Quisling håndhilder med Josef Terboven, Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete (rikskommissær for de okkuperte norske områder), under en seremoni på Akershus slott 1. februar 1943.

Quislings konspiranoia

«Ja, det er min absolutte overbevisning,» svarte Quisling under landssviksaken på spørsmål om han mente jødene hadde «skyld i en rekke av de ulykker som rammer verden». For å forstå denne logikken, må man forstå Quisling og Nasjonal Samlings antisemittiske konspirasjonstenkning, fastslår Kjetil Simonsen.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Fra 20. august til 10. september 1945 pågikk forhandlingene i landssviksaken mot Vidkun Quisling ved Eidsivating lagmannsrett i Oslo. Et av anklagepunktene omhandlet den antisemittiske politikken under okkupasjonen, som kulminerte i deportasjonen av 773 jøder fra Norge høsten 1942 og vinteren 1943.

I tiltalebeslutningen het det at Quisling hadde fremmet hat mot jødene i sine taler og skrifter, samt at han hadde bistått den tyske okkupasjonsmakten under massearrestasjonene.

Quisling hevdet at arrestasjonene og deportasjonene hadde foregått etter tysk påtrykk, og at han ikke var blitt forhåndsinformert om at jødene skulle tas. Samtidig understrekte han også at han var av den oppfatning at jødene stod bak mye av det som stod galt til i verden:

«Lagmannen: Det er spørsmål om De i Deres taler har forfektet det standpunkt at jødene er skyld i en rekke av de ulykker som rammer verden?

Quisling: Ja, det er min absolutte overbevisning.»

Hva slags politisk og ideologisk logikk lå til grunn for disse uttalelsene? Hva fikk Quisling til å fremstille jødene som drivkraften bak verdens ulykker, i en situasjon der Hitler-regimet, med støtte fra lokale kollaboratører, hadde tatt livet av seks millioner jøder i Europa?

For å besvare det, er det nødvendig å rette søkelyset mot Quisling og Nasjonal Samlings antisemittiske konspirasjonstenkning. Her ble jødene fremstilt som en dødelig trussel mot «rasen» og nasjonen. Og den antisemittiske politikken ble omtalt som selvforsvar.

Antisemittisme i NS før krigen

Da Hitler-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var antisemittismen allerede et integrert element i Nasjonal Samlings verdensbilde.

I den første fasen etter partidannelsen i 1933 var NS et sammensatt parti, som hadde antikommunismen, antiliberalismen og ønsket om mer autoritære politiske strukturer som minste felles multiplum.

På den ene ytterfløyen i partiet befant det seg en gruppe overbeviste nasjonalsosialister, som ønsket å gjøre raseideologien og antisemittismen til kjernepunkter i partiets politikk. På den andre ytterfløyen fant man en kristenkonservativ retning, som motsatte seg nasjonalsosialistenes ytterliggående raseideologiske verdensbilde.

I løpet av 1930-tallet var det avskallinger fra partiet i begge retninger. Kristen-konservative aktører forlot NS fordi de mente den raseideologiske antisemittismen hadde en for sterk posisjon i partiet, mens representanter for den nasjonalsosialistiske fløyen meldte seg ut blant annet fordi raseideologien etter deres oppfatning ikke stod sterkt nok.

Fra midten av 1930-årene kom antisemittismen også tydeligere til uttrykk i partiets offisielle publikasjoner – og hos Quisling selv. Fra høsten 1935 av, skildret Quisling politikken som en tvekamp mellom «det nordiske» og «det jødiske prinsipp».

Samtidig tilnærmet NS seg det nasjonalsosialistiske Tyskland. Partiets antisemittisme hvilte da også tungt på tyske kilder. Historikeren Hans Fredrik Dahl har for eksempel påvist at Quisling allerede høsten 1935 var i kontakt med medarbeiderne i det tyske hatskriftet Der Stürmer.

Fra marginen til makta

Før krigen var NS et marginalt parti. I kjølvannet av den tyske invasjonen og okkupasjonen av Norge i 1940 erobret partiet derimot makt og innflytelse, riktignok under streng tysk kontroll. Partiets antisemittiske propaganda ble intensivert og radikalisert som følge av den tyske okkupasjonen.

Allerede i en tale 24. juni 1940 – før NS-styret var etablert – hevdet Quisling at Norge var blitt «et engelsk lydrike og en provins i det britisk-jødiske kapitalistiske verdenssystem» og at den pågående verdenskrigen var «jødenes hevnkrig mot Tyskland».

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, ble den antisemittiske retorikken intensivert ytterligere. Uttrykk som «den jødiske verdensrevolusjon», jødenes «bestrebelser for å erobre verdensmakten», «det forjettede jødiske verdensherredømme», «den internasjonale jødedoms verdenserobringsplaner», «den jødisk-kommunistiske verdenskonspirasjon» og «den internasjonale jødemakten» gikk igjen i Quislings taler.

Antisemittismen kom til uttrykk helt frem til sluttfasene av krigen. 14. mai 1944 fastslo Quisling at «Tyskland og den europeiske nyordning» var en «frihetskamp mot de tre jødebeherskede verdensmakter Nord-Amerika, England og Sovjet-Russland». I sin nyttårstale 1944/45 hevdet han at det var sørgelig å se hvordan folk lot seg «forføre av den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda».

Dualisme og apokalyptikk

Hvilke tankemønstre bestod Quislings antisemittisme av? På et helt grunnleggende plan dreide det seg om en total, konspirasjonsteoretisk virkelighetsoppfatning som søkte å identifisere ondskapens kilder, for deretter å bekjempe dem.

To nøkkelbegreper her er dualisme og apokalyptikk. Som religionsforskeren Asbjørn Dyrendal har poengtert, er konspirasjonsteoretiske verdensbilder en form for identitetskonstruksjon som bygger på et skarpt skille mellom «gode» og «nedbrytende» krefter.

På den ene siden av frontlinjen stiller den konspirasjonstroende opp en gruppe mektige konspiratører, som antas å arbeide systematisk i det skjulte for å undergrave den rette moralske orden. Disse konspiratørene påstås også å være understøttet av kollaboratører: Enkeltpersoner og grupper som bevisst eller ubevisst løper deres ærender.

Heltene i konspirasjonsberetningene er på den annen side «de som har skaffet den hemmelige kunnskap om sammensvergernes Plan og som holder fast ved de sanne verdier».

Dette dualistiske synet på virkeligheten kombineres gjerne med frykten for en nært forestående apokalypse. Det hevdes at det finner sted en eksistensiell kamp på liv og død mellom de gode og de undergravende kreftene – og at samfunnet står overfor kaos og sammenbrudd dersom sammensvergelsen realiserer sine mål.

Den jødiske mentalitet

Dualismen og apokalyptikken dannet et bærende element i Quislings antisemittiske oppfatninger. Fra midten av 1930-tallet, og gjennom okkupasjonsårene, beskrev han det «jødiske» på den ene side, og det «nordiske» og «germanske» på det andre, som uforsonlige motpoler. I bunnen lå et raseideologisk syn på historie og politikk.

Quisling fremstilte imidlertid også «det jødiske» som et tenkesett – en nedbrytende mentalitet som kunne smitte ikke-jøder. Et illustrerende eksempel er en tale holdt ved åpningen av Alfred Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i Frankfurt i slutten av mars 1941.

Quisling hevdet her at kampen mellom den nordiske befolkningen og jødene var drivkraften i historien. Den norrøne fortellingen om Ragnarok fungerte som referansepunkt – og jødene ble identifisert med kaoskrefter som Fenrisulven og Midgardsormen. For å oppnå nasjonal og «rasemessig» gjenreisning, hevdet han, måtte «den internasjonale jødedom» nedkjempes:

«Av det nasjonale forfall og sammenbrudd som jødene brakte over vårt folk, vokser frem en nasjonal gjenreisning. [...] Således fullbyrdes på en merkelig måte den i den urnordiske mythos levende forestilling om at den strid som går gjennem verdenslivet mellem arier og jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarok, ariernes mørke, fremkalt av at arierne optok jødene i sin midte og derved svekket sin gudemakt. Men ariernes verden går kun under for å gjenfødes herligere. I den avgjørende kamp blir verdensslangen og krigsulven, jødenes skrekkelige avkom, felt. Det gamle går under, og en ny verden bryter fram, befolket av en livskraftigere og lykkeligere menneskeslekt.»

Kollaboratører

Quisling hevdet også gjentatte ganger at jødene opererte gjennom ikke-jødiske støttespillere – kollaboratører som bevisst eller ubevisst var blitt redskaper for deres nedbrytende planer. Dette handlet blant annet om norske politikere og andre sentrale samfunnsskikkelser, som ble anklaget for å ha ført en «jødevennlig» og «landsforrædersk» politikk i tiden før 9. april 1940.

«Det er først og fremst jødenes destruktive ideer», fastslo Quisling i 1941, «som har hatt en så skjebnesvanger innflytelse på utviklingen i vårt land, idet jødene dels har sikret sig enkelte nøkkelstillinger i landet, dels har funnet tallrike lærvillige [SIC!] og tjenestevillige norske disipler.»

I dette verdensbildet ble det også konstruert helter som kjempet mot de påståtte kaoskreftene. Dette dreide seg om Hitler-Tyskland, og ikke minst om NS selv.

I en tale på Bygdøy dagen etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, fremstilte Quisling NS-bevegelsen som en opplyst elite, som lenge hadde vært klar over kampen som pågikk mellom jødene og «de folk som kjemper for sin frigjørelse fra kapitalismens og kommunismens lenker».

På denne måten kunne han rettferdiggjøre Nasjonal Samlings landsforræderi og partiets fremstøt for å nazifisere det norske samfunnet.

Det totale fiendebilde

Konspirasjonsteoretiske virkelighetsoppfatninger bygger ikke bare på et dualistisk og apokalyptisk syn på fortiden og samtiden. De er også kjennetegnet av det historikeren Geoffrey Cubitt karakteriserer som intensjonalisme: Tanken om at historien er styrt av en vilje.

Blant konspirasjonstroende oppfattes negative hendelser og utviklingsforløp ikke som produkter av tilfeldigheter eller upersonlige samfunnskrefter. De er snarere villet, i den forstand at de betraktes som planlagt og iverksatt av en skjult sammensvergelse.

Et sentralt premiss i Quislings antisemittisme var nettopp oppfatningen om at samfunnsutviklingen – eller nærmere bestemt alt det NS oppfattet som negativt ved samfunnsutviklingen – var drevet frem planmessig av den såkalte verdensjødedommen.

På det politiske plan beskrev han bolsjevismen og liberalismen som et resultat av et «jødisk komplott». Under den franske revolusjon, hevdet han i en tale holdt på Rakkestad sent i juni 1941, «var jødene de drivende krefter, da denne omveltning samtidig banet veg for jødenes fulle bevegelsesfrihet og likestilling. Liberalismen ble jødenes veg til makten i samfunnene, og hele det såkalte demokrati ble underlagt den internasjonale jødedoms diktatur. [...] Den politiske frihet alene var imidlertid ikke nok, og verden ble belastet med en ny jødisk teori, marxismen, et nytt redskap for jødene i deres bestrebelser for å erobre verdensmakten».

Et «jødebolsjevikisk» komplott

Quisling hevdet også at motstridende politiske fenomener bare tilsynelatende stod i motsetning til hverandre: At de i realiteten sprang ut ifra samme (jødiske) kilde. Dette gjaldt blant annet kapitalismen og kommunismen, som han omtalte som «jødiske tvillingsystemer».

Også «negative» og «nedbrytende» kulturfenomener hadde ifølge Quisling utspring i et systematisk undergravingsarbeid. Allerede før krigen hadde Nasjonal Samling hevdet at fenomener som kulturradikalisme, psykoanalyse, seksualopplysning og kvinnefrigjøring inngikk i et «jødebolsjevikisk» komplott.

Quisling selv sluttet også opp om denne kulturelle erobringsteorien. I sin tale om «jødespørsmålet» i Frankfurt i 1941, hevdet han at både litteratur, film, teater og skole var gjennomsyret av jødiske verdier:

«Efter hvert blev [...] litteraturen helt preget av jødeåndens kultur- og moralopløsende ideer. [...] Film, teater og skole fulgte efter i de samme jødespor. Gjennem filmen øvet jødene en meget sterk innflytelse på vårt folk ved den overveldende mengde av Hollywood-filmer som blev presset inn på det norske marked. Teatrene var fullstendig preget av pro-jødisk og anti-tysk propaganda. [...] Også universitetet og skoler var behersket av den jødiske ånd. Jødiske pornografer og kvasi-videnskapsmenn blev overalt mottatt som bærere av nye og fruktbringende ideer.»

Et helhetlig verdensbilde

Sammenfattet fungerte Quislings antisemittisme altså som et helhetlig verdensbilde, der det gode stod mot det onde i en apokalyptisk sluttkamp, og der uønskede fenomener ble hevdet å være skapt planmessig av en nedbrytende og ondskapsfull sammensvergelse. Fiendebildet var totalt, apokalyptisk og enhetlig – med «jøden» som den erklærte drivkraften bak alle nasjonalsosialismens reelle og imaginære fiender.

Under den tyske okkupasjonen ble denne konspirasjonstenkningen aktivt tatt i bruk for å legitimere NS´ medvirkning i den antisemittiske politikken.

6. desember 1942 – litt over en uke etter den store deportasjonen av jødiske menn, kvinner og barn med lasteskipet Donau – holdt Quisling en tale ved Fylkesstevnet i Trondheim. Her hevdet han at jødene ikke bare stod bak krigsutbruddet, men at de også trakk i trådene bak Hitler-Tysklands krigsmotstandere.

«Jødeproblemet», konkluderte Quisling, var selve verdensproblemet, og det fantes ingen plass for kompromisser. «De som kjemper mot NS i dag», fastslo han, «kjemper sammen med den revolusjonære jødedom som slavebinder folkene …».

Danmark og Norge

I sin studie av Vidkun Quislings landssvik fra 1988, hevder historikeren Oddvar Høidal at okkupasjonsregimenes ulike karakter i henholdsvis Norge og Danmark var av avgjørende betydning for at den antisemittiske politikken forløp vesensforskjellig i de to landene. Det faktum at så mange flere norske jøder ble drept, konkluderer Høidal, hang direkte sammen med kollaboratørstyret og de norske NS-kollaboratørenes antisemittiske innstilling.

At Norge hadde et NS-regime og Danmark ikke, forklarer selvfølgelig ikke alene hvorfor en langt større andel av de danske enn av de norske jødene unnslapp deportasjon og tilintetgjørelse. Andre faktorer – som geografisk beliggenhet, tidspunktet for okkupasjonen og at tysk SS var sterkere representert i Norge enn i Danmark – spilte også inn.

Høidal har likevel et vesentlig poeng. Ledende aktører i NS – som Quisling selv – sluttet helhjertet opp om et ytterliggående antisemittisk verdensbilde, som var helt i tråd med den tyske nasjonalsosialismen.

I Norge tok Nasjonal Samling initiativer til antisemittiske tiltak på egen hånd. Frem til den ble avsatt 29. august 1943, stod den danske regjeringen i kontrast til dette fast ved at det ikke fantes noe «jødeproblem» i landet, og at den ville trekke seg tilbake dersom okkupasjonsmakten innførte antisemittiske bestemmelser.

En mektig antirase

Quislings antisemittisme bygde på en inndeling av menneskeheten i «raser». Jødene ble imidlertid ikke fremstilt som svake eller underlegne, men som en truende og mektig antirase. Kjernen i den antijødiske tenkningen var ikke det Harald Ofstad har betegnet som forakten for svakhet, men frykten for en mektig og ondskapsfull sammensvergelse. Antisemittismen fungerte som et helhetlig og totalt forklaringsprisme som ble brukt til å gi fortiden og samtiden mening.

Det fantes betydelige antisemittiske strømninger i den norske offentligheten før 1940. NS-antisemittismen – slik den kom til uttrykk hos blant andre Quisling – var likevel av langt mer ytterliggående karakter enn det som var vanlig i det norske samfunnet forut for den tyske okkupasjonen.

Kravet om ytterliggående metoder lå på mange måter latent i selve tenkemåten. Når verdenskrigen ble oppfattet som en apokalyptisk sluttkamp mellom «det gode» (nasjonalsosialistene) og «det onde» (jødene og deres lakeier), var alle midler tillatt.

Selv ikke nasjonalsosialismens fall fikk Quisling til å forlate dette standpunktet. Derfor kunne han selv etter krigen konkludere med at jødene stod bak samtidens ulykker.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

Jakten på det ekte selvet

Jakten på det ekte selvet

Om å jage i flokk etter et indre, unikt og ekte selv

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

GMO, del 1:

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

I dag starter vi vår nye miniserie om GMO. Først ut: Seniorforsker Arne Holst-Jensen. Han rister på hodet over inkonsekvente holdninger hos politikere. Blant mye annet.

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Henri Dunant ble øyenvitne til Slaget ved Solferino, der over 200 000 soldater braket sammen i et slag som etterlot nærmere 40 000 døde, døende og skadde.

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Donald Trump har et synderegister lenger enn sju onde år, og er neppe særlig religiøs selv heller. De kristne vet dette, men støtter ham likevel. Unnskyldningen finner de i Bibelen.

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Humanismens moderne ideer:

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Filosofen John Stuart Mill synliggjorde at individets frihet også kan trues av et tyrannisk flertall. Og han var blant de første menn som propaganderte for kvinners likeverd og stemmerett på like vilkår som menn.

Quislings konspiranoia

Quislings konspiranoia

For å forstå Quislings antisemittisme, må man forstå Nasjonal Samlings antisemittiske konspirasjonstenkning, fastslår Kjetil Simonsen, forsker ved Jødisk museum i Oslo.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...