Hvordan møtes en av samfunnet når en ikke vil ha barn? Er det forklaringer som er mindre akseptable? Og må det egentlig forklares? Dette vil forfatter Heidi Helene Sveen kaste lys over i antologien Evig barnefri - Historier om frivillig barnløshet, som slippes på Humanist forlag denne uken.

Her har hun samlet i historier fra fire menn og ti kvinner som forteller hvilke valg som ligger til grunn for deres barnefrie liv. De personlige beretningene spenner fra å gi det enkle svaret «hadde ikke lyst», til miljøhensyn, ønske om en mer fleksibel hverdag, en erkjennelse av at en ikke vil ha ansvaret som ligger i å sette et nytt liv til verden, eller bare til livets tilfeldigheter.

– Jeg ville vise at det er mange ulike vinklinger. Det er mange forskjellige livssituasjoner og det eneste bidragsyterne har til felles, er at de har tatt et valg om å ikke få barn. Det er litt av poenget å vise nettopp dette. Det er ikke en sær type mennesker som velger å ikke få barn. Det kan være hvem som helst, sier Sveen.

Ingen drøm om morsrollen

Evig barnefri kom til etter at Marta Breen (forfatter av blant annet Født feminist) fikk inspirasjon fra den svenske utgivelsen Ingens mamma. Breen tenkte så at en norsk utgave burde skrives av en som ikke selv er forelder. Sveen fikk spørsmålet og takket ja.

I boken forteller hun at det ikke finnes noen rettlinjet forklaring på hvorfor hun ikke har barn. Hun har ingen minner om å ha ønsket morsrollen, og ved to anledninger valgte hun heller abort. Så tikket den biologiske klokken seg gjennom både forhold og singeltilværelse uten at hun husker å ha lagt merke til det. Nå er hun etablert i samboerskap, igjen, men hun har ingen ønsker om å bli en gammel mor. Hun er 45 år.

– Du skriver åpent om egen historie, var det krevende?

– Jeg kom til en avgjørelse om at hvis jeg skal gjøre dette prosjektet så må jeg være ærlig. Hvis ikke er det ikke noe poeng. Når jeg så satte meg ned og skrev denne teksten skjønte jeg at jeg må skrive om ting som jeg normalt aldri ville ha snakket om i offentligheten, men som henger sammen med tema.

En utsatt posisjon

Dette er ikke første gang hun snakker offentlig om å leve uten barn, og da særlig med forstavelsen lykkelig. For tre år siden stilte hun opp i God morgen, Norge på TV 2, da var det nettopp det å leve et fullverdig liv for seg selv som var tema. Den gang rakk hun knapt komme hjem fra studio før mer eller mindre hatefulle meldinger strømte på fra folk som kalte henne egoist, forklarte henne hvor mye hun kom til å angre, og at det var til pass for henne.

De færreste av bokens øvrige stemmer har fått like hard medfart fra omgivelsene. Det er likevel gjennomgående at bidragsyterne opplever å bli avkrevd en forklaring på sitt valg. Dette kan være spørsmål som synes innvaderende og mistenkeliggjørende fra folk i en annen livssituasjon enn dem selv. Det være seg svigerforeldre, ens egen mor, omgangskrets eller andre.

Sveen kan være enig i at krassheten i bokens tekster noen ganger gjør at de fremstår som forsvarskrifter. Men det å skulle lese dem innenfor psykologiserende tolkningsrammer kaller hun respektløst. Hun vil heller ikke gå nærmere inn på de utfordringer som ligger i sjangeren bekjennelseslitteratur, som de også skriver seg inn i. Derimot fremhever hun nødvendigheten av bekjennelser for å få belyst et underkommunisert tema.

– Jeg vil ikke spekulere i innsendernes motiver. Jeg har valgt å stole på dem, og respektere deres tanker. Det at noen av dem kan fremstå som litt skarpe i kantene handler kanskje om summen av det hele; som barnløses posisjonen i kulturen og det at man ikke blir respektert for sine livsvalg. Det gjør noe med mennesker.

– Professor Anne Eskelid fra NTNU sier direkte at det å få barn er det viktigste vi kan gjøre. Det er en oppfatning i kulturen at det som gir livet mening er å få barn. Det er klart det påvirker folk uten barn, sier Sveen.

Ingen refleksjon

Samtidig peker hun og flere av bidragsyterne på det problematiske i at de frivillig barnløse skal avkreves en forklaring, og at de opplever enn personlig devaluering for sine valg, mens de som velger å få barn trekkes frem som normen.

– Det kreves ingen refleksjon for å få barn. Det kreves bare at de har sex. Det å få barn er så selvfølgelig at en ikke trenger å svare på det.

– Du har valgt undertittelen frivillig barnløshet. Frivillig kan man lese som synonymt med planlagt. Livet er vel ikke så lett å planlegge, så kunne du ikke for eksempel ha snakket om tilfeldigvis barnefri, på samme måte som man snakker om tilfeldig graviditet og påfølgende moderskap?

– Det har jeg ikke tenkt på. Men jo, det kunne man jo gjerne. Det er de færreste som kan si med sikkerhet som 20-åringer at de aldri skal ha barn. Samtidig er det nok mange barnløse som ville reagere på en slik betegnelse. De vil ikke ha på seg at de har levd et så hodeløst og slumsete liv, sier Sveen.

Grumsete kvinnesyn

Tidligere nevnte professor Eskelid er for øvrig ikke den eneste som har vært i mediene og snakket om viktigheten av barn. I bokens minst personlige innlegg gjør Anne Bitsch rede for tankegods i grumsete ideologier på høyresiden, deres forestillinger om morsrollen og synet på kvinnen som fødende nasjonsbærer.

Dette er selvfølgelig ytterpunkter, men ifølge Sveen er det heller ikke så langt fra virkeligheten. Den norske likestillingsmodellen får blant annet gjennomgå i boken for å være mer morsvennlig enn kvinnevennlig. Likestillingsmodellen reflekterer et kvinnesyn der forestillingen om kvinnen som mor står sentralt.

Sveen mener dette synet lever fortsatt, mer eller mindre uttalt. Likevel vil hun ikke si at dette er hele forklaringen på hvorfor både kvinner og menn, av alle legninger, fortsatt møtes med samfunnets krav til å forklare sin barnefrihet.

– Jeg tror kanskje mest av alt at det skyldes den teknologiske utviklingen. Det finnes snart ikke en medisinsk grunn til ikke å få barn. I siste instans kan alle få barn hvis de vil det nok. Hva er da en legitim grunn til å ikke få barn? I gamle dager var det nok mange som gjemte seg bak det ikke å kunne få barn. Andre tok utgangspunkt i at det var en ulykkelig situasjon, og spurte ikke mer.

Det hun ønsker å vise gjennom boken, er at det ikke er noen ulykkelig situasjon å være uten barn – det være seg om det er et overbevist valg, eller en mer eller mindre villet tilfeldighet.

– Målet er at boken skal bryte ned noen fordommer slik at det blir slutt på mistenkeliggjøringen - slutt på at vi skal bli avkrevet et svar. Samtidig som det skal bli kjent for flere at det er fullt mulig å leve et fint liv uten barn, uten å angre, sier hun.

Behov for boken?

Under arbeidet med boken har Sveen fått nesten utelukkende positive tilbakemeldinger. De fleste som ble spurt om å skrive har takket ja, og i hennes egen omgangskrets har kun et fåtall stilt spørsmål ved om vi egentlig trenger en bok om det å leve godt uten barn. Spørsmålsstillerne har alle hatt barn.