Toril Swan var professor, nå er hun pensjonist og aldrende kvinne. Men hun har også vært pur ung lesehest, kreativ student og engasjert aktivist, sørgende datter og beskyttende mor, kjæreste, hustru – og enke.

Mer usynlig

Hvilke opplevelser og erfaringer har avgjørende påvirkning på retningen livet tar, og hvem vi etter hvert blir? Finnes det en konstant identitet gjennom livet? Hva er sammenhengen mellom den lille jenta på landsbygda i Nordland på 1950-tallet, og den eldre kvinnen som først nå som pensjonist har begynt å pynte seg med «bling». Det gjorde hun aldri før. Hvordan har livets ulike faser påvirket henne?

Fri tanke har invitert Toril Swan til en samtale om disse temaene. Hun gikk for et par-tre år siden over i pensjonistenes rekker, etter en kvinnealder i akademia. Bak seg har hun en yrkeskarriere hovedsakelig i universitetsbransjen, der hun over 25 år var engelskprofessor ved Universitetet i Tromsø. I dag bor hun i Bergen, og siden bøker har vært en så viktig del av hennes liv helt fra hun var en liten jente, var de ærverdige lokalene til Bergen Offentlige Bibliotek et naturlig sted for henne å møte oss.

Hun har matchende genser og ørepynt. Leppene har fått et strøk av rosa leppestift. Som 73-åring merker hun at hun er i ferd med å bli usynlig i samfunnet.

– Man kan ikke lenger slenge det blonde håret over skulderen og vise seg frem. Som eldre kvinne blir man ikke sett, mener den aktive humanisten.

– Men jeg tror mannen min ser meg på den måten fremdeles, legger hun til.

Store omskiftninger

Med seg til vår samtale har Toril Swan en papirmappe med en del bilder fra barndom, ungdomsår og fram til i dag. Hun blir tenksom når hun blar i dem.

– Bildene vekker til live minner om et langt liv med store omskiftninger. Jeg tror den største forskjellen ikke er utseendet til den veldig unge piken og unge moren versus den gamle damen, men at jeg tenker at jeg har mistet en del poesi og kreativitet. I stedet er jeg blitt mer prosaisk og kanskje mer fredfull på mange måter, reflekterer hun.

Nesten alle bildene viser det som virker som en seriøs og ganske alvorlig person.

– Det stemmer nok, selv om det ikke er hele bildet, sier Swan.

Brå omveltning

Da hun var barn på Nesna på Helgeland var begge foreldrene i arbeid – mor var lærer på folkeskolen og far var lektor. Lille Toril begynte å lese allerede som 3-åring. På barneskolen fordypet hun seg i voksenbøker som Bjørnsons og Hamsuns romaner. Interessen for språk og litteratur var der tidlig. Hun likte også å organisere og å bruke kreativiteten.

– Som barn følte jeg meg beskjeden, men jeg var aktiv og hadde mange venner. Jeg likte blant annet å regissere skuespill, sier Swan.

Men en dag ble idyllen brutt – da moren ble syk og innlagt på sykehus. Toril og lillebroren fikk ikke vite hva slags syk hun var, eller hvor alvorlig det var, bare at hun måtte være borte for en periode. Barn fikk ikke vite sånt den gang. Så kom far hjem og fortalte at mor var død.

– Pappa sa til oss at nå var mamma i himmelen. Men det trodde jeg ikke på. Jeg visste jo at pappa ikke trodde på Gud, så det han sa til meg og broren min virket helt vanvittig. Om nettene lå jeg våken og fantaserte at moren min hadde rømt med en annen mann. Etter at hun døde, snakket ingen mer med oss to barna om vår mor eller sorgen vår. Noe som egentlig var ganske fryktelig, sier Swan. Hun var bare ti og lillebroren sju år da moren døde.

– Det å miste moren sin for et lite barn er antakelig noe av det verste som kan skje. Verden snus på hodet, og alt føles utrygt, forteller hun.

Borte var den varme moren, tilbake var bare den mer kalde og formelle faren. Sett i ettertid tenker hun det var tøft for ham å oppdra to barn på egenhånd.

Preget av tapet

Løsningen hennes ble å flykte delvis inn i fantasiens verden, og samtidig prøvde hun å bli flinkere på de områdene der moren hadde ønsket hun skulle være flink. Hun ble for eksempel mye flittigere til å øve på pianoleksene.

– Når et barn mister en forelder, blir man utrygg på verden og frykter tap og sorg, antakelig i noen grad resten av livet, sier Toril Swan.

Hjemme hos familien Swan hadde det aldri vært snakk om himmelen. Både far og mor var ateist, men moren hadde pleid å være med og synge og spille på konserter i kirken. Det at familien ikke var religiøs, ble det ikke gjort noe stort poeng ut av. Toril hadde kristendomsundervisning som alle andre.

– Jeg kan ikke huske at jeg brydde meg så mye om verken tro eller ikke-tro. Derimot ble det veldig vanskelig for oss barna da pappa fortalte at mamma var i himmelen da hun døde. Ordene klang så merkelig at jeg begynte å le og si at han tullet.

Søkte mot kristendommen

Da de noen år etter flyttet til Drøbak, og Toril begynte på realskolen (det som i dag er ungdomsskolen), opplever hun at en elev i parallellklassen blir drept i en trafikkulykke. Det går sterkt inn på henne. Hun søker trøst hos venner og søker seg til kristne fellesskap.

– Etter at medeleven min ble drept, kjøpte jeg meg en bibel. Jeg tror pappa synes det var litt pinlig, men han sa ingenting. Samme år valgte jeg også å konfirmere meg i kirken, sier Swan. Hun tror det «flyter» religiøse ritualer og forestillinger rundt i vår kultur i krisetider, og at det var derfor hun valgte som hun gjorde. Likevel, den kristne identiteten holdt ikke lenger enn til året etter.

Flyttet over Atlanteren

I stedet søkte hun mot å utvide horisonten, hva gjaldt både kunnskap og reising.

– Jeg var en veldig eventyrlysten jente som slett ikke ville være i kjedelige Norge. Som 16-åring reiste hun for første gang til USA for å ta ett år på videregående – High School – der. Hun bodde i byen Newton rett utenfor Philadelphia i Pennsylvania.

– Senere skjønte jeg også at det handlet om at jeg ville vekk fra en streng og dominerende far. Jeg ønsket uavhengighet. Etter at jeg reiste til USA ble jeg også økonomisk uavhengig, fordi jeg klarte å skaffe meg stipend, sier Swan.

Mens hun gikk på Council Rock High School møtte hun Don, som skulle bli hennes livs første store kjærlighet. Etter å ha vært hjemme ett år, hadde hun sørget for midler og studieplass ved Bates College i Maine, slik at hun kunne reise tilbake å studere – sammen med Don.

– Vi hadde så mange planer. Vi skrev dikt hele tiden. Vi skulle leve av å være kunstnere. Målet var å bli forfatter og dikter, forteller Swan.

Dramatiske hendelser

Toril Swan var ung norsk student i USA under en dramatisk epoke i amerikansk historie. Da hun gikk på High School i 1963, ble president John F. Kennedy skutt. Fem år senere ble Martin Luther King og Robert Kennedy skutt.

– Vi sørget og var fortvilet. Alle de vi beundret ble drept. I dag ser Toril tilbake på årene i USA som totalt avgjørende for sin utvikling som menneske:

– Det var en tid med store moralske kamper. Jeg demonstrerte mot Vietnam-krigen og for like rettigheter for svarte og kvinner. Det var mer enn bare demonstrasjoner og møter, jeg opplevde det som livsviktige saker. Det lærte meg i alle fall å prøve å ha omsorg for de svakeste i samfunnet og for mennesker generelt. Kampen mot krig og rasisme var mye viktigere for meg enn den feministiske bølgen, skjønt jeg leste jo også Betty Friedan og Simone de Beauvoir, sier Swan.

Men det mest dramatiske var da nok et dødsfall rammet henne personlig og kastet om kull på livet hennes. Toril giftet seg med sin kjære Don i 1967 – og de hadde fremtiden og alle sine planer foran seg, men så ble han skutt og drept på gaten.

– Sterkere som ung

Igjen stod Toril som 23-årig enke i sjokk, men heldigvis ble hun ivaretatt av studievenner og andre voksne venner.

– Jeg tror unge mennesker er sterkere enn når en blir eldre. Jeg ville taklet tap av min nåværende mann adskillig dårligere, tror jeg. Men jeg drømte om Don veldig ofte, helt til jeg traff min nåværende mann på begynnelsen av 80-tallet. Det er klart at sorgen og tapet var overveldende. Det ble et nytt liv. Men den gamle Toril ser jo at den unge tok fatt på det nye livet med mot og energi, dro tilbake til Bates og fullførte bachelorgraden der.

Først mistet hun altså moren, så en skolevenn og så sin første ektemann. Hver gang måtte Swan finne sin egen måte å takle dødsfallene og sorgen på. Først som barn, så som tenåring, og så som voksen. Hun tror tapene av de menneskene som sto henne så nær har vært med på å definere de ulike livsfasene.

– Det at moren min døde har preget meg hele livet, særlig fordi jeg aldri fikk det bearbeidet som barn. Det var et stort sjokk at det forble uforklart. Jeg ville heller ikke snakke om det, og ble fra meg hvis noen slektninger sa noe om mamma. Jeg er blitt engstelig og tenker alltid katastrofe. Denne redselen ble helt klart forsterket da jeg mistet min ektemake. Da jeg senere fikk en sønn, ble jeg veldig redd for å miste ham, sier Swan.

Likevel har ikke redselen for å miste noen har styrt livet hennes fullstendig.

– Jeg tror jeg er ganske stabil og rolig psykisk, men dødsfallene har vært en underliggende grunntone i livet mitt, som jeg tror den er hos de fleste som mister foreldre som barn.

Mangfoldig karriere

Seinere møtte Toril Swan en ny amerikansk mann, og sammen fikk de sønnen Adam på begynnelsen av 70-tallet. Men da sønnen var to år, skilte hun seg og reiste hjem til Norge sammen med ham. Hun flyttet til Oslo for å ta engelsk hovedfag, og gjennomførte hun studiet på under normert tid – som alenemor.

Sin første faste jobb, og deretter størstedelen av yrkeskarrieren, fikk hun ved Universitetet i Tromsø. Der tok hun doktorgrad, ble professor og der har hun vært dekan. Hun har også undervist ved en rekke andre steder både i Norge og internasjonalt.

Jobben ble en viktig del av identiteten hennes, med gode kolleger og mye energi og aktivitet. Så kom pensjonsalderen.

– Å tømme kontoret og slutte å jobbe var helt fryktelig. Det å gå fra å være en aktiv arbeidstaker til å bli pensjonist synes jeg var tøft. Men hun er privilegert og får fortsatt delta i prosjekter og ha oppgaver ved universitetet.

Kjekt å være engasjert

Det var møtet med sin nåværende mann, Leiv Egil, som førte henne til Bergen, hvor hun bor fast etter en mangeårig pendlertilværelse. Her har hun vært både leder og har hatt andre verv i Human-Etisk Forbund. Nå deltar hun i seniorgruppen annenhver torsdag.

– Jeg synes det har vært veldig kjekt å kunne engasjere meg. Mangelen på religion har gått igjen gjennom hele livet mitt. Jeg har aldri tenkt at det finnes «en annen side». Jeg kaller meg humanist, er opptatt av å sette mennesker i fokus. Jeg blir sint om folk tror man må ha en gud for å se hvor fantastisk alt er, sier Swan engasjert.

At alt henger sammen, er en tanke som fascinerer henne, men at hennes eget liv henger sammen, har hun mer vanskelig for å forstå. Hun ser på bildet av den purunge Toril.

– Jeg har vanskelig for å forestille meg at den unge Toril er samme personen som jeg er nå. Jeg har opplevd så mye forskjellig og bodd så mange ulike steder.

Men to sterke trekk i seg selv kjenner hun igjen fra barndom og gjennom hele livet: Det er evnen til å løse problemer og rettferdighetssansen. Når hun ser seg rundt blant venner og kjente, ser hun at mange har skiftet politisk ståsted etter hvert som de ble eldre. Unge som var hippier på 60-tallet, stemmer gjerne konservativt i dag. Ikke Swan.

– Jeg er nok heller bare blitt mer radikal. Jeg blir helt kvalm av det som skjer i USA nå, sier Swan.

Når slutten nærmer seg

– Mannen min og jeg tenker at alle andre er i ferd med å bli gamle, men ikke vi. Men så ser vi oss i speilet og skjønner det gjelder oss også, sier hun og ler.

– Noe av det rareste med hele livet er at det går så fort og at man ikke skjønner at man er gammel. Det er i alle fall min erfaring. Du tror du er ung hele tiden. Det er rett og slett vanskelig å fatte at man er gammel. Men nå så begynner man å skjønne at det ikke er så lenge igjen.

Blant bildene foran henne ligger bildet av mannen Leiv Egil og Toril fra en reise til Colombia i 2013. Rakrygget står de sammen og smiler mot kameraet, mens de holder hverandre i hendene.

– Mannen min og jeg har snakket om én av oss kommer til å dø først. Vi snakker litt om at nå er det bare litt av livet igjen. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å miste min mann og redd for å bli syk og hjelpeløs, sier Toril Swan.

– Jeg har fått reist til spennende steder via jobb. Det ser jeg på som en kjempegave. Jeg har et godt ekteskap og har hatt et kjempeinteressant liv der jeg har møtt mange spennende mennesker. Jeg har hatt masse omveltninger i livet mitt. Det er det som har gjort det interessant.

Først publisert i Fri tankes magasinutgave – vår 2019.