ikke velge oss ut kun de menneskerettighetene vi liker og ignorere resten. En «forpliktelse overfor menneskerettighetene» innebærer en forpliktelse til å forsvare livssynsfriheten, religionsfriheten inkludert.

Tilsynelatende står dette i motsetning til det å bedrive religionskritikk, men bare tilsynelatende. For det er ingen nødvendig sammenheng mellom det å kritisere et fenomen og det å ville forby det. Opp til en grense må vi tolerere livssynsuttrykk vi misliker. Men toleranse innebærer ikke at man ikke kan uttrykke seg kritisk. Eller omvendt: At man ikke ønsker å forby et fenomen, betyr ikke at man ikke misliker det.

Men hovedgrunnen til at vi aldri kan bli ferdig med denne debatten, er at det dreier seg om en avveining av grunnleggende verdier i humanismen. På den ene siden er toleranse, evnen til å leve med andres synspunkter man er uenig med, en sentral verdi i humanismen. På den andre siden er sannhetssøken, rasjonalitet og kamp mot undertrykkende og frihetsberøvende ideer helt sentrale humanistiske verdier. Å veie disse verdiene opp mot hverandre er en kontinuerlig balansegang. Og valgene man gjør har en kostnad.

Et konsekvent forsvar for religionsfriheten kan lett bli et forsvar for undertrykkende strukturer og ideer. Et konsekvent forsvar for individets absolutte selvbestemmelsesrett, kan lett bli et angrep på minoriteters mulighet til å praktisere sin tro.

Som det gjerne er i virkelighetens verden, er det ingen ideelle løsninger på disse spørsmålene. Det dreier seg om å veie onder opp mot hverandre og å velge det minste. Og det finnes ingen fasit. Det er like greit å akseptere det men én gang: Den kritiske religionskritikkdebatten er kommet for å bli.

Siste nytt i Kommentar

Kritisk tenkning i en kritisk tid

KOMMENTAR: Arnfinn Pettersen ser nærmere på forholdet mellom humanisme, politikk og kritisk tenkning, i den ferske spalten "Livssynsing".

Retten til å bestemme over eget liv. Hvorfor LIM ønsker forbud mot søskebarnekteskap

DEBATT: Et forbud mot søskenbarnekteskap vil være et viktig ledd i kampen mot ukultur og sosialt press, mener Dana-Æsæl Manouchehri.

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet

KOMMENTAR: Ateisten Didrik Søderlind måtte be om unnskyldning for en litt nedvurderende kommentar på onsdag.

 
Vi som står utenfor «folkekirken», er ikke vi en del av folket?

KOMMENTAR: Også en viss president med gult hår deler befolkningen inn i «folket» på den ene siden, og resten av innbyggerne på den andre.

Født sånn for å bli sånn. Om epigenetikk og geitekillinger

VITENSKAPSKOMMENTAR: Erik Tunstad ser nærmere på den ofte misforståtte epigenetikken – vitenskapen om hvordan arvestoffet kan uttrykkes på ulike måter.

Trøstesløse drømmer om evig liv forsurer tilværelsen

FILOSOFISKE REFLEKSJONER: Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Problemet med dagens sekulære benektelsesstrategier er at de ikke fungerer så godt i lengden.

ANNONSE
Annonse