ANNONSE
Annonse

Foto: Pxhere.com.

Jakten på det ekte selvet

Det spirituelle miljøet preges av kvinner fra middelklassen, som jakter på et indre, unikt og ekte selv, ubesudlet av kulturens slagg. Vibeke Riiser-Larsen ser nærmere på hva forskningen sier om hvorfor det er slik.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 20.09.2018 kl 13:26

BAKGRUNN: Vi har hørt det mange ganger: «Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror at det er noe mer, noe annet.» Så man går på yoga i stedet for til gudstjeneste, mediterer fremfor å be og foretrekker selvutvikling fremfor søndagsskole i jakten på sitt sanne selv – og på dette «andre».

Men hvordan kan det ha seg at det i all hovedsak er urbane og velutdannede kvinner som gjør dette? Hvorfor er det de som søker seg til spirituelle miljøer? Hvorfor er kvinner generelt mer religiøse enn menn?

«Tradisjonelle former for religion basert på ytre autoritet ser ut til å bli erstattet med en subjektiv form for spiritualitet. Den nye religionsformen tar først og fremst utgangspunkt i menneskers personlige erfaringer», hevdes det i boken Religion i Dagens Norge. Mellom Sekularisering og Sakralisering av Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt. Vi i Vesten er altså i ferd med å endre måten vi forholder oss til religion på.

Hvorfor? Blant svarene finner vi ønsket om selvutvikling og estetisk erfaring, og behovet for å maksimere opplevelsen av livet – at livet er noe mer enn hverdager og forpliktelser. I tillegg er generelle trekk i samfunnsutviklingen – som økt demokrati og selvbestemmelse, en mindre hierarkisk og autoritetsbasert sosial samfunnsorden – med på å gi spiritualiteten gode vekstvilkår.

Individualisering er også en del av bildet. Identitet er ikke lenger noe man blir født med og lever med resten av livet, det er i større grad noe man skaper, vedlikeholder og reetablerer selv.

Sosiologene Steve Bruce og Marta Trzebiatowska argumenterer i boken Why are women more religious than men? for at det vi ser først og fremst er et utslag av forsinket sekularisering blant kvinner. Sekulariseringen kom først og fremst menn til gode. Patriarkat og kvinneundertrykking forsinket kvinners gradvise løsrivelse fra autoritær religion. Mens menn var en del av det offentlige rom, befant kvinner seg stort sett i hjemmets privatsfære, og ble ikke eksponert for de samme strømningene.

Spiritualitet som trossystem

Hva er så forskjellen mellom religion og spiritualitet?

I boken The Spiritual Revolution gjør Heelas og Woodhead det relativt enkelt, ved å si at religion handler om at individet underordner seg en «høyere» autoritet i forståelsen av sannhet, mening og godhet, mens spiritualitet handler om å kultivere det hellige i hvert enkelt unike individ.

Men hvordan forklare det faktiske innholdet i alternativ spiritualitet? I litteraturen brukes det ord som «gjør det selv-religion», «plukk og miks-religion» og «spirituelt supermarked». Ifølge forfatterne av boken Women and religion in the West ¬, Aune et. al., er ikke dette nødvendigvis galt, men de mener denne tilnærmingen overdriver spiritualitetens individualistiske karakter.

Refrenget som gjennomsyret New Age-perioden på sekstitallet, var at vi alle er dysfunksjonelle fordi vi er blitt indoktrinerte av mainstream-samfunnet og kulturen det bærer med seg. Perfeksjon finner vi bare ved å bevege oss forbi det sosialiserte selvet, bedre kjent som «ego», og «det lavere selvet», «intellektet» eller «sinnet», og derfra over til en ny måte å eksistere på. Dette er veien tilbake til naturen, til utgangspunktet i oss selv.

De spirituelle oppfatter gjerne seg selv som autentiske fordi de tilstreber å uttrykke det ekte selvet, et indre som ikke er forurenset av kultur, historie og samfunn. Dette oppfattes som individualisme, selv om det er tydelig at de spirituelle ofte deler samme virkelighetsforståelse.

Hvem er de spirituelle?

Litteraturen peker på vestlige, velutdannede, unge middelklassekvinner som de som i hovedsak benytter seg av eller bekjenner seg til de spirituelle miljøene. For å få en bedre forståelse av hvem disse kvinnene er, kan vi se på statistikk hentet fra rapporten «Religion 2008», som er gjengitt i Botvar og Schmidts bok Religion i Dagens Norge.

De som bekjenner seg til alternativ religiøsitet faller ifølge dem inn under to hovedtyper, de nyåndelige og de alternativt troende. Denne distinksjonen er gjort både fordi disse to gruppene skiller seg fra hverandre i vesentlig grad, og fordi de skiller seg fra befolkningen generelt.

De nyåndelige representerer en avantgardegruppe i befolkningen, bestående av unge, høyt utdannede og relativt urbane mennesker. De synes å være individer som prøver litt av hvert, hvor som helst, og ikke er opptatt av å identifisere seg med en bestemt type religiøsitet, være seg etablerte eller mer alternative former.

De alternativt troende på sin side, har lavere sosial status enn gjennomsnittet av befolkningen. De er klart underrepresentert i Oslo og Akershus, mens de er overrepresentert i Nord-Norge. De fremstår med en religiøs profil som er tydelig avgrenset fra det kirkelige og tradisjonelle.

Mens den nyåndelige tankegangen særlig har gjennomslag i ressurssterke grupper og samfunnslag, er troen på alternativreligiøse fenomener mer utbredt blant mennesker som har et fjernere forhold til makt og innflytelse.

Hvorfor velge spiritualitet?

I litteraturen fremstilles New Age og spiritualitet ofte som individualistiske retninger hvor mennesket skal finne sin egen vei og sin egen sannhet, og hvor det å forstå seg selv, finne frem til ens indre, sanne selv, er måten å forløse kraft, kreativitet, visdom og så videre.

Et av spiritualitetens hovedpoeng er at det sanne selvet ligger brakk, og venter på å bli forløst fra det sosialiserte selvets jerngrep. Å reetablere kontakt med dette «sanne», «dype» eller «hellige» selvet, skal sette en i stand til å erfare det rene, indre sjelslivet som på holistisk vis forbinder «alt». Slik kommer man forbi sin nåværende fremmedgjøring. Personlig vekst er dermed på linje med religiøs frelse.

De spirituelle søker ikke etter mening og identitet som allerede ligger der utenfor dem selv, i religioner eller andre former for etablert kultur. I stedet stoler de på indre ressurser og krefter, lokalisert i selvets dypere lag. Slik blir spiritualitet en egen vei, separat både fra religion og vitenskap. Den frasier seg både religionens tro og vitenskapens rasjonale. Man skal heller være tro mot sin indre stemme og stole på sin intuisjon.

Kvinnefrigjøring?

Det hevdes tidvis at de tradisjonelle vestlige folkekirkene speiler et dilemma, ved at de opprettholder ritualer, liturgier og institusjonelle arrangementer som underbygger maskulin dominans, samtidig som de forfekter læren om alle menneskers like verdi og verdighet.

I motsetning til dette, legger spiritualiteten til rette for et kvinnedominert rom, der det er plass til kvinners ønsker om å, gjennom læring og øvelse, utvikle seg til mer robuste og selvstendige individer. Her kan man legge identitetsformer definert ut fra et maskulint ideal bak seg, uten å gi slipp på den hellige og sakrale dimensjonen som religion tilbyr. Man møter den bare i en mer moderne og kjønnsnøytral form.

Den spirituelle kulturen fanger opp mange kvinners ønske om å distansere seg fra tradisjonelle tilskrevne kvinneroller – og gjør det mulig for dem å gjøre nettopp det. Mer spesifikt tematiserer spiritualiteten et av de store dilemmaene kvinner står overfor i dag: Mellom å «leve livet for seg selv» og å «leve livet for andre».

Heelas og Woodhead foretok en rekke intervjuer med engelske kvinner i spirituelle miljøer, og det viste seg at mange fremhevet dette kjønnsaspektet, gjerne formulert som opplevelsen av å være undertrykt, som en viktig grunn til at de oppsøkte et kvinnedominert miljø. De hadde bak seg et livsløp der ektemenns og familiens krav og behov stod i sentrum, eller de hadde hatt vanskelige relasjoner til menn, og prøvde dermed å unnslippe et liv definert av forholdet til menn og familie.

Målet var å «finne sin egen sannhet», ved å kjenne på hva som var riktig for dem selv, og på den måten konstruere en mer robust og selvstendig personlighet.

Individualisering

De spirituelle aksepterer altså ikke de etablerte samfunnsoppfatningene om hvordan livet er, og normene og reglene for hvordan man bør leve. Fokuset rettes heller innover i en selv, en skal selv stå for de valgene og den retningen man tar i livet. Dette handler om at man retter oppmerksomheten mot seg selv og bevissthetens ulike tilstander, mot hvordan ens indre liv er, mot minner, følelser og lidenskaper, sansefornemmelser og kroppslige erfaringer, drømmer og ens egen indre stemme eller samvittighet.

En tenker seg at det gode liv består i å ha mot til å møte seg selv og det en er i sitt indre, slik at man også kan leve godt med andre. Poenget er ikke å bøye seg for en høyere autoritet som sier hvordan ting skal være, og hva man skal og ikke skal føle, men å ha mot til å finne svarene selv.

I sin doktoravhandling Skjebnetro, selvutvikling og samfunnsengasjement: den politiske betydningen av ulike former for religiøsitet blant norske velgere, skriver Pål Kjetil Botvar at det stort sett er fem generelle trekk ved New Age-fenomenet og nyreligiøsiteten: vektlegging av healing; bruk av (kvasi)vitenskapelig språk; et upersonlig gudsbilde; orientering mot suksess og vektlegging av overnaturlige evner.

En skal være åpen, en skal finne seg selv, være tro mot sin egen sannhet. Vi kan kalle det å være spirituell for individualisme, men det er en kollektiv form for individualisme: Man finner seg selv i flokk, med de samme ønskene og intensjonene, og man bruker de samme redskapene og verktøyene for å komme dit.

Klassespørsmålet

Hvorfor det først og fremst er kvinner fra middelklassen som velger denne veien, er et mangefasettert spørsmål. En forklaring kan være at det er en sammenheng mellom samfunnsendringer og gradvis individualisering, og at dette gjør at kvinner, slik blant annet Aune et. al. argumenterer for, søker seg bort fra mannsdominerte og autoritære trosfellesskap og over i miljøer hvor individet og selvet har forrang, og hvor selvutvikling og en mer eller mindre individuell søken etter mening er gjeldende.

En annen forklaring kan være at man imøtekommer det senmoderne prosjektet som handler om det unike individets selvstendighet og behovet for selvutvikling og autensitet. Det kan argumenteres for at New Age-bevegelsens suksess nettopp ligger i denne sakraliseringen av selvet.

Heelas og Woodhead viser fra sine undersøkelser at opp mot 80 % av de spirituelle miljøene består av hvite middelklassekvinner. Dette kan ha sin bakgrunn i at det før nevnte senmoderne prosjektet først og fremst handler om kjønn, alder, klasse og etnisitet, og det at kvinner forholder seg til spirituell søken på helt andre måter enn menn.

Det åpenbare fraværet av eldre, ikke-hvite, arbeiderklassekvinner i spirituelle miljøer, kan i lys av dette kanskje forklares med at det i deres respektive liv rett og slett ikke er tid, økonomi og plass til et livsprosjekt som handler om selvutvikling og søken etter å leve livet for seg selv.

Nøkkelord

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Rappa Darwin evolusjonsteorien fra Alfred Russel Wallace? Eller kom de frem til lignende tanker hver for seg?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Hva sier egentlig dagens forskning om hvor forskjellige hjernene våre er?

Eksistensialismens ensomme helt

Humanismens moderne ideer:

Eksistensialismens ensomme helt

Et drap i Gdansk

Et drap i Gdansk

Drapet på borgermesteren i Gdansk har rystet Polen. Men hvordan vil det påvirke utviklingen i landet?

Olavismen – Brasils nye statsideologi

Olavismen – Brasils nye statsideologi

Kamp mot kulturmarxisme, for familieverdier, tradisjonalisme og nasjon.

Filosofen som trakk skillet mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap

Filosofen som trakk skillet mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap