Helgas filosofifestival i Kragerø ble i går avsluttet med en debatt mellom Henrik Syse, Inga Bostad, Jostein Gaarder og Lars Gule.

Debatten snirklet seg rundt festivalens tema; Tro og viten. Hva kan vi mennesker vite? Hva er forskjellen på tro og viten? Hvordan skal vi forholde oss til det ukjente? Dette er tema som man godt kan diskutere på en rent dennesidig, rasjonell og vitenskapelig måte, uten å trekke inn trosforestillinger om ånder, engler og guder. Men akk, så vanskelig dette later til å være.

- Jeg er mer opptatt av spørsmålene enn posisjonene. Det siste kan hindre oss fra å se. Vitenskapen framstår ofte som dogmatisk og lite ydmyk. Jeg vil spørre som Arne Næss: Når kan vi nå kunnskap? Når har vi nok bakgrunn for å kunne si at vi vet noe? Det er ikke godt å vite. Derfor er det viktig å være ydmyk, framholdt Inga Bostad i sitt innledningsforedrag.

Henrik Syse, den eneste av de fire debattantene med en tydelig religiøst ståsted, fulgte opp. Han framholdt at tro på sitt beste er jevngodt med åpenhet og ydmykhet.

- Tro, håp og kjærlighet er de tre sentrale kristne dydene. Troen er på sitt beste en innrømmelse av vi ikke vet, men at vi likevel tror at det finnes noe. Troen har det til felles med kjærligheten at den er utadvendt og søkende. Samtidig gir troen håp. Slik ser vi hvordan de tre dydene tro, håp og kjærlighet henger sammen, mente han.

Forfatteren Jostein Gaarder slo fast at han ikke tror på Gud i tradisjonell forstand. Likevel understreket han sterkt at det er viktig å ta vare på "undringen".

- Jeg trenger ingen annen moral enn den Jesus ga oss. Bergprekenen er alt jeg trenger. Derfor er jeg fortsatt medlem av Den norske kirke. Jeg er kristen. Men det er bare den kristne moralen jeg slutter meg til. Jeg stiller stort spørsmålstegn ved om kristendommen ellers har noe med virkeligheten å gjøre. Vi mennesker har behov for å skape mening og hensikt der det kanskje ikke er noen. Så noen åpenbaring tror jeg ikke på! kauket Gaarder til og klasket hånda i bordet så det gjallet i høyttaleranlegget.

På tross av dette slo også Gaarder, i likhet med Bostad og Syse, inn en kile mellom rasjonell vitenskap på den ene siden, og ydmyk undring og åpenhet på den andre.

- Troen har med vår eksistens å gjøre - det å være menneske. Vi kan ikke slutte å undre oss. Vi må være søkende og ydmyke. Vi flyter omkring i et stort mysterium vi ikke aner hva er, og det er arrogant å tro at vi har alle svarene, mente Gaarder.

Lenger ut i debatten trakk Henrik Syse opp det han ser som et skille mellom fysikk og metafysikk.

- Det er ikke slik at vi enten vet noe, mens alt det andre er tull og tøys. Man kan ikke framstille religiøs gudstro som å tro på julenissen. Det er for enkelt. Hvis man river ned skillet mellom det fysiske og det metafysiske, så mister vi en veldig viktig del av det å være et menneske. Da fjernes spenningen, undringen, og nysgjerrigheten til å lære noe nytt, mente han.

Lars Gule, den eneste av debattantene med et klart ikke-religiøst ståsted, var bekymret for en utvikling der det blir stadig mer legitimt å tro uten grunn.

- Det er få ting vi kan ha sikker viten om i filosofisk forstand. Jeg er derfor mer opptatt av skillet mellom begrunnet og ubegrunnet tro. Det er et problem at man pakker ubegrunnet tro inn i en beskyttende sfære av undring og mystikk. Mye av det religionen tradisjonelt har hevdet og hevder kan undersøkes og avvises. Jorden ble ikke skapt på seks dager. Det er beviselig feil. Gud kan ikke være både allkjærlig, allmektig og allgod på samme tid. Det er ulogisk. Man bør ta konsekvensen av dette istedenfor å tro uten grunn, mente Gule.

Til tross for at alle i panelet var enig i at det er viktig å ha respekt for vitenskap, og pekte på uheldige konsekvenser av å lukke ørene for rasjonell argumentasjon, så må det være lov til å spørre seg hvordan framtredende filosofer og samfunnsdebattanter som Henrik Syse og Inga Bostad kan male et så usympatisk bilde av vitenskapen som de to gjorde i sine innledninger.

Troen, og da underforstått en tro med religiøst tilsnitt, ble konsekvent beskrevet som en forutsetning for nysgjerrighet, undring og utforskertrang, mens vitenskapen ble satt opp som en kontrast til dette; snever og handlingslammet, ute av stand til å si noe vettugt om "livets ytterste realiteter".

En slik tankegang later dessverre til å være tidens melodi blant mange intellektuelle. Er man et ærlig undrende, nysgjerrig og utforskende menneske, har man også med seg "troen". Og selv om troen ikke trenger å være eksplisitt religiøs, så kan den heller ikke avvise det religiøse. For da er man ikke lenger "ydmyk og åpen", men har en "innskrenket og fordummende" holdning, som Inge Lønning formulerte det under et møte på Litteraturhuset i september i fjor. Og det vil vel ingen ha på seg?

Det er nesten så man kan bli fornærmet på vitenskapens vegne. For er det ikke nettopp uforskertrang, nysgjerrighet, fantasi, ydmykhet og åpenhet som er selve livsnerven i det vitenskapelige prosjektet? Hva var det som drev de gamle grekerne? Hva var det som drev Kopernikus, Galilei, Newton og Einstein? Og hva er det som driver forskere som i dag prøver å løse kreftgåten, som undersøker hvordan universet oppstod, eller som graver seg stadig dypere ned i partikkelfysikkens underlige verden? En ting er sikkert; Man kommer ikke langt i slike prosjekt med dogmatisme, sneversynthet og fordommer.

Vitenskapen er dypest sett åpen for alle slags problemstillinger og har ingen fastlåste holdninger til hva som finnes, hvordan verden er og universet ser ut. Men vitenskapen kan ikke tillate seg å være likegyldig til hvilke metoder som brukes. Vitenskapen bygger stein på stein i et gjensidig kritisk fellesskap der undringen og nysgjerrigheten ligger i bunnen, men der enhver påstand må forvente å bli kritisert og konfrontert med logikk og ting vi allerede har kunnskap om. Hvordan skulle man ellers kunne skille skitt fra kanel, tull og tøys fra ting det er grunn til å feste lit til?

Filosofisk sett er det svært lite vi kan ha sann viten om. I morgen vil vi kanskje se et flyvende reinsdyr. Kanskje finnes det en skapende, allmektig Gud? Kanskje har vi alle en usynlig engel som passer på oss? Hvem vet? Sannhet er et flyktig begrep. Heldigvis viser vitenskapen oss en vei ut av denne relativistiske hengemyra. Det er mye vi kan ha en begrunnet tro om. Til dels en veldig godt begrunnet tro. Vi kommer ikke til å se flyvende reinsdyr i morgen, og Gud kommer ikke til å åpenbare seg. Vi vet det ikke, men det veldig god grunn til å tro at noe slikt ikke vil skje.

Det kan være givende å spekulere i hvordan ting henger sammen, og utforske det ukjente med tankekraft og fantasi. Dette er også en forutsetning for innovasjon og nye teorier innen vitenskapen. Men det er et langt sprang fra en slik undrende, fantasifull tankelek, der svarene i visse tilfeller kanskje for alltid vil være utenfor rekkevidde for vitenskapelig utprøving og logikk, til faktisk å tro på treenighet, jomfrufødsel, usynlige hjelpere, og mirakler.

Lars Gule har derfor helt rett. Det interessante skillet går ikke mellom Kragerø-festivalens to temaord tro (som ifølge Bostad og Syse er en forutsetning for "undring") og viten (der man har fasitsvarene). Det interessante skillet går mellom begrunnet og ubegrunnet tro. På engelsk har man to ord for dette: belief og faith. På norsk kaller vi begge deler tro, noe som dessverre skaper en del forvirring når slikt skal diskuteres.

Ettersom vi alle er nødt til å feste lit til en eller annen form for begrunnet tro, er det den ubegrunnede troen som det egentlig er interessant å skille ut. Det vil si den troen som holder fast på trosdogmene til tross for at de står strid med opparbeidet kunnskap, rasjonalitet og allmen logikk. Det er denne lukketheten som er problematisk.