Han påpeker at trosfrihetsbestemmelsene gjelder som såkalt ufravikelige normer. Selv om det er krig eller elendighet i landet skal de ikke kunne fravikes.

- Men, det er trukket klare grenser for hvor langt religionsfrihetsbestemmelsene rekker. Trosfriheten må for eksempel ikke krenke andres friheter, ikke andres helse, ikke sette den offentlige sikkerhet i fare. Om du er et Jehovas vitne og din religion påbyr at du aldri skal tillate blodoverføring, så kan du likevel ikke nekte blodoverføring for ditt barn. Da skal staten gå inn og la hensynet til barnets liv og helse gå foran.

Lindholm anser altså ikke HEFs holdning til religionsfriheten som dogmatisk.

- Tvert i mot: HEF har jo klart å forene religionskritikk med forsvar av religionsfriheten. Det er strålende, og burde jo heller ikke være så vanskelig å forstå siden vi alle har lest vår Voltaire, eller i hvert fall sitatet som tillegges Voltaire: "Jeg er uenig i det du hevder, men vil inntil min død forsvare din rett til å hevde det", påpeker Lindholm.

KRL har ikke gitt uberettigede rettigheter

At HEF skulle ha havnet i en fastlåst posisjon i tolkningen av menneskerettighetene på grunn av sin vektlegging av foreldreretten i kampen mot KRL-faget, er Lindholm uenig i.

- Kampen mot KRL var jo fabelaktig vellykket. Jeg kan ikke se at Sara Azmeh Rasmussen har rett i at kampen mot KRL-faget har gitt noen foreldre rettigheter som de etter et humanistisk livssyn ikke burde ha. Slik jeg forstår foreldreretten innebærer den at foreldre har rett til å oppdra barn også på en måte som andre kan være svært så uenige i.

Lindholm understreker at det selvsagt er det synd på barn som har dårlige foreldre og som utsettes for omsorgssvikt. Men da er det andre bestemmelser som må tre inn.

- Et statlig religionsoveroppsyn ville bringe oss tilbake til en regimetype vi heldigvis har lagt bak oss, understreker Lindholm.

Det er dyp uenighet i samfunnet om grunnleggende livssynsspørsmål, og Lindholm påpeker at det må vi godta og kunne leve med.

- Og det må fortrinnsvis være foreldrene som styrer barnas livssynsopplæring. Rette vedkommende er ikke staten og ikke kommunen, ikke Partiet og ikke Kirken. Derfor er det en antiliberal holdning å ville overstyre foreldreretten, sier han.

Lindholm mener det er riktig at foreldreretten er den relevante bestemmelsen når det gjelder KRL-faget.

- Men det er ikke riktig at foreldreretten overstyrer barnekonvensjonen (BK). Grensene for foreldreretten er godt balanserte mot, og begrenses av, hensynet til barnets beste. Foreldreretten etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) er ikke i konflikt med barnekonvensjonen og barns religionsfrihet - på det abstrakte nivået, sier han.

Menneskerettighetene kan feiltolkes

Lindholm understreker at det i konkrete avveiingssituasjoner kan tippe over og at man kan komme til å veie galt. Her viser han til eksemplet med medisinerstudenten som ikke fikk medhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, da hun påberopte seg retten til å bære hijab på universitetet. Den Tyrkiske statens argument, som domstolen godtok, var at bruken av hijab i Tyrkia kunne krenke andre kvinners rettigheter, fordi de kunne føle seg tvunget til å bruke hijab eller trakassert når de ikke gjorde det, hvis hun fikk lov til å bruke det. Som om det skulle være en menneskerett å ikke være i konflikt med andre, framholder Lindholm, som i denne saken var uenig i domstolens avgjørelse.

- Menneskerettighetene er et feilbarlig system og avhengig av fornuftige tolkninger. Med tanke på KRL-saken synes jeg menneskerettighetene er svært veltrufne, og jeg er imponert over at man rett etter annen verdenskrig, den gang de ble etablert, kom til så klare og veloverveide normer. Disse normene gir verken religionen suverenitet eller andre krefter rett til å stenge den inne i privatsfæren.

Lindholm tror ikke KRL-dommen med dens tolkning av foreldreretten vil framskynde oppretting av autoritære sektskoler. Det mener han bare vil skje skje om staten fortsatt nekter å åpne for fullt fritak fra KRL-undervisning. Med adgang til fullt fritak faller en av drivkreftene for foreldre til å opprette sektskoler. Men fullt fritak er altså ikke nok på sikt. Lindholm mener målet må være å skape et religions-, livssyns- og etikkfag som også i innhold tilfredsstiller konvensjonene.

- Foreldreretten er ikke i konflikt med barnas religionsfrihet. Noen må være hovedansvarlige for primærsosialiseringen av barn, og etter menneskerettighetene tilligger ansvaret i utgangspunktet foreldrene.

Når det gjelder skolegang er ansvaret delt med staten. Foreldre har for eksempel plikt til å sende sine barn til skole og staten er forpliktet til å tilby skolegang og se til at foreldreplikten etterleves. Men da skal barn heller ikke tvinges til å delta i konfesjonsbundet eller konfesjonelt ensidig undervisning, understreker Lindholm og legger fram noen tanker om hvordan et fag som tilfredsstiller konvensjonene burde se ut i Norge i dag:

Mye og kritisk informasjon om kristendom

- Jeg tror et slikt fag fremdeles bør ha ganske mye ikke av men om kristendom, herunder om evangelisk-luthersk kristendom - av historiske årsaker og av hensyn til elevenes framtidige sosiokulturelle kompetanse i Norge. Men 55 % av pensum, som i dag, er for mye.

Lindholm mener at et fag med mye stoff om kristendom og lutherdom i Norge bør ha styrket innslag av velfundert kritisk informasjon om disse emnene styrkes, som når det gjelder bruken av religion i nasjonsbyggingen.

- Det er viktig at elever blir presentert for den religionshistoriske baksiden av medaljen og ikke ensidig får seg forelagt en teologisk preget solskinnshistorie. Så kan et pluralistisk og upartisk fag om religion og livssyn nok gjøre barna ganske forvirret. Men religion og livssyn er forvirrende, også for vettuge voksne. Når det gjelder livets store spørsmål så rår det varig og dyp uenighet i et moderne samfunn. Barna har krav på et fag der de møter spørsmålene, og ikke blir lurt til å tro svarene er opplagte!