De største religionene har mer makt enn det noen politisk bevegelse noensinne har hatt. Likevel er religionskritikk kontroversielt, mens politisk kritikk ses på som en selvfølge. Begrepet blasfemi er et av historiens mest vellykkede maktmidler.

I flere land i Afrika, Asia og Midtøsten demonstreres det nå mot blasfemi og satiremagasinet Charlie Hebdo. Debatten her hjemme har for lengst gått i retning av at stadig flere mener at man selvsagt er for ytringsfrihet, men at man er motstandere av å krenke og såre andre mennesker. Selveste paven er blant dem som har bidratt til å så tvil om retten til religionskritikk, og han har gått langt i å antyde at vold er et forståelig svar på fornærmelser. Det er normalt å slå om du blir fornærmet, var pavens innspill i ytringsfrihetsdebatten. Det verdslige overhodet til en milliard katolikker stiller seg dermed side om side med ekstreme islamister.

Lite solidarisk

Heller ikke her hjemme er retten til blasfemi ubestridt. Jonas Gahr Støre bekreftet sin tidligere vingling i spørsmål om blasfemi og ytringsfrihet da han til NRK sa at han «ville kunnet leve med» en lov som straffer «kvalifiserte angrep på religion og livssyn». Det gir ikke bare usikkerhet rundt hvor tydelig vår kanskje neste statsminister er på grunnleggende humanistiske verdier, det er også lite solidarisk med den delen av verdens befolkning som lever med reell fare for sine liv hvis de fornærmer religion.

Flere land har fortsatt særdeles aktive blasfemiparagrafer. I Saudi-Arabia blir bloggeren Raif Badawi straffet med 1000 piskeslag for blasfemi fordi han skriver om ytringsfrihet. I flere land ses ateisme, humanisme og andre religioner enn islam på som blasfemi i seg selv, og støttes opp av landets lovverk.

I FN sammenheng ser vi at muslimske land og nasjoner som Russland går sammen for forbud mot såkalt blasfemi. Den internasjonale kampanjen mot blasfemi er ikke bare en teoretisk øvelse, men en innsats som ofrer både ytringsfriheten og menneskeskjebner for å skåne religiøse og nasjonale følelser. At det sovende norske forbudet mot blasfemi fremdeles gjelder (straffelovens § 142), er derfor med på å legitimere at autoritære stater har lignende forbud i sine lovverk. Selv om det bare er slurv som er grunnen til at paragrafen fortsatt eksisterer, gir det alvorlige troverdighetsproblemer når vi skal bekjempe lignende bestemmelser i andre land.

Religiøs maktutøvelse

Selv om noen er mer opptatt av ytringsansvar og vern av religiøse følelser enn ytringsfrihet, er det nå kun et lite mindretall av norske politikere som støtter fortsatt lovforbud mot blasfemi. Likevel er det nok av dem som mener at det skal tas særlig hensyn til religiøse følelser knyttet til blasfemi i den offentlige debatten. Det har ingenting med religionsfrihet å gjøre, men handler om religionenes kontinuerlige utøvelse av makt. Religionsfriheten verner om folks rett til å tro hva de vil, og innenfor straffeloven leve etter de regler man selv ønsker.

Kravet om at samfunnet skal holde seg unna blasfemi, er å kreve at reglene til en religion skal gjelde også for dem som ikke følger religionen. Det er ikke bare et brudd på religionsfriheten til annerledes- eller ikke-troende, det er også en umulighet i samfunn preget av ulike og ofte motstridende religiøse oppfatninger. Vi kritiserer politikere med den største selvfølge. Det er en sentral del av demokratiet. I langt mindre grad er det akseptert og utbredt å kritisere religioner på samme måte, til tross for makten de religiøse institusjonene har over livene til milliarder av mennesker. Det er ingen som forventer at man skal ta hensyn til regjeringens velgere når man kritiserer dens politikk og ideologi, selv om noen naturligvis kan bli såret.

En demokratisk plikt

Kritikk av religion er ikke å håne menneskene som følger den, det er å ta dem alvorlig. Det viktige med religionskritikk har aldri vært å henge ut mennesker for det de tror på, men å sette et kritisk lys på religion der den står i veien for mer tungtveiende hensyn som ytringsfrihet, frihet fra diskriminering, rettsstat og demokrati. Religion er makt, og det er en demokratisk plikt å kritisere og reflektere rundt all makt, så den ikke misbrukes. Religionen er en maktfaktor som nyter et vern alle andre maktinstitusjoner bare kan drømme om.

Muligheten til å kritisere religion er viktig for å bevare ytringsfriheten. Blasfemi som begrep burde være uten betydning for oss som ikke tilhører de religiøse fellesskapene som helst vil unngå kritikk.

Regjeringen bør hedre ytringsfriheten ved å stryke vår egen blasfemiparagraf denne våren. Det vil være å hedre Charlie.

Kronikken ble først publisert i Bergens Tidende 25.01.2015