Hvordan vil ettertiden dømme oss? Plast i havet, klimaendringer og avmagrede isbjørner, fedmebølge, nedhogging av regnskog. Mye er opplagt kritikkverdig med dagens samfunn. Vil fremtidens mennesker mene at vi burde visst bedre? Vi har utfordret noen kloke hoder til å spå hva som vil fordømmes femti år fram i tid.

Flyreisen vil fordømmes

– Hvis jeg skal peke ut én ting, blir det altså ikke røyking på fly, men selve det å fly – i alle fall så ofte som vi gjør, mener professor i biolog og forfatter av bøker som Vi og Co2, Dag O. Hessen. – Flyreiser er bare ett eksempel på hvordan vi om 50 år vil betrakte vårt ekstravagante forbruk, CO2-utslipp og store økologiske fotavtrykk som ubegripelig kortsiktig, tror biologen.

Medlem av Bioteknologirådet og professor i filosofi, Bjørn Myskja, er inne på samme tanker:

– Det er særlig det ressurssløsende privatforbruket som er det mest åpenbare punktet. Formålsløse feriereiser til fjerne destinasjoner. Voksne folk som drar på gutte- og jenteturer med lek og forbruk som eneste hensikt, flere familieturer i året til Kanariøyer, Thailand, Florida og lignende. Den hodeløse oppdragelsen av barn inn i en slik selvfølgelig forbrukskultur som alle vet ikke kan forsvares.

– Det er det jeg tror vil være den mest åpenbare «røyking på fly» om femti år. Hårreisende – og vi er så å si alle medskyldige.

Professorene har utvilsomt et poeng, for vi nordmenn er verdensmestere i å fly; ingen i Europa flyr mer målt i forhold til innbyggertall. Flytrafikken utgjør over ti prosent av Norges klimagassutslipp – omtrent like mye som hele personbilparken.

Slik sett er våre flyreiser de enkelthandlinger vi gjør som har mest negativ effekt på klimaet, og hver av oss flyr i snitt 3,5 tur-retur-reiser i året. Vi flyr ikke bare fordi vi bor i et langstrakt land, vel så mye handler det om at vi har råd til det. For det er de rikeste som flyr mest.

Forfatteren Jostein Gaarder var tidlig ute med å foreslå å innføre kvoter eller å rasjonere på flyreiser, og han så for seg at to utenlandsturer i året kunne være nok. Kvoter må antageligvis til, for oppfordringer om å begrense seg selv ser ikke ut til å være tilstrekkelig. Forslaget hans ble ikke møtt med særlig begeistring, men han var muligens for tidlig ute.

Om 50 år har vi kanskje for lengst innsett at rasjonering var løsningen?

Overdrevent forbruk

Førsteamanuensis Siri Granum Carson ved Program for anvendt etikk ved NTNU slutter seg til kritikken av forbruksmønsteret, vårt store forbruk av energi og vann, klær og mat og så videre.

– Hvis jeg skal trekke frem én ting, tenker jeg at våre etterkommere vil synes den overdrevne kjøttspisingen vi driver med er ganske grotesk, både med tanke på dyrevelferd og med tanke på ineffektiv og energisløsende matproduksjon. Som med røyking kommer endring i stand gjennom en vekselvirkning mellom endring av reguleringer og institusjoner og endring av folks holdninger, følelser og «blikk». Når det gjelder kjøttspising er dette skiftet allerede i gang, og det vil forsterkes i årene fremover, tror filosofen.

Carson mener man i fremtiden vil få øynene opp for hvor inhuman deler av kjøttproduksjonen er. Industriell kylling vokser så raskt at beina etterhvert ikke har evne til å bære kroppen, og mange dyr knekker sammen. Deretter kan kyllingene sulte eller dø av tørst, noe som gjelder inntil en tredjedel av dyrene.

At industriell og hardhendt håndtering av dyrene medfører store lidelser er godt dokumentert. Vi kan ikke late som vi ikke vet. Men med moderne landbruk har kjøttproduksjon blitt stadig billigere for forbrukeren og, forbruket har de senere årene økt, ikke minket.

Om femti år fordømmer de oss kanskje for alle lidelsene vi påførte dyr?

Granum Carson har kanskje rett i at vi i fremtiden kommer til å spise mindre kjøtt. I dag spiser vi rundt 75 kilo kjøtt i året – omtrent dobbelt så mye som for 50 år siden. Gjennomsnittlig konsumerer hver nordmann over 1000 kyllinger i løpet av livet. Er vi nå oppe i peak-kjøttkonsum? Men, som nettsiden Matprat – som Opplysningskontoret for egg og kjøtt står bak – påpeker, i USA spises det enda mer kjøtt – omkring 50 kilo mer i året per person.

Å redusere kjøttforbruket er et av de enkleste positive tiltakene enkeltpersoner kan gjøre for verden. Ikke bare vil det gi en klimaeffekt, men det har også en rekke andre positive effekter: De fleste vil spare penger på det, og dessuten gir det som regel en personlig helsegevinst.

Statens Dataministerium

Professor i filosofi og daglig leder av Program for anvendt etikk ved NTNU, May Thorseth peker på vår teknologi-avhengighet som noe fremtidens mennesker vil kritisere oss for. Hun presenterer følgende scenario femti år fram i tid:

«Tenk, for 50 år siden tok de fleste med seg mobiltelefonen overalt, mange også når de gikk til sengs! I dag, derimot, kan alle få montert inn en microchip i kroppen ved skolestart, en trådløs kopling direkte til Statens Dataministerium (DUM), som sørger for at alle får nok nattesøvn ved at koplingen brytes i 7 timer fra de går til sengs.»

Hennes litt skjeve blikk på moderne teknologi og hvordan dette går ut over søvnen resonnerer med en økende kritikk mot vår internett-avhengighet. Småbarn blir utstyrt med mobildingser, og både voksne og ungdom kan bli usunt opptatte av smarttelefonen sin eller rett og slett mobilavhengige. Noe som har ført til at flere skoler nå vurderer eller har innført mobiltelefonforbud.

Ensomhet og søvnmangel har blitt folkesykdommer. Dette må stoppes, og det har man for lengst skjønt om femti år, dersom Thorseths fremtidsscenario slår til. Helse er ikke bare et individuelt anliggende, for dårlig helse påfører hele samfunnet kostnader.

Et folkehelseproblem som det kanskje ennå ikke er stor nok bevissthet om er mangel på søvn. Søvn er ikke bare den tredje søylen for sunnhet, sammen med sunn mat og fysisk aktivitet, mener Matthew Walker, nevrobiologi og forfatter av boka Why we sleep (2017).

Nok søvn er nettopp selve forutsetningen for god helse, og for at sunn mat og trening i det hele tatt skal ha noen effekt. Så når Statens Dataministerium bryter koplingen til nettet i sju timer, er det nok denne innsikten som ligger til grunn.

Rett i søpla

Human-Etisk Forbunds generalsekretær, Trond Enger, som for noen år siden var daglig leder for Miljøagentene, peker på vår avfallshåndtering som noe som vil måtte endre seg:

– Om 50 år håper jeg at måten vi behandler avfall og søppel har endret seg, og at man da ser tilbake på dagens søppelhåndtering som like ille som røyking på fly virker i dag. Måten vi forbruker og kaster verdifulle materialer som aluminium er ikke bærekraftig, og jeg håper fremtiden vil gi oss et bevisst og nytt syn på vårt forbruk.

Enger har et godt poeng. Nordmenn brenner for eksempel mer enn 200 millioner telys i året, hvorav de aller fleste av aluminiumsformene som blir igjen ikke blir levert til gjenvinning. Bare det norske telys-metallet kunne blitt til 30.000 nye sykler!

Gjenbruk og resirkulering bidrar til at det brukes færre ressurser på å lage nye produkter. Kampanjer som «telysjakten» har sørget for at barneskoleelever har samlet inn brukte telysformer.

Likevel blir bare liten brøkdel innsamlet og gjenvunnet. Aluminium er egentlig et fantastisk materiale å gjenbruke, det kan brukes igjen og igjen. Men da må det jo komme til gjenvinning.

Forbud mot matkasting

Vårt matsvinn har også begynt å få økt oppmerksomhet. Kasting av mat står for en enorm ressursløsning. Omtrent en fjerdedel av alt som produseres og omsettes av mat går rett i søpla. Det er som om vi skulle handle inn fire bæreposer med mat for så bare å kaste en av dem i søpla.

Redsel for å spise noe som har «gått ut på dato» ser ut til å være den største årsaken til matkasting. Andre årsaker er at vi planlegger for dårlig og kjøper inn for mye mat, og at vi oppbevarer maten feil.

Mange tiltak kan gjøres for å få ned matsvinnet og mye er allerede iverksatt. Frankrike ble det første landet som forbød supermarkeder å kaste mat. I stedet er matvarekjedene pålagt å donere spiselig mat som har gått ut på dato.

Vil framtidens nordmenn se tilbake på vår tid og riste på hodet over hvordan vi sløste med verdifulle matressurser?

12 millioner tonn plast

I begynnelsen av fjoråret måtte en syk hval avlives på Sotra, utenfor Bergen. I magesekken hadde den lille hvalen 30 plastposer pluss annen småplast. I England diskuteres det nå å forby sugerør og q-tips av plast allerede fra neste år av for å redusere plastavfallet. Britiske politikere har innsett at de må ta modige og fremtidsrettede beslutninger – så vil folkeopinionen følge etter.

Vi vet at en plastsøppelfylling – en plastsuppe – mange ganger større enn Norges areal flyter rundt i Stillehavet. Mikroplast utgjør 8 prosent, mens over tre fjerdedeler er plastbiter større enn 5 centimeter.

Ifølge tall fra 2016 havner hvert år 12 millioner tonn plastavfall i havet. Nesten halvparten er deler av løstdrivende plastgarn, men det er også annen slags plastskrap, som ulike former for emballasje.

I dag er plast et materiale som i stort monn brukes i klær, emballasje og leker – verdens årlige forbruk av plastprodukter er beregnet å utgjøre 320 millioner tonn. En stor andel av dette er engangsprodukter som ganske raskt blir søppel på avveie.

Asbest var for femti år siden et vanlig byggemateriale i hus. Men i 1977 kom et forbudt mot å bruke dette i isolasjonsmaterialer etter at man ble klar over hvor farlig dette var for helse og miljø.

Blir plast fremtidens asbest som må forbys for å få en slutt på plastforurensningen og skadevirkningene?

Skummel teknologioptimisme?

Enkelte tror at det meste vil løse seg, at vi vil finne teknologiske løsninger på de fleste av dagens utfordringer. Bakterier som spiser plast – vips, så er problemene løst. Men som flere har påpekt, kan det bli farlig hvis teknologioptimisme hindrer at problemer blir tatt tak i.

Hulda Holtvedt fra Grønn Ungdom er en av dem som mener at politikerne har brukt teknologioptimisme som en sovepute for å la være å innføre klimapolitikk som monner. Enkelte miljøproblemer kan uansett ikke løses med ny teknologi – i hvert fall ikke fullstendig.

Vi ser for eksempel at klodens arter forsvinner i et skremmende tempo. Tilbakegangen i bestanden av bier og humler har gjort mange oppmerksomme på problemet.

Ødelegging av natur er den største årsaken til artsutryddelse av både planter og dyr. Når vi mennesker utfolder oss på planeten ved å bygge ut stadig flere veinett, bolig- og forretnings- og jordbruksområder, minker naturområdene og andre dyrearter trues.

I dag utgjør vi mennesker 36 prosent av alle pattedyr, mens våre husdyr – i all hovedsak storfe og gris – utgjør 60 prosent, og ville pattedyr altså bare fire prosent av alle pattedyr på jorda. 70 prosent av alle fugler er fjærfe i matproduksjon.

Menneskets tidsalder

Livsmangfoldet på kloden påvirkes (og trues) av en stadig økende befolkning. Antropocen, som betyr «menneskets tidsalder», er foreslått som betegnelse for vår tidsepoke, innvirkning på kloden.

Likevel er ikke befolkningsøkning eller befolkningsbegrensing noe mange snakker om som en miljøfaktor i dag. I FN har det nærmest vært umulig å ta opp spørsmålet, noe som i stor grad skyldes holdningene blant en del katolske og muslimske land.

Men også på deler av den politiske venstresiden ser det ut til å være motstand mot å skulle adressere den økende befolkningen som en av årsakene til miljøproblemene. En organisasjon som Fremtiden i våre hender vegrer seg for eksempel mot å peke overbefolkning som medvirkende til klimaproblemene.

Temaet er betent, og kanskje for stort og vanskelig.

Et argument som går igjen er at det er nok til alle, bare vi i de rike landene er villige til å gå ned i levestandard. Gandhi formulerte denne tanken slik: «There is enough for everyone’s need, but not enough for everyone’s greed».

Barn ingen rettighet

Påstanden om at det er nok til alle er imidlertid ikke realistisk hvis det innebærer at folk frivillig skal gå ned i levestandard. Som vi så med flyreiser og kjøttkonsum øker dette på tross av kunnskapen vi har om skadevirkningene. Blir kvoter, lovgivning og tvang løsninger i fremtiden? Friheter vi i dag tar for gitt vil i fremtiden kanskje måtte oppgis.

Kan en av frihetene vi i fremtiden vil få innskrenket være det å få så mange barn vi vil, siden dette har så stor innvirkning på vårt felles livsgrunnlag?

I dag er dette en fremmed tanke, men kanskje vil det stå klarere for våre etterkommere at antallet mennesker på kloden ikke er uvesentlig. At det nettopp er vesentlig, argumenterer den italienske demografen Massimo Livi Bacci for i sin bok Our Shrinking Planet (2017). Han mener at det er mye som tyder på at vi er i ferd med å sage over grenen vi sitter på.

Det samme tror professor emeritus ved Handelshøyskolen BI i Bergen, Jørgen Randers. Boken 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years fra 2012 er en omfattende analyse av den globale utviklingen de neste førti årene, som Randers har utarbeidet med bidrag fra 35 andre forskere. De ser på trendene i den globale utviklingen.

Fokus på livskvalitet

Noen av rådene er de vi allerede kjenner godt: at vi må redusere vårt økologiske fotavtrykk, blant annet ved å redusere forbruket av kull, gass og olje. Men vi må også få færre barn hvis vi ønsker å skape en bedre fremtid med livskvalitet for våre etterkommere.

Forskerne mener en miljøkrise kommer, og at det bør være en anledning til å utvikle nye mål for den moderne verden. Vi trenger påminnelser om at samfunnets oppgave er å øke menneskers totale livskvalitet, og ikke (bare) BNP.

Filosof Siri Granum Carson var inne på at endringer kommer i stand gjennom en vekselvirkning mellom lovgivning og holdninger – og det tar tid.

I Norge tok det hele 11 år fra det ble kjent at tobakksrøyking var helseskadelig til noen forsiktige innstramminger kom på plass. Det var i en rapport fra det amerikanske helsedirektoratet i 1964 at sammenhengen mellom tobakk og helseskade ble fastslått. Men både fagfolk og tobakksindustrien avfeide rapporten, og røykerne fortsatte stort sett som før.

Norske politikerne brukte mange år på å utforme reguleringer.

Røykelovens evolusjon

I første omgang ble det 16 års aldersgrense, reklameforbud og helseadvarsler på pakkene. For 30 år siden var det fortsatt greit å røyke på flyet, bussen og på venterommet hos legen. Fram til 1. juli 1988 var det lov til å røyke hvor som helst.

Daværende sosialminister Tove Strand møtte i 1986 mye motstand da hun fremmet forslaget om å gjøre offentlige bygg, møtelokaler, offentlig transportmidler og arbeidsplasser røykfrie. Blant de som protesterte var blant annet helsedirektøren(!), LO, NHO, Høyre, Frp, Senterpartiet og flyselskapene.

Ytterligere innstramminger kom på plass i 2004. Da kom daværende arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråtens røykelov, som blant annet innebar forbud mot røyking innendørs på serveringssteder.

At protestene var mange kan tyde på at loven kom litt før folkeopinionen var klar. Men både holdninger og adferd endret seg raskt i tråd med loven, og den har i dag stor oppslutning. Dessuten har antall dagligrøykere gått ned fra en av tre i 2001, til en av ti i 2016.

Nå handler diskusjonene om hvorvidt man skal forby røyking på offentlige steder som lekeplasser og bussholdeplasser, men enkelte politikere synes ennå dette er å gå for langt. Enda lenger fram synes forslaget om å totalforby tobakksrøyk.

Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke (LHL) og Legeforeningen ser for seg at dette kan være en realitet om et par tiår. Dette er det logiske svaret på kunnskapen vi har om skadevirkningene av bruken av tobakk, mener generalsekretær i LHL, Frode Jahren.

Tanken er muligens fremmed for oss nå. Men kanskje ikke om noen tiår?

Hele tankesett endres

Vi kan si at endringer skjer når én tenkemåte erstatter en annen. En måte å se det på, er at det foregår et såkalt paradigmeskifte.

Det var den amerikanske vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn som fremsatte teorien om at vitenskapen utvikler seg gjennom paradigmeskifter. Et paradigme for Kuhn er noe i retning av et sett grunnleggende hypoteser som antas uten at det blir stilt spørsmålstegn ved dem.

Kanskje dette kan overføres på utviklingen innenfor etikk og holdninger også?

Paradigmeteori kan i hvert fall kaste lys over hvor vanskelig det er å få til endringer. Forutsetningen for at vi skal få et paradigmeskifte er at det opptrer tilstrekkelig mange avvik, anomalier (som eksempelvis forskning som tyder på at røyking er skadelig), som man ikke kan hanskes med innen det etablerte paradigmet (som at røyking var ufarlig). Når paradigmet slutter å fungere, eller utviser store mangler, vil man søke å erstatte det.

Men det er som regel stor motstand mot endringene: Ofte må de som tilhører det gamle paradigmet skiftes ut, eller dø ut – derfor kan det gjerne ta en generasjon å få virkelig aksept for en ny tenkemåte.

Kulturen og samfunnet vi vokser opp i former oss i stor grad. Holdningen til abort og dødsstraff er for eksempel ulik i USA og Norge. I Norge er et flertall for retten til selvbestemt abort, og et mindretall er for dødsstraff. I USA har det inntil nylig vært omvendt, men holdningsendringer er på gang.

Vil vår moral fordømmes?

Vi kan spørre: I hvor stor grad kan vi forme vår egen moralske karakter og i hvor stor grad formes vi av det miljøet vi vokser opp i?

Mye tyder på at våre holdninger og handlemåter i stor grad avhenger av omgivelsene. Flere peker på at Norge er et konsensussamfunn der meninger gjerne endres i takt. Bare små forskjeller i væremåte og holdninger kan vekke skarpe reaksjoner.

Kan vi lastes for de moralske holdningene vi har som vi deler med andre i samme kulturkrets i vår samtid?

I dag fordømmer vi slaveriet som eksisterte i USA for 150 år siden og overgrepene som skjedde under andre verdenskrig.

Antageligvis vil ettertiden fordømme oss for moralske praksiser vi i dag tar som en selvfølge. Men vi vet ikke hva som blir ettertidens dom over vår tids etikk. Kan vi tenke oss at våre tippoldebarn for eksempel vil spørre seg, hoderystende:

«Visste de at dyr ble mishandlet og utsatt for grusomme lidelser for at de skulle få spise kjøtt, og gjorde ingenting med det? Var de klar over at jordens ressursene ville ta slutt, men brydde seg ikke om det?»

Norunn Kosberg er filosof, skribent og forfatter.

Tips til videre lesing

Kolbert, Elizabeth: Den sjette utryddelsen – en unaturlig historie (2015)
Kuhn, Thomas: The Structure of Scientific Revolutions (1962)
Walker, Matthew: Why we sleep (2017)
Livi Bacci, Massimo: Our shrinking planet (2017)
Randers, Jorgen: 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years (2012)

Denne artikkelen ble først publisert i Fri tankes papirutgave nr 2-2018