Publisert 4.1.2007

En av julens nyheter på religionsfronten er at Jesus ikke ble født i Betlehem på Vestbredden, slik verden har trodd i rundt 2000 år, men i landsbyen Betlehem i nord-Israel. Og kommentatorene skriver nok en gang om hvordan vitenskapen "snur opp ned på kristendommen".

Men vitenskapelige "avsløringer" av denne typen spiller naturligvis ingen rolle for religionen. Det er svært begrenset i hvilken grad de kan koste på seg å lytte til vitenskap. På ett eller annet nivå i en vitenskapelig tankerekke må de stikke fingrene i ørene og rope nei, nei, nei. Hvis ikke må de uvergerlig oppgi gudstroen sin. Det har jeg blitt enda mer overbevist om denne jula.

Innimellom marsipan, pinnekjøtt og gaveutpakking har jeg nemlig brukt tida til å lese den nye boka "The God delusion" av Richard Dawkins. Her tar den kjente biologiprofessoren et grundig oppgjør med alt som smaker av gudstro.

Religion må kunne kritiseres vitenskapelig

Han dissekerer først og fremst tesen om at vitenskap og religion tilhører "ulike sfærer" og at religiøs tro derfor går fri fra vitenskapelig kritikk. Dette er vikarierende argumentasjon fra troende som ikke finner vitenskapelig belegg for livssynet sitt, mener Dawkins. Han skriver at hvis det hadde eksistert en gud, ville vitenskapen ha sannsynliggjort dette for lenge siden.

Dawkins konfronterer de som står på denne linja med følgende eksempel: Hva ville verdens kristne ha sagt hvis forskere plutselig fant bevis for at jomfru Maria faktisk var jomfru da hun fødte Jesus. Ville de har sagt: "det spiller ingen rolle fordi religion og vitenskap har ikke noe med hverandre å gjøre". Selvsagt ville de ikke det. De ville garantert jublet og tatt det som et endelig bevis for at kristendommen er sann og riktig i alt sitt vesen.

Men når de religiøse ikke finner noen støtte i vitenskapen, velger de heller den opportunistiske strategien med å "skille religion og vitenskap i to sfærer" slik at religionen unndras fra kritisk etterprøving. Dette er logisk og vitenskapelig uredelig, mener Dawkins. Han slår fast at alle religiøse påstander som har ambisjoner om å si noe om virkeligheten må kunne undersøkes vitenskapelig. Og hvis man ikke finner noe belegg for de religiøse ideene, har ikke et ærlig, rasjonelt tenkende menneske annet valg enn å forkaste troen. Så enkelt er det, om man virkelig er på jakt etter den forjettede sannheten som det paradoksalt nok ofte henvises til i religiøse sammenhenger.

En vill og usannsynlig ide

Ta for eksempel ideen om den allmektige, gode guden som holder et våkent øye med samtlige mennesker på jorden, har kapasitet til å lytte til samtlige bønner, vurdere og eventuelt innfri dem individuelt. Samtidig har denne figuren skapt hele universet med sin finstemte fysikk, det uendelig komplekse livet på jorda, samtidig som vedkommende kan holde øye med alt dette og påvirke det akkurat som han/hun ønsker. Det er jo en gud av et slikt omfang mange kristne faktisk tror eksisterer.

Hvor sannsynlig er det at et slikt uendelig kompekst vesen finnes? spør Dawkins. Og ikke minst: Hvordan kan en slik skapning ha kommet til? Hvem har skapt skaperen? De alvorlige logiske knutene slike problemstillinger reiser, må nødvendigvis lede enhvert ærlig, sannhetssøkende menneske til den konklusjonen at Gud umulig kan finnes. Ihvertfall kan man ikke ramle ned på en slik konklusjon før man har noe mer som kan sannsynliggjøre den enn løse påstander. Teorien er for vill og usannsynlig.

Dawkins tar også for seg det vanlige religiøse motargumentet om at "vitenskapen ikke kan bevise at det ikke finnes en slik gud". Det er selvsagt riktig, skriver han. Men det kan man samtidig si om de aller fleste ville påstander. Filosofen Bertrand Russell er kjent for å ha møtt dette "kan ikke bevise at Gud ikke finnes"-argumentet med eksempelet om "the heavenly teapot".

Russell framholdt at hvis han påstod at det mellom jorda og Mars svevde en liten tekanne, så liten at den ikke kunne bli oppdaget av noe teleskop, så ville ingen være i stand til å motbevise det. Hvis han så gikk videre og påstod at tekanna virkelig eksisterte, og begrunnet det med at "ingen kan motbevise teorien", så ville de fleste mene at han var gal.

Når det gjelder påstandene om Guds eksistens, en annen vill påstand der ute i tekanne-land, er det imidlertid helt legitimt å argumentere på denne måten, registrerte Russell. Her er det de som ikke kjøper påstandene som har bevisbyrden. Og siden det er logisk umulig å bevise at noe ikke finnes, tar de troende det som et bevis på at Gud finnes. Dette er å snu vanlige krav logikk og begrunnelse på hodet, hevdet Russell. Det må være de som lanserer en slik teori som må sannsynliggjøre den. Og hvis de ikke greier det, må den forkastes, slo han fast.

Kun to viktige punkter gjenstår

Richard Dawkins skriver at det er direkte latskap å forklare det biologiske mangfoldet på jorda og universets beskaffenhet og tilblivelse med en "skapende gud". Det er slikt man gjør når man ikke har forutsetninger for å forstå, eller rett og slett gir opp. Dessuten genererer det langt flere problemer enn det løser, ettersom denne uendelig kompekse skikkelsen også må ha kommet til på et vis. Dette er en helt enkel tanke som de aller fleste klarer å resonnere seg til på egen hånd, og som de religiøse fortsatt må ty til ren magi for å forklare (Gud er evig, har alltid eksistert etc...).

I forlengelsen av dette, argumenterer han for hvordan vitenskapelige framskritt sakte men sikkert har snevret inn rommet for overnaturlige, religiøse forklaringer. Med en gang et fenomen får en alment akseptert vitenskapelig forklaring, forlates den religiøse forklaringen.

Det er for eksempel ikke lenger noen grunn til å tro at det er Tor med hammeren som lager torden. Vi vet hvorfor det blir torden. Det er på samme måte ingen grunn til å tro at en overjordisk skaper står bak det mangfoldige livet på jorda. Charles Darwins enkle teori om at den best tilpassede overlever forklarer dette etterprøvbart og elegant. Heller ikke her er det bruk for noen gud.

Det totalt usannsynlige har slått til

Vi har nå kommet så langt at det bare er to vesentlige punkt knyttet til vår eksistens der vitenskapen fortsatt ikke har noen god forklaring, og hvor de religiøse fortsatt finner et rom for Gud, skriver Dawkins.

Det er to viktige punkt. Det første dreier seg om hvordan livet kom til jorda i første omgang. Hva var det som satte det hele i gang før Darwins naturlige utvelgelsesprosess begynte å virke? Det andre punktet gjelder universets tilblivelse. Hva skjedde før the Big bang?

Igjen argumenterer Dawkins med at det er direkte latskap å velge en magisk gudeforklaring og dermed tilsynelatende løse problemet. For det gjør man selvsagt ikke.

Dawkins sannsynliggjør heller vår eksistens som et resultat av en lang rekke heldige og svært usannsynlige omstendigheter. Jordas nøyaktige avstand og bane rundt sola er viktig. At vi har en måne med akkurat den riktige størrelsen er en annen faktor. En tredje faktor er at vi har en stor naboplanet som Jupiter som støvsuger solsystemet for meteorer og annet farlig romskrot med tyngdekraften sin. Sammen er alt dette, i tillegg til en drøss andre usannsynlige og heldige omstendigheter med på å gjøre livet mulig på vår planet.

De grunnleggende naturkreftene i universet er også svært heldig innordnet. Hvis for eksempel kraften som holder protonene og nøytronene på plass inni atomkjernen hadde vært ørlitte grann svakere enn de er, ville universet kun ha bestått av hydrogen, og liv ville ha vært umulig. Hvis kraften derimot hadde vært ørlitte grann sterkere enn den er, ville alt hydrogenet ha blitt omdannet til tyngre grunnstoffer, noe som også ville ha gjort universet ulevelig.

Når det gjelder det biologiske livet på jorda, er det igjen svært usannsynlig at organisk liv kan oppstå spontant fra uorganisk kjemi, som er den rådende vitenskapelige hypotesen på området. Men det er, i likhet med alle de andre faktorene nevnt over, en liten mulighet. Forskere har blant annet vært nær ved å gjenskape dette i laboratorium.

Og så kommer poenget: Når det er en mikroskopisk mulighet for noe, kan vi i det ufattelig store universet være nærmest 100 prosent sikker på at det usannsynlige slår til ett eller flere steder. Og siden vi er her til å tenke over disse tingene, vet vi at vi er blant de få, heldige.

Dawkins forklarer også de gunstige fysiske lovene i universet på denne måten. Her støtter han seg på den såkalte Multiverse-teorien som sier at vårt univers kan være ett av en uendelighet av universer. Siden vi eksisterer, må vi nødvendigvis bo i ett av de universene som har fysiske lover som muliggjør organisk liv.

Det overstående resonnementet sannsynliggjør ifølge Dawkins livet på jorda langt bedre og mer overbevisende enn magiske gudeforklaringer. Og selv om vitenskapen på ingen måte er i mål på denne fronten hjelper det ingenting å bruke overnaturlige Tor med hammeren-forklaringer. Vi må bare bruke det beste verktøyet vi har - ærlig vitenskapelig rasjonell tankegang - og forske og fundere videre, er Dawkins tese.

Tar de troende hansken?

"The God delusion" er et ærlig forsøk på å drive ateistisk misjonsvirksomhet. Dawkins skriver at hensikten med boka er å overbevise folk om å slutte med med sine religiøse villfarelser.

Men det spørs om boka blir lest av målgruppa. Det beskyttende teflonbelegget mot logisk kritikk er nok fortsatt intakt hos de fleste religiøse. Tanken om at det kanskje ikke er "noe mer" der ute - at "åndeverdenen" først og fremst er noe som skjer inni menneskenes hode, er svært ukomfortabel for mange. Det blir for skummelt. Da er det tryggere i pakke seg inn i en livsløgn om en "god Gud som passer på oss", og lukke ørene for rasjonell kritikk.

Og kanskje er det greit slik. Hvis religion gir mennesker trøst og livskvalitet, er det kanskje best at de fortsetter å tro. Dawkins erkjenner dette - at religionen kan fungere trøstende. Hovedpoenget hans er imidlertid at dette faktumet ikke gjør det religiøse verdensbildet mer sant. Og det er dette - ærlig og oppriktig sannhetssøking - som er hans agenda.

"Ærlig og oppriktig sannhetssøking" er det jo forøvrig mange religiøse som mener de driver med også. Det hadde vært interessant om noen av disse kunne lese boka til Dawkins med et åpent sinn, og kommentere de mest sentrale innvendingene hans. Hansken er herved kastet.