Vladmir Putin møter Marine Le Pen i Kreml, 24. mars 2017. Foto: Mikhail Klimentyev/NTB Scanpix.

En dyster tango for to

– Det russiske samfunnet er verken så konservativt eller så tradisjonelt som europeiske ytre høyre-politikere liker å tro. Og det er langt fra den bastionen for tradisjonelle moralske verdier som russiske politikere liker å fremstille det som, konstaterer Anton Shekhovtsov.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.03.2018 kl 13:23

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Anton Shekhovtsov er gjesteforsker ved Institute for Human Sciences i Wien.

Se bildet større

Shekhovstovs bok er utgitt på det anerkjente akademiske forlaget Routledge

Forholdet mellom europeisk ytre høyre og Putins Russland, har fått økende oppmerksomhet de siste årene. Radikale høyrepartier, som ungarske Jobbik og franske Front National, har rost Vladimir Putin og kritisert sanksjonene mot Russland.

Franske Front National har tatt til orde for å forlate EU og NATO. Det samme har tyske AfD. Aktivister og politikere fra en rekke partier og organisasjoner har besøkt Moskva, og deltatt som «valgobservatører» på Krim og i Øst-Ukraina. Det er også flere eksempler på at rene høyreekstremister har opptrådt som «eksperter» i russiske propagandamedier, i første rekke hos RT, tidligere Russia Today.

Noen har også mottatt kamptrening av russiske instruktører, eller deltatt som frivillige på de russiskstøttede separatistenes side. Og ikke minst har partier på ytterste høyrefløy fått pengestøtte østfra, slik franske Front National gjorde i 2014, da partiet mottok et stort lån fra en bank som stod nær president Vladimir Putin.

Siden 2013 har samarbeidet også handlet om direkte støtte til Russlands politikk. En rekke partier på ytterste høyre fløy har stemt mot antirussiske resolusjoner i Europaparlamentet. Det er også blitt vanlig å snakke om nødvendigheten av et godt forhold til Russland.

Tango Noir

I boken Russia and the Western Far Right – Tango Noir tar Anton Shekhovtsov, som er gjesteforsker ved Institute for Human Sciences i Wien, for seg dette samspillet. Rundt 1990 begynte russiske ultranasjonalister å knytte bånd til partier og aktivister i vest. Kontakten tok imidlertid nye former etter serien av «fargerevolusjoner» i Ukraina, Georgia og Kirgisistan, land Russland oppfatter som sitt «interesseområde».

– Putinregimet følte seg truet av demokratiseringsprosessene i nabolandene, som de oppfattet som vestlige forsøk på å utløse en regimeendring i Russland. Dette la grunnen for kontakt med politikere på europeisk ytre høyre som delte deres syn, forklarer Shekhovtsov.

– Ytre høyre-politikerne kunne på sin side de vise til Putins Russland som en modell for en alternativ politisk orden, et alternativ til det liberale demokratiet. Støtten fra Moskva fungerte slik sett som en kilde til politisk legitimitet for dem selv.

Samspillet utspiller seg mot et bakteppe av migrasjons- og eurokriser, og har fått næring av sterke antielitistiske strømninger. Tittelen «Tango Noir» henspiller på det engelske uttrykket «It takes two to tango», forklarer Shekhovtsov. Det vi ser er nemlig en pardans, som begge dansepartnerne forsøker å dra fordeler av.

– Bakgrunnen for tittelen er at verken ytre høyre eller Russland hver for seg kan underminere Vesten, men at de kanskje kan klare det dersom de forener krefter.

Shekhovtsov, som har bakgrunn fra Krim, som i dag er okkupert av Russland:

– I den grad det har vært relevant for prosjektet, er det fordi Krim alltid har vært et arnested for russisk nasjonalisme. Jeg ble først interessert i russisk ytre høyre, og begynte derfra å interessere meg for europeisk og ukrainsk høyreekstremisme. I 2014 ble jeg klar over hvor mye samspill det faktisk er mellom europeisk ytre høyre og russisk politikk, og begynte å se nærmere på det. Denne boken er resultatet.

Historiske fotspor

Kontakt mellom europeiske høyreekstremister og Russland – da kjent som Sovjetunionen – forekom allerede i mellomkrigstiden, da rettet mot de allierte seiersmaktene som hadde tvunget Tyskland i kne.

Det var også forsøk på å knytte kontakt østover i etterkrigstiden. Sovjetunionen støttet blant annet en rekke tyske fascister, fordi disse betraktet Washington som en større trussel mot tysk selvstendighet enn Moskva. Shekhovtsov mener imidlertid at det vi ser i dag er annerledes.

– Man kan nok snakke om likheter mellom mellomkrigstiden, etterkrigstiden og situasjonen i dag. Samtidig er forskjellen at det på den tiden var etterretningstjenester som organiserte kontakten, mens det i dag er andre aktører som står bak – gjerne organisasjoner og individer som handler på egen hånd.

– Det er vanskelig å si hvilken rolle myndigheter eller etterretning egentlig spiller. Mye ser ut til å handle om folk som forsøker å bygge sine egne kontaktnett, som de så prøver å «selge» til myndighetene, mener Shekhovtsov.

Russland – et kleptokrati

Mens det er de som omtaler dagens Russland som fascistisk, eller sammenligner Putin med Augusto Pinochet, er et viktig premiss i Shekhovtsovs bok at Vladimir Putins mål hovedsakelig er å beholde makten, koste hva det koste vil. For eksempel er det lite åpen rasisme eller totalitarisme i det som først og fremst fremstår som et autoritært kleptokrati.

I boken omtaler Shekhovtsov Putins Russland som en «Potemkin-stat», inspirert av uttrykket «Potemkin-kulisser». Tilsynelatende har Russland en demokratisk grunnlov, et flerpartisystem og i hvert fall enkelte medier som er mer eller mindre frie. Alt dette er imidlertid langt på vei en fasade som legitimerer et autoritært styresett:

Den utøvende makten er blitt til et system av uformelle nettverk, med Putin på toppen. Parlamentet fungerer hovedsakelig som et sandpåstrøingsorgan. Og domstolene blir brukt til å slå ned på regimemotstandere.

Alt dette er blitt stadig tydeligere etter Putins comeback som president i 2012, som utløste store demonstrasjoner i Moskva. Siden det har regimet i stadig større grad posisjonert seg som representant for «alternative», det vil si illiberale, politiske ideer.

Shekhovtsov mener at den brutale behandlingen av den russiske opposisjonen, og aggressjonen mot nabolandene Georgia, Moldova og Ukraina, verken er utslag av fascisme eller imperialisme, men av at regimet ikke er i stand til å skaffe seg legitimitet eller respekt på andre måter.

– For å holde seg ved makten har man blant annet knyttet seg opp mot ortodoks kristendom og russisk nasjonalisme, inkludert ultranasjonalisme, forklarer Shekhovtsov.

– For eksempel handler lovene mot «homoseksuell propaganda» og forfølgelsen av Pussy Riot først og fremst om å splitte opposisjonen.

En innbilt ideologisk nærhet

Shekhovtsov mener det er ideologiske årsaker til at europeiske høyreekstremister og høyreradikalere blir trukket mot Russland. Samtidig mener han det baserer seg på en misforståelse om hva slags land Russland er.

– Man kan si at det er en moralsk nærhet mellom partene, i hvert fall om vi snakker om hvordan vestlig ytre høyre ser for seg Russland. Samtidig forstår verken partiene eller partilederne hva Putins Russland egentlig er for noe. De blir invitert til Moskva, men alt de får se er en fasade.

– Det russiske samfunnet er verken så konservativt eller så tradisjonelt som europeiske ytre høyre-politikere liker å tro. Og det er langt fra den bastionen for tradisjonelle moralske verdier som russiske politikere liker å fremstille det som, fastslår Shekhovtsov.

Samtidig er det også en mer pragmatisk side ved alt sammen:

– Ytre høyre har vært marginalisert i Europa siden andre verdenskrig, henvist til en tilværelse i ytterkantene av politikken. Å vise til Putins Russland blir en måte endelig å skaffe seg legitimitet på.

– De kan peke på Russland og si: «Se! Her er det et land som har den samme ideologien som oss og som langt fra er marginalt, men tvert imot en global stormakt. Dermed er ikke vi heller marginale, men det nye alternativet.»

– På den måten kan de til og med fremstille seg som et alternativ til den liberaldemokratiske mainstreampolitikken som dominerer i de fleste vestlige land. En mainstreampolitikk de identifiserer med globalisering og undergraving av nasjonale kulturer.

Begynnelse i ytterkantene

Ifølge Shekhovtsov ser ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij ut til å ha vært den første som lanserte ideen om å kultivere kontakter i vestlig ytre høyre og bruke dem til politiske formål. Allerede på 90-tallet hadde Sjirinovskij personlig kontakt med franske Front National og den daværende lederen Jean-Marie Le Pen.

– For eksempel er det kjent at Front National hjalp Sjirinovskijs parti LDPR på 1990-tallet, da det var forholdsvis lite. Neppe med penger, men med faksmaskiner, kopimaskiner og lignende utstyr.

– Det er også en «shady» historie om hvordan Le Pen på denne tiden samarbeidet med Saddam Hussein i Irak. Det samme gjorde Sjirinovskij, selv om det er uklart om det var Le Pen som først viste ham hvordan han skulle få til et samarbeid med Irak, eller om det var omvendt.

Sjirinovskij var et kjent ansikt i vestlige medier på tidlig 1990-tall, til tross for liten oppslutning i Russland. Han er blant annet kjent for å kreve at Russland både skulle gjenerobre det gamle Sovjet-imperiet og skaffe seg tilgang til varmere hav ved å erobre Tyrkia, Afghanistan og Iran.

Forslaget om å kultivere et slikt kontaktnett hadde imidlertid lite gehør før 2004. Forholdet mellom Russland og Vesten var godt, både under Jeltsin og i Putins første presidentperiode. Russland ble stort sett omtalt i positive vendinger, som et land i ferd med å gjennomføre en vellykket transformasjon fra kommunisme til demokrati og markedsøkonomi.

Fra Kreml ble den positive omtalen, og den tilsynelatende aksepten for problematiske sider, som krigen i Tsjetsjenia, tolket som at regjeringene i vest, i likhet med dem selv, handlet ut fra egeninteresse – og som at alt snakk om «vestlige verdier» var kamuflasje for den samme typen virksomhet som de selv bedrev.

Frykten for en russisk «fargerevolusjon»

Alt dette endret seg med Oransjerevolusjonen i Ukraina, vinteren 2004. Den korrupte, prorussiske presidentkandidaten Viktor Janukovytsj – den samme som senere ble styrtet i Euromaidan-revolusjonen –erklærte seg først som valgvinner, men måtte etter store demonstrasjoner akseptere en ny valgomgang. I stedet valgte ukrainerne den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko.

For Putin og kretsen rundt ham fremstod dette som brudd på en uoffisiell avtale om at Ukraina var en del av Russlands interessesfære. Russerne betrakter russere og ukrainere som samme folk, og oppfattet revolusjonen som et inngrep i Russlands indre anliggender.

Det var dessuten – i likhet med revolusjonen i Georgia – et skremmende forvarsel om at noe lignende kunne skje i Russland.

Myndighetene begynte derfor å slå hardt ned på alle potensielle kilder til motstand. Samtidig bygde de opp «patriotiske», det vil si antivestlige, ungdomsorganisasjoner, som skulle sette en stopper for alle tilløp til revolusjon og «kolonisering» av Russland. I samme periode begynte russiske medier å slippe til vestlige høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere som kommentatorer og intervjuobjekter.

Ifølge Shekhovtsov var hensikten med dette å styrke sin egen legitimitet overfor det russiske hjemmepublikumet:

– Fargerevolusjonene i Georgia og Ukraina ble et vendepunkt for Putin-regimet, som til da hadde nytt hvetebrødsdager i forholdet til Vesten. Jeg tror det var folkene rundt Putin, såkalte silovki, med bakgrunn fra maktministeriene, militæret og KGB, som påvirket ham med en konspiratorisk kald krig-mentalitet. Eller kanskje kom denne mentaliteten fra ham selv.

– Uansett mente mange i de russiske elitene at Vesten hadde brutt en slags kontrakt med Russland og at fargerevolusjonene nærmest var å betrakte som et forræderi. Man så dem som et forsøk på å underminere Russlands innflytelse i det postsovjetiske rommet – eller kanskje til og med som en «prøve» før en fargerevolusjon i Russland selv.

– Etter min mening var det uansett en innbilt trussel. Det var ingen grunn til å tro at det ville komme en slik revolusjon i Russland på denne tiden, konstaterer Shekhovtsov.

Eurasister og ultranasjonalister

Kontakten mellom Russland og europeisk ytre høyre startet altså allerede på 1990-tallet, kort etter Sovjetunionens kollaps. Lenge var det imidlertid bare snakk om russiske ultranasjonalister som Sjirinovskij og Aleksandr Dugin.

Ingen av dem hadde særlig stor innflytelse i Russland, men alle håpet å styrke sin egen posisjon ved å kultivere et kontaktnett i utlandet. Sovjetunionens kollaps hadde på sin side gjort Russland interessant for høyreekstremister og tilsvarende eksistenser i vest, som hele tiden hadde vært kritiske til USA og det liberale demokratiet, og så til Russland som en mulig alliert.

Dugin er i dag den ledende representanten for eurasianismen, en ideologi som betrakter verdenspolitikken som en kamp mellom «kontinentalmakter» og «sjømakter», noe som i praksis betyr Russland mot «atlanterhavsmakten» USA. Dugin har imidlertid også hentet mye inspirasjon fra grenselandet mellom okkultisme og fascisme, i første rekke Julius Evola (1898-1974).

– Kontakten handlet i utgangspunktet om ideologi, mener Shekhovtsov.

– De ønsket seg kontakter i vest som delte deres interesser. Dette gjaldt spesielt Dugin, som var genuint opptatt av ideene til René Guénon og Julius Evola, og som dro på seminarer og konferanser for å møte folk som i likhet med ham var interessert i esoterikk og tradisjonalisme.

I årene som er gått, har Dugin bygd opp et betydelig nettverk i vest, og fått betydning både for den europeiske identitærbevegelsen og amerikansk alt-right. I tillegg var det en periode på moten, også her i Norge, å omtale ham som «Putins ideolog». Men er det noen grunn til å tro at han har eller har hatt slik innflytelse? Shekhovtsov mener svaret er nei.

– Dugin er verken ideolog eller rådgiver for Putin, men han er en dyktig nettverksbygger, som har vært flink til å skaffe seg kontakter i vest.

Langt fra isolert?

Etter «fargerevolusjonene» begynte altså antivestlige ideer å bevege seg inn mot sentrum av den politiske scenen. Målgruppen var hjemmepublikummet.

– Ser du på hvordan budskapene fra politikere og aktivister i europeisk ytre høyre på denne tiden ble pakket inn av russiske medier med nære bånd til Kreml, er det tydelig at det var ment for et russisk publikum, konstaterer Shekhovtsov.

– Hensikten var å vise at Russland hadde venner i vest, og langt fra var isolert. Selv om noen politikere i vest – altså mainstreampolitikere – kritiserte Russland, var det andre som lovpriste landet. På den måten kunne de relativisere kritikken.

– De skilte som regel ikke mellom ytre høyre-politikere og mainstream. Eller de lot rett og slett være å nevne hvem lovprisningen kom fra, og omtalte dem bare som «et østerriksk parlamentsmedlem», «et medlem av Europaparlamentet» eller «lederen for et av de største partiene i Frankrike».

I samme periode begynte man arbeidet med å etablere alternativer til vestlige valgobservatører. Etter den kalde krigen har det vært normen i sentral- og Øst-Europa å invitere internasjonale observatører når det avholdes valg, som regel i samarbeid med, eller i regi av, OSSE og EU. Hensikten har vært å avdekke og forhindre valgfusk og komme med forslag til forbedringer.

Tvilsomme valgobservatører

– Fargerevolusjonene i Georgia og Ukraina var ikke revolusjoner i vanlig forstand, men demokratiske prosesser der de tidligere regimene ble stemt ut i valg. Valg som ble observert og gitt legitimitet av OSSE. Russerne satset derfor på å etablere egne organisasjoner, som kunne gi legitimitet til valget av prorussiske regjeringer, forklarer Shekhovtsov.

En av de viktigste slike organisasjonene, som vies inngående plass i boken, er Commonwealth of Independent States – Election Monitoring Organisation (CIS-EMO). CIS-EMO har observert en rekke valg i det tidligere Sovjetunionen siden 2004, inkludert «folkeavstemningene» i Abkhasia og Sør-Ossetia i Georgia og Transnistria i Moldova – tre utbryterstater som ble opprettet med russisk makt, for å underminere provestlige aspirasjoner i de to landene.

CIS-EMO organiserte også observatører under «folkeavstemningen» på Krim i mars 2014 og i «valgene» i Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina i november samme år. De har også vært aktive i Estland, der hensikten har vært motsatt: Å undergrave legitimiteten til det estiske demokratiet, ved å påpeke påstått diskriminering av den russisktalende minoriteten.

CIS-EMO og lignende organisasjoner hevder å representere sann nøytralitet og uavhengighet, i motsetning til provestlige NGOer sponset av OSSE. Mens de fleste observatørene har vært russiske, har en del vært fra EU-land, gjerne representanter for prorussiske partier og organisasjoner.

Det tyske venstrepartiet Die Linke har vært representert, men de fleste kommer fra partier ytterst til høyre, som ungarske Jobbik, italienske Lega Nord, bulgarske Ataka og britiske BNP. Heller ikke her trekker russiske frem deres politiske ståsted. De omtale bare som «internasjonale observatører» eller «eksperter».

«Putinforståere»

I siste kapittel advarer Shekhovtsov mot to mulige konsekvenser av «pardansen».

Den ene faren er at Russland kan være villig til å gå like langt som i mellomkrigstiden, da det tyske Reichswehr fikk trene i Sovjetunionen, og tillate opprettelsen av «ytre lunger». Det vil si fristeder der fascister og ekstremister kan trene og forberede seg på å «frigjøre» Europa fra USA og EU.

Høyreekstremister fra mange land har for eksempel funnet veien til Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina, for å slåss for de russiskstøttede separatistene. Flere medlemmer av Den Nordiske Motstandsbevegelsen har også fått kamptrening fra russiske høyreekstremister. Shekhovtsov mener det er mulig at dette bare er toppen av isfjellet.

– Det kan være mange flere tilfeller enn dette, som vi bare ikke vet om. For en tid siden ble det for eksempel dokumentert at medlemmer av en ungarsk organisasjon hadde drevet paintballtrening sammen med russiske diplomater.

Den andre faren er muligheten for en ny «Jalta-avtale», som i likhet med avtalen fra 1945, som delte Europa i to, innebærer en aksept for eksistensen av en russisk interessesfære.

Per i dag er en slik avtale en umulighet, ettersom det meste av Vesten vil være mot. Det gjør det attraktivt for russiske myndigheter å støtte nasjonalister, for å svekke det systemet som i dag holder Vesten sammen.

Det er ikke bare ultranasjonalister som ville vært helt fornøyd med en slik løsning, en avtale som ville være i strid mot alle de verdiene Europa i dag bekjenner seg til, mener Shekhovtsov:

– De i vest som er villige til å gå med på noe slikt, er først og fremst såkalte Putinsversteher, et tysk uttrykk som betyr «Putinforståere». De tilhører mainstream, kan komme fra hele det politiske spekteret, og være sosialdemokrater, konservative eller liberale. Det er ingen ideologi som forener dem, men synet deres er temmelig utbredt i vest.

– De sier vi må forstå Putin, at vi må forstå Russland, fordi det er et stort land og et tidligere imperium, som trenger en interessesfære. De mener også at Vesten har behandlet det postsovjetiske Russland svært dårlig.

Siste nytt i Bakgrunn

Darwins farlige idé

Med Charles Darwins evolusjonsteori ble det slutten på at Gud vant på «walkover» i spørsmålet om menneskets og andre arters tilblivelse.

Den store britiske kulturkrigen om påskeegg

I fjor klaget til og med statsminister Theresa May over at ordet «påske» ikke ble framhevet prominent nok av landets godteriprodusenter.

Menn som har gitt opp kvinner

I protest mot en kultur de mener er ødelagt av feminismen, unngår en del menn aktivt romantiske forhold med kvinner. De går mig-tow.

 
Stiftet en sekulær religion som tilba Menneskeheten

NY SERIE OM HUMANISMENS TENKERE: Auguste Comte var ateist og så teologi som lite annet enn dårlig vitenskap. Han ønsket en ny, positivistisk religion – med eget presteskap og kirkebygg – som tilba Menneskeheten.

Ritualmordanklagen: Om en antisemittisk langtidslegende

Påstanden om at jøder dreper barn under religiøse ritualer har en snart ni hundre år lang historie. En historie som viser den antijødiske folklorens kontinuitet og overlevelseskraft i europeisk kultur, skriver Kjetil Simonsen.

Tror det er mulig å «melde seg ut av samfunnet»

«Ola» nekter å bruke personnummer og sier han kommer fra «jorden». Forrige uke ble han dømt i Trondheim tingrett blant annet for trusler og trakassering av offentlig ansatte.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse