Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Vil hjelpe oss ut av «apokalypse-fatiguen»

Intervju med psykolog og økonom Per Espen Stoknes

Bilder av druknede isbjørner kan også drukne vanlige menneskers klimaengasjement. For hvert negative budskap trenger vi tre eksempler på en mulig løsning for å motivere til handling, mener psykolog Per Espen Stoknes.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Verden ser annerledes ut. Det er beregnet at omkring en million arter er truet av utryddelse, gitt et anslag på fire millioner arter på jorda totalt. Urørt natur er halvert på de siste 50 årene. Den globale gjennomsnittstemperaturen har allerede økt med 1,1 grader, og oppvarmingen skyldes menneskeskapte klimagassutslipp. Det er stadig mer tørke, mer flom, flere branner.

– Rapporten er «kode rød» for menneskeheten, sa FNs generalsekretær António Guterres da den nye rapporten fra FNs klimapanel kom i august 2021.

Orker du flere harde fakta fra klima- og naturpanelet nå, eller har du begynt å planlegge oppussing av hytta? Har du tatt deg selv i å tenke på hvor flink du er som har installert varmepumpe, og at du dermed kan fly til Thailand med god samvittighet, nå som korona kanskje ikke stopper deg? Ikke så unormalt, ifølge psykolog Per Espen Stoknes, som er ekspert på hvordan vår psyke forsøker å unngå å tenke på klimaendringene.

Dette paradokset – en stadig større visshet om at vår levemåte og forbruk er det som til sist tar knekken på oss, og ikke en Breivik eller bin Laden, og det at politikere heller snakker enn handler, mens folk flest kobler ut – har lenge fascinert Stoknes.

– Å forstå folks reaksjoner på klimaendringer er åpenbart like viktig som å forstå klimaendringene i seg selv, sier Stoknes, som i tillegg har doktorgrad i økonomi og er leder for senter for Grønn vekst ved BI.

Eksistensielt

At psykologi kan og bør spille en rolle i klimadebatten ble påpekt for over 30 år siden, men psykologiens potensial for å forbedre klimakommunikasjonen har fremdeles ikke blitt utnyttet, mener Stoknes.

På det dypeste rører klima- og naturkrisen ved selve roten til vår eksistens. Ved menneskenes følelse av kontinuitet i livet. Tilliten til at det finnes ei framtid, en stabil natur. Sosiologen Anthony Giddens kaller dette «ontologisk sikkerhet». I en studie nylig publisert i vitenskapstidsskriftet The Lancet, svarer 63 prosent av ungdommene i alderen 16–25 år at de opplever angst forbundet med klimaendringer.

Hvordan er det med Stoknes, er han selv blitt mer eller mindre positiv med tanke på ei grønn framtid etter klimatoppmøtet i Glasgow i november 2021?

– Vi har to øyne, og det beste dybdesynet får vi ved å bruke begge øynene. Det samme gjelder synet på framtida: En må bruke optimisme og pessimisme samtidig. Om vi er avhengig av at politikerne går foran, går dette altfor sent. Men vi er heldigvis ikke bare avhengig av politiske beslutninger. Jeg er positiv når vi ser på innovasjonssiden. Fornybar energi, som sol og vind, har en eksplosiv vekst. Produktiviteten i mat-systemet har økt, om enn for sakte. Verden er fremdeles åpen etter Glasgow, men det haster mer og mer.

I boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming tar Stoknes for seg mindre flatterende sider ved mennesket, som vår evne til å benekte og fortrenge fakta, og hvordan det virker inn på vår håndtering av klimaendringene. I 30 år har velmenende talspersoner og forskere forsøkt å nå ut med de alvorlige faktaene om klimaendringer, men likevel skjer det så lite. Han beskriver det som den største fiaskoen for vitenskapskommunikasjon i historien.


Per Espen Stoknes (54)

  • Psykolog med doktorgrad i økonomi
  • Førsteamanuensis - Institutt for rettsvitenskap og styring leder for Senter for grønn vekst ved BI.
  • Forfatter av blant annet Grønn vekst – en sunn økonomi for det 21. århundret (2020) og What we think about when we try not to think about global warming (2015)


Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Infantil benektelse

For å forklare vår hang til benektelse, henviser Stoknes også til psykoanalysens grunnlegger, Sigmund Freud. Freud beskriver benektelse som en automatisk, infantil forsvarsmekanisme som beskytter egoet, vårt «jeg», mot indre og ytre trusler. Den settes i kraft for å unngå ubehagelige følelser som frykt, angst og tristhet. Stanley Cohen har i boka States of denial studert hvordan folk har valgt å ignorere og benekte fakta, med eksempler som inkluderer alt fra apartheid i Sør-Afrika til Israel/Palestina-konflikten. Benektelse er en mental tilstand av å vite, og samtidig ikke vite. Det kommer av «behovet for å forbli uskyldig om en truende erkjennelse».

Stoknes forklarer at benektelsen kan enten være passiv eller aktiv. Ved aktiv benektelse er det en viss kjennskap til fakta, men de omskrives og avvises fordi de ikke passer inn i ens eget verdisett. Passiv benektelse innebærer mer likegyldighet, som at en er klar over den menneskeskapte oppvarmingen, men tar det ikke inn over seg.

– Du har snakket om at klimaendringer føles fjernt, Folk undervurderer de fjerne farene og overvurderer de nære, sjeldne og spektakulære, som en ny covid-variant. Har dette endret seg bare på den korte tiden siden du ga ut boka?

– 2008 var lenge året da flest var bekymret for klimaendringer, så falt det igjen etter det. Nå ser vi at det igjen har steget. Det er også færre som betviler klimaendringene nå enn for bare noen år tilbake, men det betyr ikke at det nødvendigvis gjøres mer enn før. Jeg vil si dissonansen er blitt større: Det er færre som benekter det, men viljen til å gjøre noe politisk ser ikke ut til å ha økt.

Selvrettferdiggjøring

Den amerikanske psykologen Leon Festingers (1919–1989) teori om kognitiv dissonans kan også brukes for å forklare hva som skjer i en prosess der vi begynner å fortrenge ubehaget ved vissheten om klima- og naturkrisen. Kognitiv dissonans innebærer at følelser, tanker og atferd står i motstrid til hverandre. Når det er manglende samsvar mellom kognisjon (tanker, tro, forestillinger) og handling, oppstår det en dissonans, eller et ubehag. En vanlig tanke i klimatematikken er: «Jeg vet at å kjøre bil, bygge hytte eller spise mye kjøtt øker CO2-utslippene, og mine CO2-utslipp bidrar til klimaendringene». Dissonansen kan enklest fjernes ved enten å endre hvilke tanker eller forestillinger en har om det, eller handlingen i seg selv.

Når det gjelder global oppvarming er det enklere å endre tankene og holdningene, enn selve handlingene. Ubevisst begynner en å rettferdiggjøre levesettet sitt ved å tenke ting som: «Jeg har kjøpt meg el-bil, installert varmepumpe og har gjort mitt», «det hjelper ikke om jeg flyr mindre når alle andre gjør det», «er det sikkert at det blir så ille likevel?». Og kanskje har du selv et eksempel på hva du tenker?

Psykologiske barrierer

Benektelse og dissonans er to av de fem barrierene Stoknes viser til som stenger for virkningsfull klimakommunikasjon som motiverer til handling. En annen barriere er distanse. Co2 er fargeløs og luktløs, at vi skal være et nullutslippssamfunn i 2050 føles fjernt. Det fjerde er dommedag. Frykt skaper grobunn for ubehag, og det er fristende da å unngå temaet, spesielt siden løsningene virker så kompliserte. Det siste er identitet, vi filtrerer informasjon gjennom den vi er og våre verdier. Dersom noen oppfordrer meg til å endre min livsstil og kosthold, kjenner jeg på motstand. Det blir oppfattet som moralistisk.

I tillegg bærer vi med oss fem personlighetstrekk fra vi levde i jeger- og sankersamfunn, ifølge evolusjonspsykologien, og disse stikker kjepper i hjulene for oss: Vi handler ut ifra egeninteresse, status, sosial etterlikning, kortsiktighet og risikooppfattelse. Sistnevnte går på at vi er best til å reagere på umiddelbare, konkrete trusler som vi har rett foran oss – noe håndteringen av Covid 19 viser.

Hva gjør vi med dette? Godt over tre millioner har sett Stoknes’ TED talk, «How to transform acopalypse fatigue into action on global waming». Både der og i boka er budskapet at de fem barrierene kan snus opp ned på, de kan bli suksesskriterier for den nye klimakommunikasjonen:

1. Få saken til å føles nær, menneskelig, personlig og presserende (ikke distanse). Eksempel: Naboen har kjøpt elbil.

2. Bruk støttende innramminger som ikke slår tilbake ved å skape negative følelser (ikke dommedag). Eksempel: Mer plantebasert mat i kostholdet gir deg bedre helse!

3. Vis muligheten til enkel og synlig klimahandling (redusere dissonans). Eksempel: Installering av solcellepanel på taket vil redusere strømregningen din.

4. Unngå å utløse emosjonelle reaksjoner som frykt, skyldfølelse, selvbeskyttelse (redusere behovet for benektelse). Eksempel: Ansatte i oljenæring og langtransport kan bli del av det nye energisystemet og smart, sømløs mobilitet.

5. Redusere kulturell og politisk polarisering i saken (redusere behovet for identitetsbeskyttelse). Eksempel: Smartere regulering av markeder og grønne offentlige innkjøp, kan gjøre at private initiativer, arbeidsplasser og selskaper unngår å havne bakpå når den grønne innovasjonsbølgen ruller innover oss.

Én trussel – tre løsninger

– Hvordan kommer vi unna at budskapet blir dommedagspreget når folk mister livsgrunnlaget sitt på grunn av tørke eller at huset deres er blitt til drivved etter en flom?

– Jeg har aldri ment at vi skal grønn- og skjønnmale det som skjer. Men når vi sier det som det er, skal vi også komme med tre mulighetsrettede budskap. Dette er ikke en motsigelse. Alt kan bli bedre, alle løsningene ligger faktisk her. Det eneste problemet er den gammeldagse tenkningen som vi sitter fast i. Først risiko, så alle de fantastiske mulighetene!

Stoknes forteller at informasjon om hvor dårlig tilstanden er engasjerer bare rundt 10-15 prosent av befolkningen, mens den kobler av majoriteten og kan bidra til at de blir apatiske. Derfor er det en tommelfingerregel å balansere et fryktbudskap med tre mulighetsrettede budskap. Slik vil tilhørerne sitte igjen med kunnskap om at her finnes det også løsninger og handlingsmuligheter,

Dette forholdet, et negativt budskap som møtes med tre positive, kalles positivitetsraten i forskning, og er rene medisinen mot vår hang til benektelse.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Fri tanke #1-2022, les hele magasinet som pdf her.