«Det som skjer er et forsøk på å slukke det eneste lys som lyser i verden»

Dommen var hard da Human-Etisk Forbund ble stiftet den 9. april 1956.

Human-Etisk Forbund 60 år:

«Det som skjer er et forsøk på å slukke det eneste lys som lyser i verden»

I morgen fyller Human-Etisk Forbund 60 år. Livssynsklimaet i Norge ved stiftelsen var et ganske annet. Det ble fra ulikt kristent hold advart mot at både demokrati, moral og sjelens frelse sto i fare hvis forbundet fikk holde fram.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.04.2016 kl 13:11

KOMMENTAR: 9. april 1956 advarte Vårt Land på lederplass kraftfullt mot stiftelsen av Human-Etisk Forbund samme dag. Stiftelsen ble sammenlignet med en ny 9. april-okkupasjon, og resultatet av å etablere en slik gudløs organisasjon ville uvegerlig være at man lokket vergeløs ungdom ut i fortapelse.

Å arbeide for en gudløs moral ville lede folk bort fra Gud og utvilsomt bidra til et mer brutalt samfunn. Det var noe alle visste, at «humanitet uten divinitet ender i brutalitet,» ifølge en av de mange teologene som slapp til i Vårt Lands spalter for å varsko. Ikke nok med det, selve demokratiet sto i fare dersom «en sterk og sunn moral, som er forankret i kristendommen» forspilles. Men enda verre enn tap av demokrati og økende brutalitet, var faren for sjelens fortapelse:

«Det som skjer er et forsøk på å slukke det eneste lys som lyser i verden – til fordel for noen små, ynkelige selvlagede fakler som av seg selv bare kan lyse en stakket stund. – og aldri så langt fram som til gravens rand, for ikke å tale om evigheten.»

Interesse utelukkende som tidsfenomen

«Human-etikere var altså ikke bare å oppfatte som anti-demokratiske hedninger, de var også de egentlige mørkemenn.» Slik kommenterer historiker Paul Knutsen den kristen-konservative reaksjonen på stiftelsen av Human-Etisk Forbund i historieverket om forbundet, Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006. For Human-Etisk Forbunds store prosjekt var ifølge motstanderne nettopp å fremme det hedenske, det gudløse og dermed å slukke «verdens lys»; troen på frelsen til evig liv ved Jesus Kristus.

Morgenbladet deltok i hylekoret, men var til gjengjeld sikker på at organisasjonen ikke hadde en sjanse: «Det er utelukkende som tidsfenomen Human-Etisk Forbund har krav på interesse (…) Det vil med tiden forsvinner – som en skumperle på havet.»

Den da unge studenten Lars Roar Langslet avsluttet en av de første debattene mellom den etablerte kristenhet og det nystiftede forbundets talsperson med følgende, på egen tradisjons vegne optimistiske spådom: «Den kristne humanisme vil leve lenge etter at Human-Etisk Forbund er stedt til hvile – med eller uten pastoral medvirkning!»

Stifterne hadde ulik holdning til religion og kirke

I det nystiftede Human-Etisk Forbund, hadde initiativtakerne noe ulik holdning til religion og kirke.

«Eg kan difor godt tenkja meg at liberale representantar for kvar av dei høgre religionane kunne kjenna seg heime i Human-Etisk Forbund. Ja, eg meiner at ei viktig oppgåve for det bør vera å humanisera etikken åt dei ymse religionssamfunna», mente filosofen og lektoren Johan Hovstad, en av de fire som stod bak invitasjonen til stiftelsesmøtet.

Mens forbundets første leder Kristian Horn mente det ikke kunne være Human-Etisk Forbunds rolle å reformere religionene, og innerst inne mente han nok at kristendommen ikke var mulig å reformere.

Samarbeid og kompromissløs kamp

Paul Knutsen beskriver hvordan Hovstad utformet det han oppfattet burde være «den rette human-etiske stoda» til det religiøse i vårt samfunn. Konklusjonen bestod i tre ledd:

«1. Godkjenning og samarbeid der det målber verdiar som er positive også ut frå human-etisk vurdering, t.d. nestekjærleiken og stort sett alt som vedkjem den sosiale etikken.

2. Pietet der det representerer verdiar som ut fra human-etisk synstad er nøytrale, t.d. gudstru, feiring av religiøse høgtider og andre religiøse skikkar som har tradisjonsverdi.

3. Klår motstand og kompromisslaus kamp det det står i motsetnad til human-etisk syn, t.d. helveteslæra, føremålsløs askese og lykkedrepande, pietistisk fordøming av ei sunn og fri livsutfalding.»

Slett ikke noen dum strategi, og anvendbar også i våre dager, og overfor flere religioner og livssyn enn kristendommen. Men den gang da, da budskapet stod på trykk i Dagbladet 20. april 1956, ble den oppfattet som en ren krigserklæring fra kristent hold. Hva var det da som fikk kristenfolket til å gå av skaftet – i det som primært kunne leses som en invitasjon til fredelig sameksistens på de fleste områder, og med motstand mot noen avgrensede temaer?

Jo, det var den utilbørlige frekkhet at Human-Etisk Forbunds representant tillot seg å kritisere det helt sentrale kristne dogmet, helveteslæren. Det skulle man ha seg frabedt!

«Læren om evig fortapelse er som kjent ikke en oppfinnelse av de kristne eller kirken, men har som hovedkilde Jesu egne utsagn. Nå skal altså de kristne tvinges til å lese korrektur på Jesus. Det kan man vel kalle humanisme som forslår!» konkluderte lederen i Vårt Land.

Helvetesdebatten ga Human-Etisk Forbund drahjelp

La oss spole litt tilbake, nærmere bestemt til 1953, for å skjønne noe av bakgrunnen for den kraftige reaksjonen.

25. januar 1953 lyder det ut av radioapparatene over det ganske land:

«I kveld står jeg her i Kristi sted… Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»

Og slik fortsatte professor ved Menighetsfakultetet Ole Hallesby sin andaktsøvelse:

«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»

Selvsagt har den gode Hallesby en «quick fix» å tilby; det er bare å gå til Jesus med all sin synd og skam, be om tilgivelse, og bli frelst så å si momentant … Da får du tilgodelapp på det evige liv, og kan sove trygt om natten.

Dagbladet smalt til med skarp kritikk mot NRK dagen etter: Hvordan i all verden kunne allmennkringkastingen tillate seg å stille åpen mikrofon til disposisjon for denne type svovelpredikanter? NRK forsvarte seg med at det ikke var opp til dem å sensurere kirkens bekjennelsesskrifter, og at man måtte ta statskirken for det den var, når man nå holdt seg med en sådan.

Helvetetsdebatten preget det kulturelle bildet i Norge i år framover. Noen prester og biskop Kristian Schjelderup tok til motmæle og sa at de ikke kjente igjen Jesu kjærlighetsbud i Hallesbys utlegging av budskapet.

Det er liten tvil om at Human-Etisk Forbund fikk god drahjelp av Hallesby og reaksjonene mot ham, i sitt forsøk på å mobilisere de sekulære kreftene i landet få år senere. Videre ansporet debatten en gryende problematisering av statskirkesystemet; det var altså statstjenestemenn, prester – som spredte det psykiatriprofessor Gabriel Langfeldt (nok en av Human-Etisk Forbunds stiftere) i sitt oppgjør «Helveteslæren i mentalhygienisk belysning», kalte «sjelelig terror».

Statskirken ikke på forbundets dagsorden fra starten

Dagbladet konkluderte for egen del at det var på tide å ta farvel med statskirkeordningen som følge av Hallesby og hans tilhengere: «Den læren bør de forkynne på egen bekostning ved at staten skilles fra kirken.»

Det var et standpunkt det nystiftede Human-Etisk Forbund ikke hadde med i sitt første arbeidsprogram. Kristian Horn var av de som mente at før et skille kunne skje, måtte ikke minst staten forberede seg på en ny relasjon. Flere i forbundets ledelse så nok også, i likhet med Arbeiderpartiet, på statskirkeordningen som en garantist for at ikke Hallesby et co ble enerådende i kirken. Skjønt denne gangen holdt det hardt: Det var den liberale biskopen Kristian Schelderup som med sin holdning «For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion» opplevde nær å bli støtt ut av det kirkelige fellesskap. Noen av de kirkelige aktører reserverte seg mot Hallesbys ordbruk, men var enige i innhold, mens andre bramfritt lovet å følge opp hans klare tale med selv å forkynne synderens skjebne i pakt med Kristi egne ord: «å verta kasta i helvitet i den usløkkjande elden der ormen deira ikkje døyr og elden ikkje sloknar.» Slik lød det i et opprop til støtte for Hallesby fra en rekke kristne ledere i 1953.

Den norske kirke da og nå

Kirkemøtet i 1957 refererer behandlingen av det som i ettertid ble hetende «Schjelderup-saken» slik:

«Etter å ha vurdert biskop Schjelderups tidligere uttalelser, hans radioforedrag om Albert Schweitzer og hans bok Den grunn hvorpå jeg bygger, erklærte Smemo (biskop og formann for Kirkemøtet) at biskop Schjelderup ikke har vår kirkes bekjennelsesskrifter med seg i sitt syn på de evige straffelidelser.» Møtet fulgte opp med å vedta blant annet: «Om en prest eller biskops avvikende uttalelser ikke fører til forlangende om hans avgang, betyr ikke dette at avvikelsen er godtatt som legitim kirkelig lære.»

Der stod kirken igjen på fast grunn, etter turbulensen – og der traff kritikken fra de gudløse i Human-Etisk Forbund aller hardest.

Nå, seksti år etter, ser vi at Kristian Horns oppfatning om at kristendommen ikke er reformbar tydeligvis var feil. Kritikk av praksis og anakronistiske dogmer innenfra og utenfra, har snarere gjort Norges nasjonale folkekirke svært tilpasningsdyktig i løpet av tiårene som har gått. Det livssynsmessige klimaet i Norge er da også blitt svært forandret siden pionerene stiftet Human-Etisk Forbund. I dag er Schjelderups linje mainstream i kirka, mens Hallesby nok ville ha fått Arbeiderparti-politikere til å true med å frata statsstøtten …

Se bildet større

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund.

Human-Etisk Forbund 60 år

  • Human-Etisk Forbund ble stiftet 9. april 1956.
  • Initiativtakerne var en gruppe akademikere med Kristian Horn i spissen, med Johan Hofstad, Gabriel Langfeldt og Bjarne didriksen.
  • Før Human-Etisk Forbund eksisterte Foreningen for Borgerlig Konfirmasjon som ble stiftet i 1950 og arrangerte borgerlige konfirmasjoner fra 1951 av. Kristian Horn var også initiativtaker her.
  • Etter stiftelsesmøtet hadde Human-Etisk Forbund 256 medlemmer, i 2016 er medlemstallet over 85 000.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!