– Prestene tør ikke forrette her, for da har fått beskjed om at de kan komme til å mistet embetet sitt, forteller Jan Erik Dufseth, daglig leder ved Dufseth Begravelsesbyrå. Han har investert i et livssynsnøytralt seremonirom, og opplever stor pågang av interesserte, men biskop og prost nekter prestene å forrette begravelser i lokalet.

– Dette er tull, hvorfor er dette et problem i Lillehammer, når det fungerer fint andre steder? Kommunen var svært positiv da jeg søkte om bygging av lokalet, og bevilget flere parkeringsplasser, forteller Dufseth.

Landets kommuner er per i dag ikke lovpålagte å tilby livssynsnøytrale seremonirom, og de færreste kommuner kan tilby verdige gravferdslokaler. Dermed har private aktører sett behovet, som på Lillehammer, og tilbyr verdige, livssynsnøytrale seremonirom. Alternativet til kirken, for humanister, trosminoriteter eller andre, er ofte lite egnede lokaler i kulturhus, hotell eller skoler.

– Hvordan kan én person bestemme seg for å stikke kjepper i hjulene for dette her, når det fungerer andre steder, og kommunen er positiv til livssynsnøytrale seremonirom? Hvor er hjemmelen for å nekte prestene å stille opp, spør Dufseth.

Kirkesamarbeid i andre byer

I Trondheim har Svanholm begravelsesbyrå investert i en gammel skole, og bygget om til et livssynsnøytralt seremonilokale. Lokalet er populært, og brukes av både humanister og trosminoriteter, men i rundt 85 prosent av tilfellene – av statskirkemedlemmer. Og i Trondheim, som på andre steder, er det ikke problematisk å samarbeide med kirken.

I et brev til samtlige proster i Hamar bispedømme, datert april 2010, erklærer Hamar biskop Solveig Fiske at hun vil ”tydeliggjøre hvilke rammer som finnes for presters tjeneste med forrettelse av gravferd, særlig med hensyn til bruk av privateide seremonirom”.

I brevet vises det til Lovsamling for Den norske kirke, paragraf 13: ”Biskopen kan gi tillatelse til at (…) lokaler i institusjoner vigsles til kirkelig bruk”. Dermed har man funnet en regel for å nekte prestene å bruke private seremonirom, sies det: ”Det er altså en begrensning her i at det må være snakk om ’lokale i institusjon’. Seremonirom hos begravelsesbyråene faller utenfor biskopens myndighet til å godkjenne lokaler.”

Avslutningsmessig oppfordrer biskop Solveig Fiske prostene om å informere prostiets prester om brevets innhold, og ta saken opp med de lokale gravferdsbyrå.

Statskirkemedlemmer største kundegruppe

Jan Erik Dufseth fikk muntlig beskjed om at problemet for prest og prost var hans konkurransefortrinn – at saken kunne løses dersom han lånte ut sitt seremonirom til samtlige konkurrenter.

– De aller fleste som ønsker å bruke lokalet er kristne, eller i alle fall medlemmer av statskirka, og ønsker å bruke en prest. De vil ikke bruke kirka, for den blir for svær og upersonlig, det kommer ikke så mange i begravelser lenger, kanskje maks 30-40 personer, forklarer Dufseth.

Han spør seg om kirka forskjellsbehandler, siden private lokaler som ofte brukes ved gravferd – forsamlingshus, selskapslokaler, hotellsaler og liknende – stort sett har en leiepris.

– Jeg kan holde det gående i et år til, men løser det seg ikke snart, så må jeg legge ned lokalet. Saken er sånn at det ikke lønner seg å krangle, for uvennskap vil slå negativt ut her. Men det er frustrerende.

Frykter amerikanske tilstander

Teologisk rådgiver på Hamar Bispekontor, Irmelin Grimstad Bonden, har signert brevet til prostene der bruk av byråers seremonirom frarådes.

– Det vi er opptatt av, er at alle skal ha lik rett til gratis seremonirom. For kirka er gravferden en offentlig handling, som bør være i et vigsla lokale, og på offentlig grunn. Det er praksisen, sier Grimstad Bonden.

– Dufseth forteller at kommunen var positiv til hans seremonirom, og bidro med gratis parkeringsplasser?

– Vi ved bispekontoret er bekymra for privatisering og kommersialisering av begravelser. Vi har en annen tradisjon i Norge enn for eksempel Amerika. Her skal det offentlige ivareta folks behov for en verdig gravferd, og det er en ansvarsfraskrivelse fra det offentlige når de heller lar privat næringsliv sørge for passende seremonirom.

Grimstad Bonden påpeker at bispekontoret er kritisk til at et begravelsesbyrå får et klart konkurransefortrinn og inntjening, ved å tilby eget seremonirom. Argumentet om at enkelte opplever kirka for stor og upersonlig, holder ikke, mener rådgiveren.

Krever offentlige seremonirom

– Vi har flere kirker i lokalområdet av ulik størrelse, så det er ikke behov for mindre lokaler.

– Ser dere ikke at kirkas restriktive holdning til bruk av dette livssynsnøytrale lokalet indirekte rammer medlemmer av andre livssyns- og trossamfunn og ikke-troende?

– I brevet oppfordrer vi også det offentlige til å tilrettelegge for et offentlig, livssynsnøytralt seremonirom. For eksempel i tilknytning til gravlunden. Så vi ser det behovet.

– Prester i Hamar bispedømme har uttrykt frustrasjon overfor Dufseth, og sier de er redde for å miste retten til å utøve sitt embete dersom de trosser biskopen og forretter i Dufseths seremonirom. Er den frykten begrunnet?

– Det er umulig for meg å kommentere noe sånt. Men det er riktig at vi har sendt ut dette brevet, og tydeliggjort de rammene som finnes for presters tjeneste, avslutter Grimstad Bonden.

Gravferdseremoni i gymsal

Rådgiver for gravferd i Human-Etisk Forbund, Vinjar Tufte, er kritisk til bispekontorets holdning.

– Det er viktig at hele befolkningen har tilgang til verdige, livssynsnøytrale seremonilokaler der de bor. Dette er spesielt prekært når det gjelder gravferd. I dag er dette et stort problem for mange som står utenfor statskirken. Mange steder er det bare kirker og kristne kapeller tilgjengelig. Det er ikke holdbart å holde gravferd i en gymsal, som for eksempel en del familier har måttet gjøre, sier Tufte, som understreker at det er en uttalt føring fra statlig hold at det skal bygges flere slike lokaler.

Rådgiveren understreker at Human-Etisk Forbund ikke har noen formening om kirkens praksis og valg av lokaler, og at det er positivt av brevene fra Hamar bispedømme understreker kravet om livssynsnøytrale seremonilokaler for alle.

–Vi må bare registrere at når byråer med eget seremonirom ikke får benyttet dette i sitt marked vil kanskje slike alternative rom bli lagt ned. Dermed blir det mindre tilgang til alternativer til kirkene inntil kommunene får opprettet tilsvarende livssynsnøytrale tilbud for alle, påpeker Tufte.