«Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere» heter det i Grunnlovens paragraf 12. Men det gjør han jo ikke. Det er statsministeren som bestemmer hvem som skal sitte i regjeringen, etter at folket, via Stortinget, har bestemt hvem som skal være statsminister.

Men slik står det altså ikke i Grunnloven. Det samme gjelder mange andre grunnlovsparagrafer også. I paragraf 12 står det videre at «Kongen fordeler Forretningerne iblandt Statsraadets Medlemmer». I paragraf 3 står det at «Den udøvende Magt er hos Kongen, eller hos Dronningen», mens i paragraf 22 står det at Kongen kan avskjedige regjeringen uten dom.

Igjen: Det er ikke slik Norge fungerer. Det er statsministeren som fordeler oppgavene, det er Regjeringen som er utøvende makt og det er Stortinget som kan avsette regjeringen.

I Klassekampen den 29. november i fjor skrev jusprofessor Fredrik Sejersted at avstanden mellom den skrevne Grunnloven og den faktiske statsforfatningen er langt større i Norge enn i de aller fleste andre land.

– Mange av bestemmelsene må nærmest sees som en form for kode, som må dechiffreres for å gi riktig mening. For virkelig å kunne lese og forstå Grunnlovens tekst kreves statsrettslig skolering og evne til teksttolking som bare en svært liten brøkdel av befolkningen besitter, heter det i Sejersteds kronikk.

Tidligere SV-leder og statsviter Theo Koritzinsky følger opp i samme avis 11. januar i år. Han konstaterer at det ikke ligger inne noen forslag om å endre de misvisende grunnlovsformuleringene om Kongens makt.

– Når jeg skal undervise lærerstudenter om norsk politikk, må jeg også etter 2014 advare dem mot Grunnloven som kilde til konstitusjonell sedvanerett. Enda verre blir det når jeg underviser utenlandsstudenter. Mange av dem kan noe norsk. De synes det er spennende å sette seg inn i originalkilder. Men Grunnlovens paragrafer som gjelder fordeling av myndighet og makt mellom konge, regjering og storting, er mer villedende enn veiledende, skriver han.

Nødvendig ærefrykt for Kongen?

I år er det 200 år siden Grunnloven ble vedtatt. I den anledningen ligger det rundt 40 forslag til endring av Grunnloven inne til behandling i Stortinget. Bare ett av disse foreslår å fjerne formuleringene om Kongen i Grunnloven. Det er et forslag om å innføre republikk fra to SV-representanter og fire Ap- representanter – et forslag som neppe blir vedtatt.

Professor i statsvitenskap, Trond Nordby, sier til Fritanke.no at man godt kan endre en del av paragrafene som gir et feilaktig inntrykk av Kongens makt uten at man trenger å avskaffe monarkiet. Så hvorfor er det ingen som foreslår dette?

– Jeg har snakket med ulike politikere om dette. Mitt inntrykk er at de mener disse formuleringene er nødvendig for å gi Kongen en slags aura av verdighet, for derigjennom å gi Regjeringen tyngde og makt. De mener Kongens posisjon i Grunnloven har en viktig symbolfunksjon, sier Nordby.

Han viser til den norske jus-nestoren Johs. Andenæs, som kanskje er den som tydeligst har begrunnet behovet for en sterk konge i Grunnloven.

– Andenæs mente vi måtte beholde ærefrykten for Kongen. Derfor mente han Kongen måtte være immun mot straffeforfølgelse og ha sterk symbolsk makt i Grunnloven. Han mente det var nødvendig for å opprettholde stabilitet. Mitt inntrykk er at dette synet fortsatt har stor støtte blant politikere og folk, sier Nordby.

– Kongen har ingen politisk makt. Det burde være inntrykket man satt igjen med etter å ha lest Grunnloven også.

Grunnloven må reflektere realitetene

Dette synet er misforstått, mener Nordby.

– Vi burde ha en grunnlov som reflekterer statsordningen slik den faktisk er. I realiteten styres Norge av en regjering som er utgått fra stortingsflertallet. Statsråd på Slottet hver fredag, og Kongens åpning av Stortinget hver høst, kan mer sees som et skuespill. Kongen har ingen politisk makt. Det burde være inntrykket man satt igjen med etter å ha lest Grunnloven også, sier han.

Nordby mener Sverige er et godt eksempel på at Kongen ikke trenger å ha en fremtredende rolle i Grunnloven, selv om man er et monarki.

– I den svenske grunnloven står det at kongen er statssjef, men at regjeringen styrer riket og er valgt fra Riksdagen. Det viser at det er unødvendig å skrive «Kongen» i Grunnloven, når man egentlig mener Regjeringen eller Statsministeren. Kongedømmet har ikke bruk for den symbolske makten man innbiller seg at disse grunnlovsformuleringene gir, sier han.

Trond Nordby ønsker seg en republikk lik den man har i Finland. Her spiller presidenten omtrent samme rolle som Kongen i realiteten gjør i Norge.

– Presidenten i Finland har en rent seremoniell rolle, men personen som innehar rollen velges av folket. Det er en mye mer demokratisk måte å gjøre det på, sier han.

Trenger vi egentlig en grunnlov?

Nordby er ikke sikker på om det nødvendig å ha en grunnlov, slik mange mener. Det er veldig få som har lest den, og den fungerer mest som et symbol, mener han.

– Jeg tror derfor vi kunne klart oss godt uten, sier han.

Dette begrunner han blant annet med at parlamentarismen – kanskje det aller mest sentrale prinsippet i statsforfatningen – ikke kom inn i Grunnloven før i 2007.

– Parlamentarismen fungerte jo utmerket i om lag 100 år uten at det stod et ord om det i Grunnloven. Vi hadde tre mistillitsvotum der regjeringer måtte gå av – en direkte konsekvens av parlamentarisme – før dette prinsippet ble tatt inn i Grunnloven. Det var i 1928 mot Christopher Hornsrud, i 1933 mot Jens Hunseid og i 1963 mot John Lyng. Det viser at behovet for en grunnlov kan være overdrevet, mener Nordby.

Eivind Smith: – Nei, Kongen kan ikke fjernes

Jusprofessor Eivind Smith er uenig med de som mener Grunnloven gir et overdrevent inntrykk av Kongens posisjon. Han understreker at hvis man leser de enkelte deler av Grunnloven i sammenheng, så er det ingen klare uoverenstemmelser med eksisterende praksis.

– De fleste paragrafene som bruker ordet «kongen», sikter til statssjefen. Alle disse må leses i sammenheng med bestemmelsene om statsrådsbehandling, derunder paragraf 31, der det står at alle Kongens beslutninger må kontrasigneres av statsministeren for å være gyldige. Da vet vi jo hvor den reelle makta ligger til daglig. I tillegg kommer Grunnlovens siste paragraf, der det står at nye grunnlovsbestemmelser vedtas av Stortinget, mens Kongens eneste oppgave er å kunngjøre endringene som gjeldende lov. Så her har Stortinget bukta og begge endene, sier Smith.

Han mener at hvis man bytter ut ordet «kongen» i disse grunnlovsbestemmelsene med «regjeringen» eller «statsministeren», så har man i praksis avskaffet monarkiet. Og da må man nesten gå løs på hovedbestemmelsen i paragraf 1 om Norge som et konstitusjonelt monarki først, mener han.

– Hva med den svenske løsningen?

– I Sverige har de jo fratatt kongen alle konstitusjonelle funksjoner, men beholdt tittelen. Det er etter mitt syn en dårlig løsning der de later som om noe finnes, mens det egentlig ikke gjør det. I Norge er kongen fortsatt statssjef ikke bare i navnet, og hans signatur er avgjørende (sammen med statsministerens) for alle vedtak som må treffes i statsråd, sier Smith.

Han forklarer at de øvrige bestemmelsene som bruker ordet «kongen», er paragrafer som handler om Kongehuset, ikke minst reglene om arverett.

– Noen slike bestemmelser må vi jo ha så lenge vi ønsker et monarki, sier han.

Smith legger til at det innenfor disse rammene selvsagt er mulig å tenke seg enkeltstående endringer som ikke innebærer at selve systemet faller fra hverandre.

– Den omdiskuterte passusen i paragraf 5 om at «Kongens person er hellig», er et eksempel. Bestemmelsen kom inn på en tid da statsoverhodet skulle føre tittelen «Konge av Guds nåde» eller måtte krones, og har ingen selvstendig betydning i dag. Det samme gjelder paragrafen om Kongens bekjennelsesplikt, som ble bevart i 2012. Vår statsforfatning hviler ikke på dette, sier han.