I kjølvannet av Halvor Tjønns svært betimelige og uvurderlige bok (Muhammed – Slik samtiden så ham, Dreyer 2010) og Arne Dvergsdals konsise anmeldelse i Dagbladet (2011-08-04) aktualiseres igjen spørsmålet om Muhammed som moralsk rettesnor og forbilde for dagens 1.3 milliarder muslimer.

Mullaer, imamer, muslimske talspersoner og muslimer selv, fremstiller Muhammed som det mest fullkomne menneske som har satt sine ben på denne jord og later til å tro at bare dette gjentas ofte nok, vil resten av verden også tro det.

Reaksjonene på Tjønns bok og Dvergsdals anmeldelse, tyder på at muslimer selv har et schizofrent forhold til kildebruk: kilder som støtter deres oppfatning, applauderes som troverdige, mens kilder som taler deres overbevisninger imot, avvises som hatefull propaganda eller historieforfalskning og det selvom kildene er muslimenes egne historikere. (Tilsvarende kan sies om Dagsavisens Stian Bromark og Aftenpostens Aage Borchgrevink, begge som ”anmeldte” boken.)

All verdens muslimer holder Muhammed for å være et ideal, det beste menneske som har levd og som alle muslimer er pålagt å anlegge sine liv på, noe som blir spesielt problematisk om man ser hva Muhammed faktisk stod for.

For ikke-muslimer er kontraintuitivt og svært problematisk å holde en med så mye blod på hendene som eksempel på fullkommenhet, og de fleste forsøker å gjendrive påstanden ved å vise til at Muhammed kun var et menneske, begrenset av sine evner, sin natur og mulige mentale lidelser (personlighetsforstyrrelser) og av å leve på et begrenset geografisk område med liten eller ingen kunnskap om forholdene bortenfor.

Man viser også til at tidene og våre etiske målestokker har endret seg og at Muhammed og hans verden for lengst er et tilbakelagt stadium. Idag tenker vi annerledes om mennesket, dets verdi, ukrenkelighet og likeverd, mens muslimer selv ikke ser det paradoksale og dypt problematiske i Muhammed som ideal; hans fremferd, bakgrunn og historie avviker sterkt fra hva vi idag ville kalle normerende. Svært få av dagens muslimer har lest koranen og enda færre leser gammelarabisk, så hvorfra vet dagens muslimer at Muhammed var fullkommen og hvordan tenker de seg dette mer konkret?

Alt dette er relevante empiriske innvendinger, men det finnes en langt skarpere og mer direkte innvending som gjelder påstandens logiske karakter og pålegger muslimene, og ikke kritikerne, bevisbyrden: hvordan vet muslimer at deres forestilling om det fullkomne selv er fullkommen?
M.a.o. hvordan vet muslimer at deres forestilling om hva som er fullkomment ikke kunne vært annerledes?

Det er nemlig ikke sikkert at hva vi i øyeblikket oppfatter som fullkomment virkelig er fullkomment, begrenset som vi jo er av vår menneskelige natur.
”Fullkommenhet” innebærer en endelighet hvor intet kan bygges ut, utvikles eller forbedres. Mener muslimer at måten Muhammed var fullkommen på, var (er) den eneste måten å være fullkommen på? Mange ville si at det finnes andre og mer høyverdige måter å være fullkommen på enn å være fortaler for sex med barn (for å avvæpne eventuelle diskusjoner om hvorvidt Muhammed var pedofil i ”moderne” betydning av ordet; seksuell omgang med barn var like usunt og skadelig for barn dengang som idag, hvilket betyr at semantisk ordkløveri verken legitimerer eller gjør praksisen akseptabel.), karavanerøveri, mord, forfølgelse, undertrykkelse, forakt for annerledes tenkende osv.

Var Muhammed fullkommen, ville andre måter å være fullkommen på ikke være tilgjengelige, noe de fleste langt på vei nok ville si seg uenige i. Antallet muslimer som forfekter Muhammed som tidenes mest perfekte menneske gjør ikke påstanden mer korrekt, fordi påstander skal vurderes utfra hva de uttaler seg om og ikke i forhold til den som uttaler seg.
Hvis det er slik at islam står og faller med Muhammed og hans påståtte fullkommenhet, og fullkommenheten selv faller for ovennevnte innvending, så faller islam for denne logiske innvending alene.

Rune Vik-Hansen