Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Foto: Corbis

Foto: Corbis

Ja, men tenk om det funker...?

#Astralprojeksjon, Reiki-healing, Edelsten-essensterapi, ayurveda og kanalisering via tarot-kort. Er det ikke fascinerende hva folk kan finne på? Og t...

Publisert:

Sist oppdatert: 02.03.2011 kl 16:16

Astralprojeksjon, Reiki-healing, Edelsten-essensterapi, ayurveda og kanalisering via tarot-kort. Er det ikke fascinerende hva folk kan finne på? Og tenk om det funker? Fri tanke har vært på en vandring ut i alternativterapeutenes verden.

Tekst: Even Gran

På forhånd hadde jeg sett for meg en messehall dekorert i psykedeliske farger, med en stor pyramide i midten. Den skulle jeg bli tilbudt å sitte inni for å kjenne «pyramidekraften». Vel, mine fordommer ble gjort litt til skamme, men ganske mange slo til også. Lukten av røkelse lå tung over alternativmessen i Nidarøhallen i Trondheim, og i kafeen kunne ikke tørsten slukkes med annet enn presset gulrotsaft. Joda, scenen var satt. Over alt satt det spådamer (ja, det er hundre prosent damer) med hver sin kunde. Healere, kanaliseringsterapeuter, astrologer og ayurvedikere var spredd utover. Ellers var det mye steinsmykker, psykedelia-klær med batikkmønster, indianertrommer, cd-er med svevende meditasjonsmusikk og andre ting som liksom «hører med».

Tanken om at man her kunne få gratis smaksprøver på alskens alternative metoder, var imidlertid helt feil. Alt kostet penger. Ganske mye penger. Først måtte man ut med 120 kroner å komme inn. Deretter kostet det 3-400 kroner for å bli spådd i 15-30 minutter. Reklamebrosjyrene var det eneste som er gratis. Pluss at det var lov å stille spørsmål da, heldigvis.

Fellesnevneren er «energi»

Jeg tar en runde og snakker med utstillerne. Etter å ha snakket med et par av dem, begynner jeg å skjønne at det er en ting som forener de fleste av dem, nemlig at de jobber med «energi». Denne «energien» går i bane rundt i kroppen, har en egen «frekvens» og en rekke knutepunkter. Kunsten er å påvirke kroppens ulike energifelt, slik at disse kommer i harmoni med hverandre. Akupunktørene bruker nåler, healerne bruker varme hender og soneterapeutene trykker på knutepunkter under foten. Men fellesnevneren er altså «energi».

Men hva består egentlig denne «energien» av, rent fysisk sett? Er det elektrisitet, elektromagnetisk stråling, eller hva?

Den første jeg snakker med er en dame som driver med «bioresonnans». Hun benekter at den aktuelle «energien» har noe som helst med den etablerte fysikken å gjøre. Dette er noe helt annet, slår hun megetsigende fast. Det er i hvert fall ikke elektrisitet eller elektromagnetisk stråling. Men at den beveger seg i kroppen og har en «frekvens» er det ingen tvil om. Dette er forøvrig en frekvens hun mener å kunne påvirke ved hjelp av to metallballer forbundet via ledninger til en slags «generator» med et batteri inni. Men batteriet og ledningene til tross - energibanene i kroppen har ingenting med elektrisitet å gjøre. Hun tror heller «energien» har noe med den «åndelige kraften i oss alle» å gjøre. Lenger kommer vi ikke.

En annen alternativist jeg snakker med er mer jordnær. - Joda, det kan kanskje tenkes at denne «energien» faktisk er elektrisitet av en eller annen type, sier han, uten å konkludere entydig.

To kvinnelige healere jeg snakker med er mer svevende igjen. De ser på «energien» som det kraftfeltet som finnes mellom mennesker. For å understreke dette stiller plutselig en av dem seg omtrent ti centi­meter unna ansiktet mitt når hun snakker. Langt innenfor intimsonen for å si det sånn, noe som også er poenget. - Ser du, du synes ikke dette er noe behagelig, ikke sant, sier hun med et megetsigende smil. - Det er nettopp dette som er energien, det du følte nå, slår hun fast. Denne motviljen mot å slippe et annet menneske for nær innpå deg skyldes de gjensidige energifeltene våre, understreker hun.

En annen healer jeg utfordrer til å si noe om hva denne «energien» kan være i den målbare fysikkens verden, prøver seg med strengeteorien - en kompleks skrivebordsteori innen den vitenskapelige partikkelfysikken, som impliserer at universet er bygd opp av «strenger» som skaper andre partikler gjennom vibrasjoner. - Det kan være «energien» har noe med dette å gjøre, tror han, og legger til at «det er mye vi mennesker ikke forstår».

Reikihealing og rot-chakra

Det er mange spådamer på messa. Synske. De spår med tarotkort, gjennom «kanalisering» eller ved hjelp av krystaller og magiske pendler. Jeg er fristet, men de er dyre. 400 kroner forlanger den klarsynte «Hope» for et kvarters spåing. Dette er riktignok et kvarter som kan «forandre livet mitt», ifølge noen jeg snakker med, men jeg lar det være i første omgang. Men så finner jeg en mann som tilbyr et kvarter med «reikihealing» for hundre kroner. OK, jeg kan nesten ikke dra herfra før jeg har prøvd noe, i hvert fall.

- Sovnet du? spør reikihealeren etter et kvarter der jeg har sittet med lukkede øyne mens han gjentatte ganger har lagt hendene sine på hodet mitt, skuldrene mine og magen min.

- Nei, jeg er mer bekymret for at jeg ikke helt greide å konsentrere meg om denne spesielle plassen med fuglesang i sommerbris, som du ga meg beskjed om, svarer jeg.

- Ikke noe problem, dette må du løse å din måte, slår han fast. Forventningsfullt spør han om jeg merket noe.

- Ingen verdens ting, svarer jeg.

- Ta det med ro. Du vil helt sikkert ville merke en effekt på litt lenger sikt. Det er ikke alle som merker noe med en gang. Det er bare du som kan finne din egen vei, lyder den beroligende avskjeden.

Alternativ behandling kan også handle om ganske andre, og mindre mystiske ting enn energibaner og frekvenser. Det skjønner jeg etter å ha snakket med en ganske søt healerjente i slutten av 20-åra. Hun forteller meg at hvis jeg kommer til henne, stabiliserer hun energibanene i kroppen min for resten av livet. Og hvis jeg noen gang skulle bli deppa eller komme i en vanskelig situasjon, kan jeg bare ta en telefon til henne, så kan hun fjernheale meg bare ved å tenke litt på meg. Og hvordan er det mulig? Jo, fordi den første gangen jeg var hos henne ble det opprettet et personlig energibånd mellom oss to som vil vare livet ut. Mellom meg og denne søte jenta, altså. Livet ut. Kremt... Det kan jo tenkes at drifter som er lokalisert omtrent i samme område som kroppens «rot-chakra» også spiller en rolle for kundetilstrømmingen i healer-bransjen.

Kvakksalvere mot sneversynte rasjonalister
I 1796 publiserte fysikeren Samuel Hahnemann artikkelen «Homøopatisk medisin». Fortsatt raser diskusjonen. Hahnemann hevdet at ved å løse opp ulike stoffer i vann, og deretter tynne ut oppløsningen fra rundt tjue til flere tusen ganger, ville den helbredende effekten av det opprinnelige stoffet øke. Vel og merke hvis man husker å riste blandingen på en spesiell måte mellom hver uttynning. Hvorfor? Jo, fordi «vann husker». Effekten vil faktisk øke for hver uttynning, hevdet Hahnemann.
200 år senere har Hahnemanns etterfølgere ennå ikke greid å bevise de noe underlige teoriene hans. Dermed havner homøopatien i skuffen for alt som er «alternativt», sammen med healere, soneterpeuter, akupunktører og de andre. Den manglende dokumentasjonen hindrer imidlertid ikke alternativsektoren å vokse. Dette er åpenbart noe «folk vil ha», mens vitenskapen river seg i håret over «kvakksalveriet».

Prosessen foregår omtrent slik: Vitenskapsfolkene slår først skråsikkert fast at det bør være en smal sak å påvise effekt av dette, hvis det er slik at det virker. Hvis det er slik at en «healer» har varme hender som kurerer nærmest alt, burde det være en grei sak å sammenligne en gruppe som har fått healing, med en gruppe som ikke har fått, og deretter påvise bedring hos de førstnevnte. Ingen krever i første omgang noen forklaring på hvordan det virker. Det holder å påvise at det virker.
Her kommer alternativmiljøene gjerne til kort. Skeptikerne mener at det faktum at de ikke greier å tilfredsstille vitenskapens krav til bevisførsel og etter­prøvbarhet, er selve definisjonen på alternativbevegelsen. Den dagen krystallhealing, biopati eller kinesiologi kan påvise effekt, vil det nemlig ikke være alternativt lenger. Da er det ingen grunn til at slike metoder ikke kan bli ordinære behandlingstilbud på våre sykehus.

Alternativmiljøenes svar på dette er en konspirasjonsteori. De hevder at skolemedisinerne og skeptikerne aldri vil anerkjenne alternativmedisinen fordi de har interesse av at nettopp deres egen innsikt og kompetanse holdes i hevd som det eneste «sanne». Alternativmiljøene beskylder vitenskapsfolkene for å være fordomsfulle, trangsynte og, ja, nærmest religiøse når de programmatisk avfeier alle undersøkelser som mener å påvise effekt av ulike typer alternativ medisin og behandlingsformer. De beskylder dem også for å være naive i sin tro på at naturvitenskapelig forskning kan gi «objektive og sanne svar», og at de overser hvordan menneskelig fortolkning kan virke inn på forskningsresultater. Alternativterapeutene mener videre at deres «helhetlige tilnærming» krever «andre forskningsmetoder», noe vitenskapsfolkene og skolemedisinerne ikke forstår.

En umulig oppgave for vitenskapen

Diskusjonen mellom alternativmiljøene og skeptikerne kjører seg fort ned i en grøft. Først krever vitenskapsfolkene at alternativmedisinerne må påvise effekt. Som svar kommer alternativistene opp med en rekke referanser. Så blir det opp til vitenskapsfolk og skeptikerne å vurdere påstandene. Vanligvis finner de svakheter ved det alternativistene kommer med. Enten viser det noe annet enn det alternativmiljøet hevder, eller så holder ikke «bevisene» vitenskapelig mål.

Men har vitenskapen med dette «motbevist» påstandene? Slett ikke. Her har alternativmiljøene et effektivt mottrekk. Når skeptikerne har avslørt at noe ikke holder, er det bare for alternativmiljøene å komme opp med nye påstander og «bevis». Så må skeptikerne i gang med en ny runde. Vitenskaps­folkene står dermed overfor en vanskelig oppgave. Uansett hvor mye de motbeviser og avslører enkeltundersøkelser, vil de aldri greie å motbevise selve hovedideen. De vil aldri kunne konkludere entydig og si «homøopati virker ikke» eller «fjernhealing har ingen effekt». For hver ny undersøkelse som avsløres, kommer alternativmiljøet med ti nye «bevis». Og hvem vet? Kanskje kommer det en dag noe som ikke bare kan avvises?

Alternativmiljøene har i dette tilfellet fordelen av et ubestridt faktum: Det er umulig å bevise en negativ påstand. Man kan ikke vitenskapelig bevise at noe ikke virker. Man kan bare bevise at noe virker. Den kjente skeptikeren James Randi illustrerer dette på følgende måte: Hvis man vil bevise at reinsdyr ikke kan fly (altså bevise en negativ påstand), kan man prøve å ta med seg en flokk reinsdyr til et høyt stup. Så kan man dytte dem ut, en etter en. Når det første reinsdyret møter sin skjebne i steinura nedenfor, har man da bevist at reinsdyr ikke kan fly? Nei, det har man ikke. Man har bare bevist at akkurat det reinsdyret ikke kunne fly akkurat da. Slik kan man fortsette. Selv om man dytter tusenvis av reinsdyr utenfor, har man bare bevist at akkurat disse reinsyrene ikke greide det. Man kan aldri vite eksakt hva som vil skje med det neste reinsdyret. Kanskje det flyr?

Slik er vitenskapen. Man kommer aldri lenger enn til en teori som kan styrkes eller svekkes. Like­vel, før eller senere må man bare bestemme seg, framholder vitenskapsfolkene i diskusjonen med alternativterapeutene. Når man ikke har klart å påvise effekt av homøopatisk medisin etter tusenvis av undersøkelser, må man etter hvert gi opp. Man kan ikke fortsette å dytte reinsdyr utenfor stupet i det uendelige.

Kulturkollisjon

En av kildene til konflikt mellom alternativmiljøene og vitenskapen er en ulik forståelse av hva et forskningsresultat faktisk er. For vitenskapen er dette noe som enten styrker eller svekker en teori. Viten­skaps­folkene beskylder alternativistene for å ha et mer instrumentelt forhold til det samme. For dem er det i større grad slik at forskningen enten støtter det man allerede har bestemt seg for (f.eks. at homøopatisk medisin virker) eller så kan man se bort fra resultatene. En homøopatisk forsker vil aldri konkludere med at «homøopati har ingen effekt», hvis forskningresul­tatene er negative.

Homøopaten vil undersøke hvorfor det ikke virket akkurat her, og høyst sannsynlig finne en eller annen forklaring. Et positivt resultat vil derimot raskt få status som «bevis», uten å utsettes for samme kritikk. Dermed har alternativbevegelsen tilsynelatende et helt annet utgangspunkt enn vitenskapen. Der alternativmiljøene først og fremst er ute etter støtte til noe de allerede har bestemt seg for, er vitenskapens høyeste mål å finne noe som er sant. Slik er det ihvertfall hvis man skal tro vitenskapsfolkene.

Selv framholder de kritikk som det viktigste idealet for å komme nærmere sannheten. Alle forsknings­resultater og påstander som settes fram i den vitenskapelige verden blir utsatt for nådeløs kritikk. Hvis noe står igjen etter at kritikerne har gjort alt de kan for å plukke ting fra hverandre, har man noe å bygge videre på. Dermed er det ikke så farlig hvis en eller annen forsker er forutinntatt, eller jukser med grunnlagsdata. De vil før eller senere bli oppdaget. Dette faglige, undersøkende fellesskapet gjør at vitenskapen ikke kan ha noen «urørlige dogmer». Den første forskeren som klarer å få aksept for å ha motbevist anerkjente teorier som relativitetsteorien eller evolusjonslæren, vil bli tildelt Nobelprisen i løpet av kort tid, hevdes det fra vitenskapshold.

Når alternativmiljøene møter denne kritiske viten­skapelige tradisjonen, oppfatter mange av dem kritikken som fordommer. Men kritikken er bare en naturlig del av kunnskapsutviklingen, hevder vitenskapsfolkene og poengterer at de ikke er fordomsfulle. De har bare i høyden «dyttet nok reinsdyr utenfor stupet», til å mene at man heller bør forske på andre ting.

Den mest samlede gjennomgangen av mulige effekter av alternativ behandling finner vi forøvrig i Aarbakke-utvalgets rapport fra 1998 (NOU 1998:21). Her slås det fast at den eneste alternative behandlings­formen som er «dokumentert effektiv» er «akupunktur ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme hos voksne».
Soneterapi, homøopati, ayurvedisk medisin, ­healing, kinesiologi og alt det andre blir i høyden vurdert til å være «mulig effektiv». Selv om det finnes undersøkelser som viser effekter av en del av disse metodene, tilfredsstiller ikke undersøkelsene kravene utvalget har satt opp til «dokumentasjon».

Mindre «tull og tøys»-holdning

Er vitenskapen så fordomsfri som det påstås på universitetene? Eller har kanskje alternativistene et poeng når de beskylder vitenskapsfolkene for å være forut­inntatte og naive i sin tro på den objektive vitenskapen? I Norge er det noen som er satt til å finne ut av dette.

I Tromsø sitter Vinjar Fønnebø. Han er leder for NAFKAM - Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, som er tilknyttet Universitetet i Tromsø. Senteret ble opprettet i 2000 etter at Norges Forskningsråd og Aarbakke-utvalget i 1998 konkluderte med at det var behov for mer forskning om alternativ medisin og for kvalitetssikring av forskningen.

NAFKAM kom til etter en lang kamp fra alterna­tivmiljøet, og like iherdig motstand fra skolemedisinerne. Skolemedisinerne var uenig i at regjeringen burde bruke offentlige forskningskroner på «tull og tøys», mens alternativmedisinerne var glad for å ha oppnådd en viss offentlig aksept for første gang.

- Hvor står denne diskusjonen i dag, Vinjar Fønnebø?

- Jeg synes ikke det er så mye av denne «tull og tøys»-holdningen mer. Stort sett er folk åpne for alternativ medisin på et prinsipielt plan, men mange er uenig i at det skal brukes offentlige forskningkroner på alternativ medisin, så lenge det står så mange andre og «viktigere» forskningsprosjekter i kø.

Og hva er det så NAFKAM forsker på? Har de funnet ut om homøopati virker, for eksempel? Svaret på dette er både nei og ja, forteller Fønnebø. Det spørs om man velger å forske på de homøopatiske midlene, eller på den helhetlige prosessen «å gå til homøopat».

- Når det gjelder de homøopatiske midlene, tyder det meste på at dette ikke har noen effekt, forteller han, men understreker samtidig at han ikke har konkludert 100 prosent i spørsmålet. - Hvis man derimot forsker på hele den homøopatiske behandlingsprosessen med terapeutsamtaler, oppfølging med mer, så later det faktisk til å ha en effekt, legger han til.

- Men da måler man jo egentlig noe annet enn virkningen av selve kjernen i behandlingsopplegget; den homøopatiske medisinen?

- Ja, det stemmer selvsagt. Da måler man den sam­lede effekten av samtale, omtanke, livsstils- og kostholdsråd, kombinert med de homøopatiske midlene. Men dette reiser samtidig et etisk dilemma, forteller han.

Skal vi ta livsløgnen fra mennesker?

Fønnebø forteller en legehistorie fra Øst-Finnmark. Den handler om en lege som hadde en gjeng gamle fiskere som pasienter. Samtlige hadde fått operert inn en antabus-tablett under huden for å holde dem unna alkohol. En gang i blant kom fiskerne innom og spurte legen om han kunne ta ut antabus-tabletten fordi de skulle i et bryllup, et jubileum eller noe sånt. Legen gjorde som de sa, fiskerne drakk og koste seg på festen, og etterpå kom de og fikk tabletten operert inn igjen. Det gikk helt fint.

Så kom det en undersøkelse fra Sverige som viste at slike antabus-tabletter ikke har noen effekt. Der­med måtte fiskerne få fjernet antabusen. Resultatet ble at mange av dem fikk alkoholproblemer igjen. Resultatet ble åpenbart mye dårligere for dem, enn den gamle ordningen der de trodde at antabus hadde effekt.

- Slik er det på mange måter med homøopati også, forteller Fønnebø. - Det er åpenbart at den helhetlige homøopatiske behandlingsprosessen faktisk hjelper mange mennesker til et bedre liv. Forsk­ningen er ganske klar her. Selv en ny undersøkelse fra Sveits, som ifølge verdens ledende medisinske tidsskrift The Lancet er det endelige «beviset» på at homøopati ikke virker, slår fast at det er behov for mer forskning på det overordnede «gå til homøopat»-nivået. Hvis vi altså bestemmer oss for at de homøopatiske midlene er uten effekt, vil det da være etisk riktig å avskaffe homøopati som behandlingssystem, så lenge virksomheten hjelper folk til et bedre liv? spør Fønnebø.

Han legger til at dette gjelder flere av de andre alternative behandlingsformene også. Hvis det er slik at folk får det bedre etter å ha vært til slike terapeuter, og er villig til å betale for det, er det da riktig å kreve at det avskaffes på grunnlag av at man ikke har dokumentert effekt av hver enkelt komponent i «behandlingspakken»?

En annen forskningsmessig tilnærming

Vinjar Fønnebø og NAFKAM har valgt å forske på alternativ medisin fra et litt annet startpunkt enn man normalt gjør innen medisinsk forskning. Innen skole­medisinen forsker man gjerne på nye preparat i flere faser. Så blir det opp til en godkjenningsmyndighet, i Norge er dette Statens legemiddelverk, å godkjenne det nye preparatet i klinisk praksis.

Når det gjelder alternativ medisin, må vi starte i andre enden og ha en mer helhetlig tilnærming, mener Fønnebø. Alternativterapien finnes jo allerede i klinisk praksis, så da må vi begynne i den andre enden og trekke inn mye mer enn kun virkningen av selve preparatet. Dette blir en tilnærming der det forskes like mye på systemeffekter som på effekten av de enkelte bestanddelene (der f.eks. de homøopatiske midlene inngår).

- Når du sier dette, underkjenner du jo en av de mest grunnleggende påstandene, for eksempel innen homøopati, nemlig at vann «husker» og at den spesielle uttynnings- og risteprosessen har effekt?

- Ja, det er en mulighet for det. Men det er ikke dermed selvsagt at homøopati bør avskaffes, så lenge det virker på systemnivå.

Fønnebø forteller likevel at det finnes en del forskning som viser isolert signifikant effekt av homøopatisk medisin, men medgir at disse undersøkelsene er så fåtallig blant alle de som viser det motsatte, at utslagene kan skyldes tilfeldigheter.

- Er det andre former for alternativ behandling som har påvist effekt?

- Ja, det er flere undersøkelser som påviser effekt av healing.

- Men det må vel kunne forklares med placebo-effekten? Eller har forskerne kanskje brukt «ekte healere» på den ene gruppen, mens kontrollgruppen ble behandlet med falske «placebohealere»?

- Det varierer. Noen av studiene på healing har ikke forsøkt å «kontrollere for» placeboeffekten, mens andre har gjort det. Ekte og falske healere er blant annet brukt i en studie fra England, forteller Fønnebø.

- Hva synes du om andre typer alternativ behandling, som for eksempel de man finner på alternativmessene?

- Det er jo morsomt der, men du finner ikke de seriøse på disse messene.

- De seriøse?

- Vanligvis regner vi det for å være akupunktørene, homøopatene, soneterapeutene og de som driver med medisinsk aromaterapi.

Beinharde skeptikere

- Hvor mange ganger skal man finne ut at homøopati ikke virker, før man finner ut at homøopati ikke virker? Etter 200 år burde det vel vært mulig å vite dette?
Dette spørsmålet stiller Erik Tunstad i kommentar­spalten sin på nettstedet Forskning.no. Han er en av Norges mest markante kritikere av påstander som ikke lar seg verifisere vitenskapelig. Alternativ medisin, med andre ord. Tunstad tror at når man tydeligvis aldri blir ferdig med å finne ut dette, tyder det på at vi står overfor et spørsmål om livssyn og ideologi, snarere enn et spørsmål om medisin og vitenskap.

I tillegg til frustrasjon over at alternativmedi­sinerne aldri gir seg, er Tunstad og andre skeptikere bekymret over at staten bruker penger til å forske på dette, bare fordi det er et «press i markedet».

- Vitenskapelig forskning skal være kumulativ. Det ene forskningsfunnet skal lede til det andre. Hvis vi lar oss presse til å bruke offentlige forsknings­kroner på fantasifulle «alternative» ideer bare fordi «folk vil ha det», har vi forlatt idealene om å drive kunnskapsbasert medisin, mener han. Tunstad ser for seg et scenario der medisinindustrien ikke lenger trenger å bry seg om vitenskapelig dokumentasjon. Det holder bare å bygge opp et press gjennom masse­media. Deretter vil det oppstå et krav om å få i gang forskning på de produktene som folk «faktisk bruker». Dermed vil vi kaste bort en masse offentlige forsknings­kroner som kunne vært brukt på viktigere ting, skriver han.

Men hvor sikker er Erik Tunstad på at for eksempel homøopati ikke virker? Ville han gått med på å drikke et glass homøopatisk fortynnet arsenikk eller blåsyre?

- Ja, selvfølgelig. Når man vet at det ikke er et eneste molekyl arsenikk eller blåsyre igjen i vannet, er det uproblematisk å drikke det, sier han til Fri tanke.

En annen ting som provoserer vitenskapsfolk, er alternativmedisinernes hang til å smykke seg med symboler og terminologi fra vitenskapen. Spesielt er begreper som «sinuskurver», «frekvenser» og «energi» populære, i tillegg til alle ord som begynner med «kvant»; kvantefysikk, kvantemekanikk osv. Alterna­tivmedisinerne er også glade i hvite frakker, kvalitetskontrollerte utdannelser, godkjenningsordninger og titler med kryptiske forkortelser. Alt dette for å styrke sin egen troverdighet. Professor i fysikk Gaute Eine­voll kritiserer dette på følgende måte i et intervju på Forskning.no.

- Dels bruker de nye begreper som høres ut som fysikk. Dels bruker de virkelige fysikkbegreper, men på en måte som virker manipulerende. Begreper og utsagn kan være tatt ut av sin sammenheng, brukt feil eller være riktige, men likevel irrelevante for saken det angår, sier Einevoll. Han legger til at siden mottakerne neppe har noen mulighet til å etterprøve påstandene, slipper alternativistene unna med det.

Einevoll sammenligner situasjonen med Holbergs kjente stykke Erasmus Montanus, der landsbyboerne blir imponert over hovedpersonens tulle-latin.

Spådomskunstens gåte

Ei venninne jeg traff på den tidligere omtalte alternativmessa i Trondheim fortalte opprømt at spådamen hun hadde snakket med, hadde «visst» at ekskjæresten hennes jobber veldig mye, fortsatt er singel, og at hun selv jobbet med «informasjon». - Hvordan forklarer du det da? ville hun vite, nærmest litt an­klagende.

Jo, det kan kanskje Terje Emberland svare på? Han har jobbet lenge med å avsløre aktiviteter av denne typen, og er en kjent figur i det norske skeptikermiljøet. Det finnes en enkel teknikk som kalles «cold reading», forteller han. Dette er den vanligste teknikken i spåing. Det er i hovedsak to årsaker til at det fungerer.

For det første tror folk at de er mer spesielle enn de egentlig er. Dermed kan spåerne fortelle generelle ting som gjelder for nesten alle mennesker, mens det av mottakeren blir oppfattet som veldig spesielt og personlig. For det andre er det nesten ingen grenser for hvor velvillig en mottaker er i stand til å tolke det spåerne sier. Emberland har selv gjort forsøk på tjue personer som han selv har «spådd». Alle personene fikk nøyaktig samme spådom, og de fleste mente at spådommen stemte veldig bra. - Bare spådommen er vag nok og generell nok, kan mottakerene lese nesten hva som helst inn i det, slår Ember­land fast.

En annen viktig faktor er at den som blir spådd gir fra seg masse viktig informasjon underveis i prosessen uten å være klar over det. Undersøkelser har vist at den som blir spådd snakker rundt åtti prosent av tiden. Dette gir selvsagt spåeren en masse informasjon, som i tillegg til kroppspråk og annen ikke-verbal informasjon kunden ubevisst gir fra seg (klær, utseende, oppførsel mm.), hjelper spåeren til å komme fram til en stadig mer spesifikk spådom.

Som eksempel nevner Emberland et utsagn som «du har eller har hatt et problematisk forhold til en sterk kvinne i livet ditt». Når en kunde får denne informasjonen, begynner man automatisk å lete. De aller fleste vil da finne en kvinne som, hvis de tenker seg enda litt mer om, de muligens kan ha hatt et mer eller mindre konfliktfylt forhold til en eller annen gang. Kunden forteller deretter hvem denne sterke kvinnen kanskje kan være, og dermed kan spåeren spinne videre.

- Tror du spåerne lurer folk med overlegg?

- Nei, de er ikke onde. De tror på det de driver med. Og man skal heller ikke se bort fra at det ligger et element av reell terapi i dette. Ved for eksempel å peke på mulige problematiske kvinnefigurer i en kundes liv, får de jo i gang tankeprosesser som kan hjelpe kunden til å blir bedre i stand til å reflektere over sitt eget liv. Problemene opppstår når kundene begynner å la livene sine styres av de spådommene de har fått, poengterer Terje Emberland.

Og med denne nye kunnskapen i bakhodet, går det opp et lys for meg også. Spådamen hadde fortalt venninna mi fra Trondheim at «du jobber med informasjon». Men før dette hadde venninna mi fortalt spåeren at hun «jobber med datamaskiner, men at hun ikke har noen datateknisk IT-utdannelse». Og hva annet kan man da gjøre enn «å jobbe med informasjon»? Man trenger ikke ha evner til å se inn i fremtiden for å komme opp med en slik helgardering.