Religionsviter Helene Næss synes det er uheldig når det skapes et inntrykk av at kristendommen er en forutsetning for dagens moderne, liberale velferdssamfunn. - Dette er direkte feil, sier hun.

Tekst: Even Gran
Publisert 3.10.2006

- Velferdsstaten ble kjempet fram av arbeiderbevegelsen og andre krefter som jobbet for sosial rettferdighet. Dette ble gjort i konflikt med for eksempel kirken, slår hun fast. Derfor blir det helt feil å late som om kristendommen har hatt en sentral rolle i oppbyggingen av de moderne, humanistiske velferdssamfunnene.

- Humanismen oppstod jo i kontrast til kristendommen, så det blir historieløst å hevde noe slikt. Kirken har tradisjonelt argumentert for at velferd skal ytes gjennom almisser og ikke gjennom å gi folk reelle rettigheter. Kirken forsvarte slavehandelen og motarbeidet aktivt mange av de reformene som danner grunnlaget for dagens velferdsstat, poengterer hun.

Næss har inntrykk av at religion i dag i økende grad brukes for å legitimere politikk. Det store omslaget mener hun kom etter siste presidentvalg i USA. Dette ble presentert som et "verdivalg" der man måtte velge side; enten støtter du "de snille" (USA ved president Bush og kristendommen) eller så er du på lag med "de onde" (de islamistiske terroristene).

- Det første utslaget av den nye retorikken i Norge kom da Carl I. Hagen holdt sin berømte tale for menigheten Levende ord i Bergen, forteller Næss.

På dette møtet tok Hagen utgangspunkt i (den snille) oppfordringen fra Jesus om å "la de små barn komme til meg". Hvis Muhammed skulle sagt det samme, ville det ifølge Hagen ha blitt: "La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden".

- Her ser vi hvordan Hagen nedvurderer islam og tillegger kristendommen fundamentalt bedre verdier. Dette er grovt urimelig, poengterer Næss.

Et annet eksempel hun nevner er redaktøren av den kristen avisen "Kristeligt dagblad" i Danmark som har skrevet en bok der han går langt i å gi kristendommen æren for dagens liberale velferdssamfunn.

Økende radikalisering på begge sider
- Denne typen historieløs retorikk fører til radikaliserte fronter og en tilspissing av konflikten, sier hun. Og det samme skjer på begge sider.

- For mange muslimer representerer islam alt som er "godt" med religion, mens kristendommen representerer "det onde". For mange kristne er det selvsagt omvendt.

Sannheten er imidlertid at begge religionene har potensial for å legitimere det meste. Begge religioner har gode og kritikkverdige sider. Å demonisere hverandre på denne måten er en dårlig oppskrift på fred mellom folkegrupper, poengterer hun.

Næss legger til at det på mange måter har blitt mer "lov" til å argumentere langs disse linjene nå, etter 11. september. Terrorannslagene mot New York førte til radikaliserte holdninger blant mange kristne. I tillegg kommer stadig flere ut av skapet, erklærer seg som kristne og forfekter ytterliggående, kompromissløse holdninger. Det samme skjer selvsagt også på islamsk side, sier hun.

- Det hadde vært mye bedre hvis kristne og muslimer hadde kunne se at de alle tilber den samme guden. Historisk sett springer jo både jødedommen, kristendommen og islam ut fra samme religion. Det burde ikke være noe problem å finne fellespunkter her, hvis man bare ville, poengterer Næss.

- Det kan virke som om enkelte tilhengere av statskirkeordningen bruker argumenter om at kristendommen, og dermed statskirken, er nødvendig for å beholde velferdsstaten. Er du enig i en slik virkelighetsbeskrivelse?

- Jeg opplever ikke at statskirketilhengerne bruker slike argumenter. Men hvis de gjør de, er det selvsagt like feil å hevde dette i denne sammenhengen som i andre sammenhenger. Jeg synes ellers at det er mye godt i kristendommen som kan bidra til å skape et godt samfunn. Derfor er jeg personlig tilhenger av statskirkeordningen, sier Næss.

Én gud + én sannhet = krig

Helene Næss er opptatt av at de tre monoteistiske religionene; jødedommen, kristendommen og islam er bedre egnet til å mobilisere til krig enn østlige religioner som hinduismen og buddhismen.

- Når man får høre at det er "bare en sann og god gud", mens alle de andre er "vantro" og onde, sier det seg selv at det er enkelt å mobilisere til kamp.

Da er det ganske annerledes med de østlige religionene.

- Her tror man på reinkarnasjon - at man har mange liv. Hinduismen og buddhismen har mange guder for mange forskjellige ting, og verden blir forstått som et sammensurium av krefter som slåss mot hverandre, der det ikke er noe klart skille mellom godt og vondt, forteller hun.

Næss poengterer at frelsen i de østlige religionene først og fremst oppnåes ved ikke å engasjere seg i denne kampen. Det handler om å finne roen i seg selv og leve et godt og fredelig liv. Hinduismen og buddhismen sier at "de som tror på en annen gud, har bare en annen form". De tar ikke denne "oss mot dem"-holdningen, fordi ulike guder for dem bare er ulike former av de samme.

Likevel er det jo flust av kriger i disse områdene også, som for eksempel krigen mellom hinduister og buddhister på Sri Lanka. Poenget er bare at i slike kriger blir ikke religion brukt som motivasjonsfaktor på samme måte som i de jødiske, kristne eller muslimske kulturkretsene, forteller Næss.

- Kriger mellom, eller blant hinduister og buddhister begrunnes heller ut fra for eksempel lojalitet til en konge eller en nasjon, sier hun.

- Dette er konkrete eksempler på hvordan mytologi og metafysikk gir forskjellige praktiske utslag i hvordan mennesker forholder seg til verden, legger hun til.

Helene Næss er religionsviter. Hver tirsdag skriver hun om religionsrelaterte tema i Klassekampen.