Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Mange la ned blomster utenfor Oslo domkirke etter terrorangrepet den 22. juli, men bare 12 prosent av befolkningen deltok i kirkemarkeringer.
 Foto: Ane Maus Sandvig

Mange la ned blomster utenfor Oslo domkirke etter terrorangrepet den 22. juli, men bare 12 prosent av befolkningen deltok i kirkemarkeringer. Foto: Ane Maus Sandvig

Må legge til rette for felles markeringer

Lederen for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli, Trond Blattman, mener kirken tok for stor plass i sørgemarkeringene etter terroren. Kristin Mile er enig i at myndighetene må legge til rette for felles markeringer ved sorg og krise.

Publisert:

– Jeg spør meg hvorfor det automatisk er kirken som kobles inn ved slike store kriser. Hvorfor har ikke Human-Etisk Forbund, imamene eller frikirkene en rolle? Og hvorfor åpnes det ikke et mer nøytralt rom, sier Trond Blattman, leder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsen i et intervju med Fædrelandsvennen.

Temaet kom opp i et intervju i en tv-serie Fædrelandsvennen har på sine nettsider, Fem på tolv, som han utdyper i avisintervjuet. Her understreker at han ikke kritiserer kirken og kirkens innsats etter 22. juli, men at han mener problemet ligger i de offentlige beredskapsplanene for kriser. Den norske kirke har en offentlig fastlagt rolle i disse beredskapsplanene, sammen med politi, kommuneadministrasjon og helsepersonell, mens andre tros- eller livssynssamfunn sjelden er representert. Prestens oppgave blir gjerne å initiere og gjennomføre sørgesamlinger, ofte i kirken.

Dette mener Blattmann er underlig. Særlig sett i lys av prosessen med å skille stat og kirke.

– Det er sikkert mange som ønsker seg andre arenaer i tillegg til kirken. Derfor er det naturlig at kommunene går gjennom beredskapsplanene på nytt, sier han til avisen.

Selv besøkte han ikke kirken etter 22. juli. Det var ikke hans sted, forklarer han.

– Heldigvis hadde jeg andre arenaer, men jeg tror ikke alle har hatt det. Heller ikke på Sørlandet er alle kristne, og hvor skal de gå da?

Han sier at for ham er et åpent rådhus like bra som en åpen kirke.

Blattmann mistet sin 17 år gamle sønn Torjus på Utøya, og gravferdsseremonien for ham ble holdt med bistand fra Human-Etisk Forbund.

Felles markeringer ved sorg og krise

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, er enig i at kirken ikke kan dekke alles behov ved store kriser, men at nasjonale markeringer da er et offentlig ansvar.

Dette er i tråd med forslaget fra Stålsett-utvalget, som i sitt forslag til en helhetlig religions- og livssynspolitikk i 2013 påpekte at nasjonale markeringer er et offentlig ansvar. Utvalget anbefalte også at ansvaret ikke delegeres til ulike tros- og livssynssamfunn, heller ikke til Den norske kirke.

– Vi kritiserer ikke at Den norske kirke stiller opp for sine medlemmer. Men i krisesituasjoner må myndighetene sørge for å ivareta behovene til alle innbyggere. En felles markering på tvers av ulike religioner og livssyn hadde løst mange problemer, sier generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile til human.no.

Human-Etisk Forbund mener nasjonale og lokale myndigheter må legge inkluderende fellesmarkeringer inn i sine kriseplaner. Dersom myndighetene velger ett livssyn som samlingspunkt i vanskelige situasjoner er det lite inkluderende og kan oppleves ekskluderende, mener Human-Etisk Forbund.

Det er skapt et inntrykk i media av at «alle» strømmet til Den norske kirke etter 22. juli. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har derimot lagt frem tall som viser at kun 12 prosent av befolkningen deltok i kirkemarkeringer. Både gudstjenester og plassering av bilder, lys og blomster utenfor en kirke er da regnet med.

Bruk offentlige lokaler

– Vi har stor forståelse for at mange søker til kirken, men i et flerkulturelt samfunn er ikke dette det naturlige samlingspunktet for alle.

Human-Etisk Forbund har lenge jobbet for livssynsåpne seremonirom alle kan benytte seg av, uavhengig av livssyn. Disse lokalene er ikke bare egnet til livets store seremonier, men også som livssynsnøytrale samlingspunkter ved nasjonale kriser.

– I mangel av seremonirom finnes det en rekke andre egnede lokaler i de fleste kommuner som kan tjene formålet ved nasjonale kriser: rådhus eller kultur- og aktivitetshus, for å nevne noen. Det som er viktig er at kommunene har en beredskapsplan for å ta i bruk disse lokalene når det trengs. Her kan kommunene lære mye om logistikk og tilrettelegging av Den norske kirke.

Diskusjon om kirkens rolle

Spørsmålet om kirkens rolle ble også diskutert i månedene etter 22. juli. Pressesjef Jens Brun-Pedersen fikk mye kritikk da han 18. august 2011 gikk ut og kritiserte det offentlige Norge for å la kirken stå for den første, offentlige sørgemarkeringen søndagen etter.

«Heller ikke denne regjeringen, som er befolket av dem som best visste at ofre og pårørende i denne tragedien representerte mange livssyn, klarte å bryte tradisjonen med å samles i et utvalgt trossamfunn da sorg og håp skulle manifesteres.», skrev Brun-Pedersen.

Men han fikk også støtte fra stemmer i Den norske kirke selv. Prest og daglig leder for Kirkelig dialogsenter i Oslo, Steinar Ims, sa til Fritanke.no at han syntes kirken burde gå i seg selv og reflektere over hvilken rolle den skal ha når det skjer nasjonale katastrofer som terrorbomben i Oslo og massemordet på Utøya den 22. juli.

– Selvsagt måtte kirken ta opp terroraksjonen i gudstjenestene den påfølgende søndagen. For svært mange er kirken et naturlig samlingspunkt når man er i sorg. Det må være hovedsaken for kirken i en slik situasjon. Men når NRK, regjeringen og kongehuset melder sin ankomst, slik de gjorde i Oslo domkirke den 24. juli, må kirken og de involverte også ta innover seg at gudstjenesten i realiteten blir en nasjonal sørgehøytidelighet, og at dette er problematisk hvis man ønsker å inkludere hele befolkningen i sorgen, sa han.

Ims syntes likevel kirken burde ta en grundig diskusjon om hvilken rolle den skal ha når nasjonale katastrofer inntreffer.

– Vi må gå i oss selv som kirke, og spørre hva som skjedde her. Den norske kirke er fortsatt en statskirke, så formelt sett er denne rollen som felles samlingspunkt i sorgen naturlig. Men samtidig må man spørre seg om det er riktig av kirken å akseptere denne felles, nasjonale rollen, når dette fører til at mange av de sørgende føler seg utestengt eller inkludert i noe de ikke opplever, eller tidligere ikke har opplevd, som sitt eget midt i en særlig sårbar situasjon.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.