Her kan du pr. i dag lese 168 beretninger fra folk som forteller hvordan de har forlatt sin religiøse tro, eller har kommet ned fra gjerdet.

Historiene er interessante, og har ironisk nok mange formmessige likhetstrekk med kristne "vitensbyrd om omvendelse og frelse". Det er kanskje ikke så underlig, ettersom de fleste av historiene er skrevet av tidligere kristne, tildels av den fundamentistiske sorten.

Felles for historiene er at de som skriver dem i stigende grad har begynt å tvile, etter å ha satt seg inn i evolusjonslæren og hva vitenskapen ellers har å by på av begrunnede forklaringer på tingenes tilstand. Til slutt har det gått opp for dem at det faktisk ikke finnes noen gud. Mange har slitt med dette personlig, og har møtt sterke reaksjoner fra omgivelsene, noe flere beskriver levende på Dawkins' nettsted. Til tross for dette sier de fleste at omvendelsen har vært en befrielse og at et ateistisk syn på livet og virkeligheten har gitt dem et bedre liv.

De fleste takker Dawkins og sier at hans bøker, både "The God delusion" og hans eldre bøker som "The selfish gene", "The blind watchmaker" med flere, har vært avgjørende for at de har fått øynene opp for skjønnheten i den naturlige verden, og at de har forstått at man verken trenger noen gud for å forstå verden, eller for å vite hvordan man skal oppføre seg mot andre mennesker.

Ble kvitt Gud i en alder av 35

Robin C. fra Mississippi forteller at hun har vært en fundamentalistisk kristen i nesten hele sitt liv.

- Jeg var en av de gale folkene som står utenfor anti-abort klinikker og hyler. Jeg ba intenst til Gud om at han måtte straffe de som utførte aborter, og jeg vet at hvis abortklinikken jeg stod utenfor hadde blitt sprengt i fillebiter, ville jeg ha gledet meg over at disse barnemorderne fikk sin velfortjente straff, skriver hun.

Robin C. beskriver videre hvordan hun, etter å ha fylt 30, sakte men sikkert begynte å tvile. Hun hadde nemlig en sterk interesse for astronomi, og gjennom dette kom hun i kontakt med skeptikerbevegelsen. Den første reaksjonen på tvilen var innstendige bønner til Gud om at hun måtte bli styrket i troen, men hun fikk aldri noe svar. Plutselig en dag gikk det opp for henne.

- Jeg satt og leste i et skeptikerblad. Så gikk jeg for å ta noen klær ut av tørketrommelen. På vei bort stoppet jeg plutselig opp. "Det finnes ikke noen gud" sa jeg. Og selvsagt var min neste tanke "Å nei, nå kommer jeg til brenne i helvete". Men så begynte jeg å le så høyt at jeg måtte sette meg ned. "Nei, selvsagt skal jeg ikke til helvete", sa jeg til meg selv. "Det finnes verken noen himmel, helvete eller gud". Jeg følte det som en enorm lettelse, forteller hun.

- Jeg fant bare bare hat, vold og voldtekt

Joseph Morgan fra Ottawa i Canada forteller at han levde et inderlig kristent liv, men at han egentlig ikke noen gang hadde lest det gamle testamentet. Da han satte seg ned og gjorde det, rimet den hevngjerrige, blodtørstige guden han fant her, dårlig med den kjærlige, milde guden han hadde blitt lært opp til å tro på. Da han søkte til kirken for å få en forklaring på dette, fikk han bare bortforklaringer og tåkelegging.

- Overalt jeg leste, fant jeg bare hat, vold og voldtekt. Det gamle testamentet inneholdt ingenting jeg virkelig kunne tro på. Dette var første steg bort fra troen. Litt senere surfet jeg på internett, og da kom jeg over Richard Dawkins' tv-serie "The root of all evil". Jeg lastet ned serien og så hele. Etter dette ble jeg mer agnostisk, men så bestemte jeg meg for å lese "The God delusion". Jeg var ikke langt inni den boka før jeg endelig la mine utdaterte, feilaktige trosforestillinger bak meg, og det er jeg veldig takknemlig for. I dag er jeg stolt over å kunne kalle meg selv en ateist, skriver Morgan.