Det har de siste ukene vært mye snakk om krigen mot jula, og bevaring av juleverdiene. Men hvordan er egentlig en vanlig norsk julefeiring? En fersk disco-melankolsk hip-hop-plate kan gi noen svar.

Julestoisk. Det er ordet Emile Aasen, bedre kjent som Emile The Duke, bruker når han skal beskrive albumet «Jul med Aasen».

– Julen er der i fire uker. Fire uker er ganske lenge. Men du får ikke gjort noe med det. Du må gå rundt i den boksen. Det er jul. Derfor julestoisk, ikke kritisk, sier sangeren og låtskriveren bak karakteren Aasen.

En mann han har skapt som representant for samtidsmannen i Norge. Tilfeldigvis en med noen likhetstrekk med Emile. Som at de begge er i midten av trettiårene og har familie og barn – uten at de skal forveksles. Aasen er en jovial fasade, der sprekkene er synlige. Som når en voksen hvisker bannskap på kjøkkenet under et tilsynelatende koselig middagsselskap.

– Jeg synes det er litt vanskelig at Aasen har et ansikt som er mitt. Én ting er at vi ikke er den samme personen, men Aasen er heller ikke nødvendigvis den samme hele tiden. Jeg går bare inn i ting jeg tror er helt norsk. Det kan være jeg tar litt feil der; jeg kan jo bare lage det jeg vet.

– Albumet har sanger med titler som «Jul uten penger», «Jul på Puben», og sterke «Juleangst». Aasens jul høres ut som ganske pes?

– Det har virkelig ikke vært meningen. Jeg har forsøkt å puste litt hygge og liv – og litt humor – inn den. Det var faktisk ganske mye mørkere før jeg ble ferdig. Så jeg er ikke helt enig når folk sier til meg at den er bekmørk. Samtidig starter det jo med «Jul uten penger» i en litt mørk tone. Men det løser seg jo med en gang, det med pengene.

– Der jo også lysglimt i form av at Aasen i avslutningslåta Godt nytt år holder nyttårsforsettene for seg selv. Begynnelsen er den dårlige samvittigheten over ikke å ha strukket til gjennom året. Den som kommer fordi julen handler om å ta vare på hverandre, og den slutter med at han skal bli bedre det neste året.

Triveligere jul

Emile selv har bestemt seg for – for første gang – virkelig å kose seg i julen.

– Det er det jeg har hørt på plata når jeg har mikset den. Det at det går an å ha en litt triveligere jul enn den julen som presenteres på den. I år skal det bli en god jul.

– Hva er en god jul for deg?

– Akkurat nå er en god jul for meg at barna har det bra. Men for at barna skal ha det bra, må jo vi voksne, i hvert fall tilsynelatende, ha det bra også. Før jeg fikk barn var vel den ideelle julen neste ikke å ha jul, hehe. Sånn bortsett fra det å dra til foreldrene på julaften.

Han trekker en linje fra julaften til nyttårsaften. Den beskriver den perfekte overgangen mellom det forrige året og det nye. Det er en kveld han kan ha helt for seg selv.

– Den nyttårslåten som er på albumet, den har jeg laget helt alene, på nyttårsaften. Familien var i Peru, og jeg satt på stua og skrev den. Det var min ideelle nyttårsaften. Det var deilig å ha døren lukket og høre raketter utenfor. Da tenkte jeg: «Der står ikke jeg.» Det var veldig deilig. Men det er selvsagt fint å være med på en god fest også.

Religiøse tradisjoner har han ikke vokst opp med. Han har heller ikke blitt trukket mot de tradisjonene, med unntak av en gang å ha kjøpt en bibel, på grunn av skinnpermene med forgylt skrift. Åpnet den har han imidlertid ikke gjort. Han var rett nok innom tanken på å innlemme noe fra juleevangeliet i arbeidet med albumet, men han fant ikke noe der han ville – eller kunne – bruke.

– Jeg føler at dette julealbumet sånn sett er ganske norsk. Det er kirkeklokker på den ene låta, men de er langt borte. Du hører dem på avstand, fra terrassen.

– Jeg synes ikke det er tomt. Men jeg synes det er litt lite fokus på de riktige tingene til tider. Jeg flyr hit og dit, og får høre om hva folk ønsker seg, julemiddager og pynt som må kjøpes inn. Det skjer ting i skole og barnehage. Jeg gleder meg jo til det, men når det skjer, skal det skje så fort at man ikke rekker å sette seg ned og gjøre det julen bør være: Det å ta det med ro, sammen.

Barnas høytid

Det er i hvert fall slik han føler det nå. Noe han tror kanskje skyldes det at han nå har to små barn. Sin egen barndoms jul beskriver han ellers som fin, men også preget av å være alenebarn, uten noen storfamilie som samlet seg. Hyggelig, men rart, kaller han det. Og han tror at dette nok har preget hans forhold til jul som voksen.

– Jeg syntes det var helt meningsløst å feire jul uten å ha barn. Det var derfor jeg fikk min første sønn.

– Motivasjonen for å få barn var for å feire jul?

– Ja, jeg sa det til kona mi en første juledag, «jeg tror vi må få barn, for dette er helt fullstendig meningsløst». Så da gjorde vi det. Men jeg glemte jo litt at det var 364 andre dager i året hvor det ikke er julaften da.

Kos og kostnaden av frihet

Arbeidet med albumet begynte nesten i samme tidsrom som barna kom til. Han fikk et oppdrag om å skrive en julesang. Det var «Jul igjen». De fleste av de andre låtene har kommet til ham i løpet av de siste fire årene, med en siste finpuss fra oktober i år.

– Jeg har jo tenkt at dette kan det tjenes penger på. Litt for sent har jeg imidlertid innsett at skulle jeg tjent noe betydelig på det her, burde det nok vært mer koselige sanger på albumet. Sånn helt på ekte koselige sanger. Det har jeg bare glemt.

– Du glemte at julen skulle være koselig?

– Ja, haha. Eller, det jeg mener er sanger som fullt ut er helt blottet for julekritikk. Det skulle vært noe à la «Nå snør det i magen, nå er det jul».

I stedet har altså «Jul med Aasen» linjer om friheten ved å kjøpe julegave til seg selv, og så å måtte gjemme den – på grunn av skyldfølelse. Den som kommer når kona stiller spørsmål om den nye tingen – en dings du kan ha sett lengselsfylt på siden august, og så dratt kortet på etter desembers halve skatt – som lukter av unødig innkjøp.

– Det blir ikke noen stor krangel av det. Du ville bare ha noe for deg selv, sånn litt. Det er en frihet, men det koster å være fri.

Emile the Duke har julekonsert på Parkteateret torsdag 12. desember.