– Jeg hadde glemt hvor utrolig ensidig og endimensjonalt kristent utgangspunktet var

Biskop Erling Pettersen ledet utvalget som endte med brudd på menneskerettighetene.

– Jeg hadde glemt hvor utrolig ensidig og endimensjonalt kristent utgangspunktet var

Bente Sandvig har lest om igjen utredningen fra 1995 som lå til grunn for KRL-faget.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.05.2016 kl 11:54

KOMMENTAR: 3. mai 1995 var jeg til stede på pressekonferansen der Erling Pettersen overleverte statsråd Gudmund Hernes NOU 1995: 9 «Identitet og dialog». Dette ble startskuddet for tidenes livssynspolitiske tilbakeslag som endte med at Norge ble dømt for menneskerettighetsbrudd i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Spørsmålet er: Hvordan vil det være å lese utredningen om igjen, vel tyve år etter?

For det første må jeg si at jeg nesten hadde glemt den moralske panikken utredningen bygget på: Her var vi på vei ut for stupet, og som en tapper Don Quijote kjempes det med alle midler mot vindmøller og stråmenn. Det største stråmannen var postmodernismen og alt dens uvesen. Det var normoppløsning og krisestemning, og på tide å mobilisere skolen som motkultur til det sivilisatoriske sammenbrudd vi stod overfor: Konsumkultur, reklamesamfunnet, medieflimmer og markedskrefter, penger og profitt – selvmord, rusproblemer – you name it.

Er det ikke nettopp de religiøst forankrede verdi- og meningsperspektivene vi savner? Retorisk stilles spørsmålet: Har vi tålt den sosiale og kulturelle avsakralisering av våre liv?

Svaret gir nesten seg selv: Ad fontes! Til den bibelske kilde, må vite.

Gammelmodig, konservativ og nostalgisk

Her skulle skapes ro og orden ved å søke tilbake og skaffe de unge fast kristen grunn under føttene. I stedet for å utvikle ny kompetanse og ferdigheter til å hanskes med mangetydighet, kritisk tenkning og refleksjon, er det bibelfortellinger som foreskrives.

Jeg hadde rett og slett glemt hvor utrolig ensidig og endimensjonalt kristent utgangspunktet var, og hvor gammelmodig konservativ og nostalgisk tenkningen var. Først på s. 74 i en utredning på 80 sider, spanderer man fire spalter på det som strengt tatt var det nye i det utvidede kristendomsfaget: «Kulturmøte». Igjen med uhyre nærsynte kristne briller på: Hvordan tar «vi» i mot muslimer og hinduer, buddhister og sikher?

Norges mindre trivelige erfaringer, som for eksempel majoritetstradisjonens behandling av frikirkelige, katolikker, jøder og munkeordener, kommenteres ikke.

Det presiseres i utredningen at det er et enormt behov for dybdekunnskap om andre religioner, slik at latterliggjøring eller misforståelser kan unngås. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) noen år senere kunne konstatere, var det ikke minst her det sviktet; man kunne vanskelig se at den knapt tilmålte tiden avsatt til andre temaer enn kristendommen kunne gi slik kunnskap og heller ikke framelske dialogen.

Foreldres manglende statskirketilhørighet spilte ingen rolle

Det nye metodiske grepet som foreslås henter sine impulser fra steinerpedagogikken; Det var det narrative, fortellingen, som skulle være utgangspunktet:

«Dermed ligger muligheten åpen for å føre jeg-fortellingene sammen med den bibelske grunnfortellingen. Det som da kan skje er at jeg-fortellingen blir tolket i lys av gudstroen», heter det på side 92.

Det andre nye er at nå skal alle barn inn i folden, foreldres manglende statskirketilhørighet spiller ingen rolle. Her skal det revitaliseres og innforlives over en lav sko – alt for å hindre at barna blir tilpasset den liberale forbrukerideologi. Et utvidet kristendomsfag med få muligheter til å slippe unna, to timer i uka, er medisinen som foreskrives. Bibelfortellingene skal erobre plassen som hovedkilde i undervisningen. Og til overmål: Skapelsesberetningen introduseres i første klasse. Først i naturfagsplanen for 8. trinn kommer utviklingslæren!

Det hele framstår som et naivt og nostalgisk prosjekt. Sett i ettertid tror jeg trygt vi kan kalle det tidenes minst vellykkede; Forbrukersamfunnet er ikke akkurat kastet på historiens skraphaug etter denne helhjertede mobiliseringen.

Synet på identitet og hvordan den etableres og styrkes passet som hånd i hanske med et evangelisk-luthersk syn på oppdragelse: Tradisjonen skulle ta barnet på fanget og holde det varlig fast, uten å være spesielt opptatt av at barnet bør utstyres med redskaper og ferdigheter for selv i eget tempo å oppsøke ulike tradisjoner og tankesystemer for å komme til kunnskap om de store spørsmål.

Selektiv sitering

Religiøsiteten blir det eneste utgangspunkt for individets oppbygging av sin forståelse av eksistens, og dermed for dannelsen av identitet. Alle gode krefter trekkes inn for å underbygge dette, blant annet den amerikanske sosiologiprofessoren Peter Berger som siteres på at «religionen sørger for identitet og integrasjon gjennom meningsperspektiver som motvirker kaos og uorden».

Det anerkjennes imidlertid ikke at den samme Berger også sier at filosofi, vitenskap og ideologier kan bidra med det samme. Hva man skal gjøre med dissenterne – de som ikke deler oppfatningen av at dette er måten å gjøre det på – problematiseres ikke. Her er det staten, representert ved Gudmund Hernes, som vet best.

Først skal det innforlives, forankres og sørges for trygghet i det som, uten å problematisere DET, er majoritetens tro og tradisjon. Pussig nok får også de katolske helgenfortellingene urimelig stor plass når læreplanen skal utmyntes: De passer så mye bedre inn i fortellingstradisjonens forbildefunksjon enn den noe magrere og mer nøkterne lutheranske kristendomsformen.

Kristendommen skulle være «jordsmonnet»

Denne karakterbyggingen skulle så motvirke kaos og uorden – og altså ikke minst beskytte mot konsumsamfunnet. Fast grunn under føttene, så å si. Eller et fullt vaksinasjonsprogram mot alt vondt, leit og trist – samt det (og de) som er fremmed og annerledes. Virkestoffet i denne medisinen, det var en kristendom som hadde annektert humanismen. Men NB! En kristendom som var så mye mer enn en kulturtradisjon eller verdier: «Kristendom er med andre ord ikke «bare» kultur. Den skal også i skolen representere en åndsvirkelighet som eksisterer i seg selv», heter det på side 18.

«Planen åpner for en forståelse av kristendommen som det «jordsmonnet» den etiske bevissthet skal vokse i» heter det videre på samme side. Her åpnes det altså ikke for kunnskap om at etikk kan ha ulike kilder. Det nye faget planlegges med andre ord som en konfesjonsbunden fagdisiplin.

Skolen skal videre bidra til «Et rotfeste av religiøse forpliktelser, en forankring i troen er med på å gi livshjelp i møte med etiske og eksistensielle utfordringer». Parolen er å gi barna noe å tenke ut fra, ikke bare tenke på. Det hele lyder ganske totalitært. Den gang og ikke mindre i dag.

Men selve det å lære å tenke, analysere, reflektere og skille et godt argument fra et dårlig – å lære seg kritisk tenkning – ivareta og oppøve retten til å stille spørsmål – nei, det var ikke en del av prosjektet. Utredningen har ikke noe blikk for at det langt på vei kan være disse ferdighetene man trenger i møte med ulike aktører som «selger» budskap som er for gode til å være sanne – det være seg religiøse sjarlataner eller hudkremselgere.

Man setter heller sin lit til at når man var vaksinert, trygg, tilhørende og innforlivet i «VÅR» religiøse tro og tradisjon, så hadde man uten videre et grunnlag for kritisk tenkning. Riktignok kunne man innvende at det da lå snublende nær å ta «sitt eget» for gitt, og vende kritikken mot «det andre».

Sørgelig underutviklet syn på dialog

Joda, det kritiske perspektivet får omsider en hel spalte på utredningens side 78. Her trekkes teologi fram som et godt eksempel på en vitenskapelig fundert kritisk tradisjon! I rettferdighetens navn nevnes så vidt også filosofi, etikk, idehistorie som flere mulige kilder. Men kritikken skal igjen primært rettes mot det vi alle nå har skjønt er den faren KRL er satt til å nedkjempe: Konsumsamfunnet, Mediesamfunnet mm.

En setning vies kritikk forstått som religionskritikk: «Samtidig må skolen møte – og tidvis gi støtte til – kritikk av kristendommen og andre religioner». Skjønt med den pedagogikken og metodikken det legges opp til – en positiv og engasjerende innlevende formidling av «egen tradisjon og tro», blir det ikke mye tid og rom til noe særlig kritikk as denne tradisjonen. I samme spalte finner vi også omtrent den eneste antydning til erkjennelse av en mulig motsetning mellom kristendom og humanisme, uten at dette diskuteres videre.

Synet på dialog er også sørgelig underutviklet i utredningen. Her var det sannelig ikke snakk om noe herredømmefritt og likeverdig utgangspunkt. Nei, det er det den samme kulturimperialismen som gjennomsyrer utredningen for øvrig: Her er det «Våre verdier, tro og tradisjon» som gjelder. For alle.

Først skal man gjennom det jeg kaller vaksinasjonsprogrammet: «I småskolen er det viktig å utvikle en egenidentitet gjennom integrerende referanserammer for å etablere et eget ståsted». Og så, først når man er sikre på at dette ståstedet er solid ferdigsnekret, skal man etter å ha kommet til alder og visdom på de høyere trinn, kunne inngå i meningsfylte dialoger om temaer som det hellige, tvil og tro, samt det ondes problem. Med andre ord temaer jeg antar at den gjengse nordmann sjelden bruker særlig mange kalorier på.

Det er heller ingen refleksjon over at for å bedrive dialog, trenger man opplæring, trening og redskaper til å gjøre så.

Varselklokkene burde har ringt – og det endte med stryk

Forutsetningen om at skolens kristne oppdragende formålsparagraf skulle være rammen om undervisningen, burde ha fått varselklokkene til å kime. Utvalget prøver seg på en tankekonstruksjon om at en kristenkonfesjonell forankring skulle være å forstå pedagogisk. Jeg er pedagog, sågar spesialpedagog og jeg ser at dette forsøket på å omgå problemet er en ren skrivebordskonstruksjon.

Man kunne ha valgt helt annerledes. Først og fremst kunne de tatt innover seg forskjellen på skolens og hjemmenes og menighetenes mandat. Man kunne nøkternt ha analysert hvilke redskaper, ferdigheter, kompetanse og kunnskap som trengs for å leve og lære i et stadig mer mangetydig samfunn.

Men som KrF tydeliggjorde i debatten: Det står om kristendommens plass i skolen og vårt samfunn. Det på den ene siden, og et arbeiderparti med Gudmund Hernes i statsrådsstolen som snakket om konstituerende kunnskap og kristendommen som den djupe straumen på den andre, endte i et ulykksalig kompromiss. Det endte med stryk til Norge i FN og EMD. Og siden har faget haltet videre, som den gjøkungen det er. Mens verden har utviklet seg videre.

Avsakraliseringen har kommet lenger – færre tror og færre deltar. Den raskest voksende gruppen er de som ikke er medlemmer av noe tros- eller livssynssamfunn. Dnk har fått egne midler til trosopplæring. Religionenes utfordrende janusansikter trer tydeligere fram – radikalisering og ekstremisme utfordrer.

Det er på tide å tenke nytt, og der gir Ludvigsen-utvalget gode ansatser. Det aller viktigste første skrittet er imidlertid å takke av forestillingen om at den innforlivede, engasjerte identitetsbyggende tros- og tradisjonsformidlingen på majoritetens premisser har noe i en skole for alle å gjøre.

Se bildet større

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund.

Se bildet større

I dag debatterer Bente Sandvig KRL-faget med Erling Pettersen (t.v.), Thorgeir Kolshus, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, UiO, og Kristin Gunleiksrud
Raaum, leder i Kirkerådet (t.h.) under markeringen av STLs 20.-årsjubileum på Litteraturhuset i Oslo. FOTO: Even Gran

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!