I begynnelsen av august sendte Den norske kirke ut valgkort til sine medlemmer, til bruk ved kirkevalget. Nok en gang var det mange som mottok valgkort selv om de ikke er medlemmer, og mange av dem henvendte seg til Human-Etisk Forbund. De var frustrerte av den enkle grunn at de fortsatt står som medlemmer, til tross for at de aldri har gjort noe for å komme seg inn, og mange av dem har gjort iherdige forsøk på å komme seg ut av kirken.

Kirken beklaget, som den også gjorde ved tidligere utsending, og oppfordret folk til å melde seg ut. Kirken viste til at det er dyrt å forbedre medlemsregisteret, og understreket at feiloppføringene ikke har betydning for Kirkens økonomi.

– Det er ufint å avkreve gjentatte skriftlige utmeldinger fra et trossamfunn man aldri har meldt seg inn i.

Ansvaret ligger på kirken

Det er ufint å avkreve gjentatte skriftlige utmeldinger fra et trossamfunn man aldri har meldt seg inn i. Ansvaret for å rydde opp i registeret ligger helt og holdent på Den norske kirke selv, ikke på staten og ikke på feilaktig oppførte medlemmer.

Gjennom snart to tiår har det med jevne mellomrom blitt varslet om mange ufrivillige medlemmer i kirken. Hvor mange det er snakk om har ingen tatt seg bryet med å regne ut, men det er liten tvil om det er snakk om veldig mange mennesker.

Og når kirken varsler at rotet vil vare minst til kirkevalget i 2023 er situasjonen alvorlig. Det kan ikke aksepteres at det skal være mulig å slippe unna når man varsler at man ikke har planer om å rette opp i det rotet som åpenbart finnes i kirkens medlemsregister. Vi er glade for at kulturminister Widvey er av samme oppfatning.

– Når kirken varsler at rotet vil vare minst til kirkevalget i 2023 er situasjonen alvorlig.

Det som gjelder for andre, må også gjelde for Den norske kirke

Vi har bak oss en periode med mye rot i medlemsregistre. Den katolske kirkes omfattende juks er riktignok av en helt annen karakter, siden den økonomiske vinningen er helt åpenbar i deres tilfelle. Kulturdepartementet har uttrykt stor bekymring, og det må settes en standard for hva som forventes av ryddighet i registrene til alle tros- og livssynssamfunn i tiden som kommer. Den norske kirke kan ikke lenger være noe unntak.

Det er politikerne som til syvende og sist må stille kirken til ansvar. Den ryddigheten som forventes av alle andre, bør også forventes av Den norske kirke. Det må settes en frist for opprydning, og det må få konsekvenser – for eksempel i form av avkortet bevilgning – dersom kirken nok en gang lukker øynene og håper dette går over av seg selv.