Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Sara Azmeh Rasmussen: Målet helliger ikke middelet

#- Mens humanistene i Oslo sprettet opp champagne-korkene etter KRL-dommen, satt jeg hjemme og fortvilte over tapet av en stor drøm, skriver Sara Azme...

Publisert:

Sist oppdatert: 14.09.2007 kl 09:20

- Mens humanistene i Oslo sprettet opp champagne-korkene etter KRL-dommen, satt jeg hjemme og fortvilte over tapet av en stor drøm, skriver Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert 14.9.2007

Drømmen som brast
Da jeg fikk det som var ment å være en glad melding om dommen fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i KRL-saken, kjente jeg en blanding av skuffelse og sorg. Mens humanistene i Oslo sprettet opp champagne-korkene, satt jeg hjemme og fortvilte over tapet av en stor drøm.

En vakker dag i 2001 meldte jeg meg inn i Human-Etisk Forbund. Det føltes stort å bli del av en bevegelse som satte enkeltmennesket i sentrum og jobbet for opplysning, demokrati og menneskerettigheter. Jeg var full av optimisme og håp. Endelig og etter en mangeårig forvirret og ensom kamp mot overtro, dogmatisme, kollektivistiske verdier og undertrykkende tradisjoner, kunne jeg slå meg sammen med likesinnede og jobbe målrettet for en mer human verden. Men slik ble det ikke. Human-Etisk Forbund var ikke en humanistisk oase likevel.

Religiøse friskoler

I Fritanke.no kommenterer Lars Gule den svenske humanistorganisasjonens kampanje mot opprettelsen av en religiøs friskole som hører til den omstridte sekten Plymouthbrødrene. Til tross for at han problematiserer forholdet mellom religionsfriheten som er hjemlet i menneskerettighetskonvensjonen og barnekonvensjonen, synes det likevel ikke som om Gule går for et klart og utvetydig forbud mot skolen. Denne saken aktualiserer en viktig debatt som vi i Human-Etisk Forbund bør ta, og det nå.

Det som får meg til å reagere er at dette utspillet ikke kun er uttrykk for et personlig standpunkt, men gjenspeiler HEFs ideologiske og politiske veivalg i KRL-saken. Da kulturminister Trond Giske i 2001 ønsket å hindre opprettelsen av en kristen skole med et konservativt og tvilsomt pedagogisk opplegg, gikk HEF i bresjen og forsvarte sektens rett til å starte og drive egen skole.

Den forvridde logikken bak dette besynderlige initiativet var at barnekonvensjonen styrket, snarere enn satte begrensninger for foreldreretten. Daværende generalsekretær Lars Gule uttalte at barnekonvensjonen "skal være med på å gi foreldrene argumenter overfor staten og ikke legitimere statlige overgrep overfor foreldre". (min utheving)

Det er helt uakseptabelt etter min mening å ha et slikt instrumentelt syn på, og uholdbar tolkning av en av de mest sentrale konvensjonene i menneskerettighetene. I dette synet ligger det i tillegg innbakt en usmakelig polarisering mellom stat og borgere. Det er helt legitimt å arbeide for et skille mellom stat og religion, men det trenger ikke føre til en grunnleggende mistillit til staten av den typen Gule her demonstrerer.

I likhet med mange humanister, og ikke-humanister for den saks skyld, synes jeg det er paradoksalt at en organisasjon som skal forsvare sekulære prinsipper og drive sunn og konstruktiv religionskritikk, går inn for indoktrinering av barn og står skulder mot skulder sammen med trossamfunnene i denne og mange andre saker. Beklageligvis har HEF gjennom metodene og argumentasjonen som ble benyttet i kampen mot KRL-faget i praksis jobbet for å reversere sekulariseringen i samfunnet.

Menneskerettighetene; for individer eller kollektiver?

Helt siden renessansen har ideen om det autonome individ vært sentral i menneskerettstenkningen. Menneskerettighetserklæringen, som var resultat av en lang historisk prosess mot individualisering og sekularisering, hadde autonome individer, ikke stater, folkegrupper eller andre kollektive størrelser som sitt objekt. Det bærende prinsippet i all menneskerettstenkning er å forsvare individet mot overgrep og sikre det et verdig liv i frihet. Det gjelder også for barn.

Hva enkelte, også i forbundet, synes å lukke øynene for er at menneskerettighetene ikke er en samling av evige dogmer. Tolkningsmuligheter finnes. Det viser, ikke minst, uenigheten mellom to menneskerettseksperter, Lars Gule og Njål Høstmælingen i synet på religiøse friskoler. Det som ville vært mest naturlig for en humanistisk organisasjon er legge vekt på, og strebe mot å styrke de prinsippene som er i tråd med humanistiske og sekulære idealer. Det vi gjorde i KRL-saken var det stikk motsatte.

Human-Etisk Forbund har drevet en innbitt kamp mot de krefter i dette landet som ikke respekterte individers tanke- og religionsfrihet og undergravde sekulære prinsipper. Målet er i og for seg aktverdig, men på vei til målet har vi gradvis kastet av oss noe av lasten... vår sjel!

Den tragiske seieren

Gjennom å nekte å la våre barn bli tvunget til å motta undervisning i et fag gjennomsyret av kristen religion og moral, har vi litt etter litt endret vår selvforståelse og beveget oss mot å bli en livssynssekt. Det er den eneste plausible forklaringen på at vi ikke har ført denne kampen på vegne av alle norske barn, bare våre egne.

Fra å være en sekulær front mot religion som en maktinstitusjon, har vi gjennom KRL-saken styrket de religiøse institusjonenes og gruppenes makt på bekostning av enkeltindividers og barns rettigheter. En svekkelse av statskirkens makt har i dette tilfellet, og på grunn av det innholdsmessige grunnlaget i HEFs kamp, ført til en styrking av andre trossamfunns makt.

Skal det virkelig ansees som en seier for sekularismen å hindre at barn av humanister går på et religiøst fag og blir trukket inn i et religiøst univers, når vi samtidig har skaffet to tungtveiende dommer fra de høyeste internasjonale domstolene som åpner for at flere hundre, kanskje tusen barn blir indoktrinert i religiøse skoler som naturligvis er preget av anti-humanistiske verdier? Det er bare rimelig å innrømme at vi har sviktet mange barn, og sviktet dem grovt!

Njål Høstmælingen mener at vår valgte strategi i KRL-saken ikke nødvendigvis hindrer at vi nå går imot religiøse friskoler. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere om Høstmælingens syn er juridisk holdbart, men registrerer at Lars Gule har en annen oppfatning. Uansett har saken en moralsk dimensjon, i tillegg til den juridiske. Det er etisk svært problematisk å nekte foreldre å sende sine barn på konfesjonelle skoler etter å ha brukt foreldreretten som hovedargument og bærende prinsipp gjennom hele kampen. Det vil i så fall vise mangel på prinsipiell tilnærming i forbundet.

Veivalget forplikter Human-Etisk Forbund moralsk og juridisk. Vi kan ikke endre kurs uten å ha en bred debatt og ta et oppgjør med de anti-sekulære elementene som har sneket seg inn i forbundet under KRL-prosessen. En stor snuoperasjon er nødvendig hvis vi med verdighet fortsatt skal kunne bære humanismens og sekularismens fane.

Sara Azmeh Rasmussen

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.