- Er noe godt (eller riktig) fordi Gud vil det, eller er det slik at Gud vil det gode fordi det er godt? spør Rune Vik-Hansen.

Publisert: 25.2.2010

Jon Kvalbein siteres 04.01.2010 på at "et rent naturalistisk verdensbilde uvergelig fører til en relativisering av menneskeverdet" og igjen synes på sin plass å minne om at allerede Platon i sin dialog Euthyfron påviste at etikkens autoritet ikke kan være av teologisk karakter: "Er noe godt (eller riktig) fordi Gud vil det, eller er det slik at Gud vil det gode fordi det er godt?"

Satser man på sistnevnte alternativ, og antar at gud vil noe fordi det er godt, forutsetter man en standard for det gode uavhengig av Gud, og den grunnleggende kilde til det gode kan ikke være av teologisk karakter. Satser man på førstnevnte alternativ, og mener at noe er godt fordi Gud vil det, blir det nærliggende å spørre: "Hvorfor, med hvilken begrunnelse vil Gud akkurat dette og ikke noe annet?" Hvis det ikke finnes noen begrunnelse for hvorfor Gud skulle ville det ene fremfor de andre, blir jo Guds vilje, selvom den er allmektig, på en måte vilkårlig.

Hadde Gud villet annerledes, ville noe annet vært godt. Religioners problem er nettopp at forestillingen om allmektighet ikke åpner for nyanser eller grader, men er absolutt, noe som gjør guddommelighet problematisk som moralens instans. Den norske filosofen Harald Ofstad har formulert et beslektet argument slik: Dersom man skal velge mellom en god Gud og en ond djevel, må man på forhånd kjenne forskjellen mellom godt og ondt.

Slik faller teologiske argumenter som forsvar for etikken og moralens autoritet og begrunnelse må søkes annetsteds. De logiske problemer alene ved en teologisk posisjon turde være tilstrekkelig til å forkaste teologien, i tillegg til velkjente problemer som teodicéen med det ondes problem: hvordan kan ondskap eksistere med en allmektig og allgod Gud.

Her har kristne teologer i hundrevis av år forsøkt å løse et problem som forårsakes av uendelige begreper; null lar seg ikke dele på null. Kjent er også problemene knyttet til den kristne, men ulogiske formuleringen: "Gjør mot andre slik du vil de skal gjøre mot deg" og her har kristne teologer også i hundrevis av år forsøkt å utlede en seksuell etikk. Svært mange, og kanskje spesielt kvinner, hadde helst sett at man ikke gjorde mot dem slik man selv skulle ønske at de gjorde mot en osv. Siden det teologiske argument har falt, står vi igjen med kun èn mulig kilde til moral og etikk: mennesket!

Moral knyttes oftest mer til handlingsliv enn tankeliv og tradisjonelt er antatt at handlinger igangsettes av vilje. Vilje oppfattes å være noe igangsatt av bevisstheten og gå forut for eller skje inni oss før handlingene. Forskning viser imidlertid at enhver tilsynelatende viljesbestemt handling normalt begynner ubevisst og at hjernen forbereder seg på handling lenge før bevisstheten informeres og kan stoppe eller la impulser løpe til handling. Problemet med bevisst å ville, er at dersom man befinner seg i et vakuum, for å tale noe billedlig, kan ikke redegjøres for hvorfor man skulle ville noe fremfor noe annet, fordi alle muligheter er logisk likeverdige. Det finnes gode grunner for å ville la være å slå, så dersom det kun handler om vilje, hvorfor skulle man da ikke ville la være?

Om handlingslivet reduseres til kun materielle hjernetilstander, fanges vi i en pussig asymmetrisk determinisme, dvs. en tilsynelatende determinisme: selv om vi ikke har kontroll på eller innflytelse over hvilke handlingsimpulser som trigges, kan vi, om vår bevissthet er disiplinert nok, avgjøre hvilke som skal stoppes og hvilke ikke. Uten bevissthet ville vi være fullstendig determinerte, fordi vi ville vært kun materie (nevroner) som mekanisk virker på materie (nevroner).

Et åpent spørsmål er hvilken moralsk status mennesker uten impulskontroll eller bevissthet disiplinert nok til å stoppe impulser som leder til uønskede eller umoralske handlinger kan sies å besitte. Uten impulskontroll er et spørsmål om vi ikke ville vært fullt determinerte og kun handlet som et ledd i en årsaksrekke og dermed fristilt ethvert moralsk ansvar, nettopp fordi vi ikke konstituerer eller har skapt oss selv uten impulskontroll. Nettopp vår immaterielle bevissthet, og ikke de materielt funderte impulser, som gjør oss i stand til å forholde oss til ubevisst initierte impulser, som lyster, ønsker, drifter, begjær, trang osv., er hva som berger oss fra determinismen.

Umulig synes å ville umoralske handlinger uten at dette er patologisk, for all den tid det finnes krefter sterkere enn en disiplinerende bevissthet i en, hvordan være moralsk ansvarlig for ens handlinger? Av ovennevnte illustreres at den menneskelige hjerne per se ikke synes å ha noe begrep om moral som mer synes å oppstå i det øyeblikk et (selv) bevisst 'jeg' er i stand til å ta stilling til impulser igangsatt av ubevisste og derfor utilgjengelige prosesser, fremfor en vilje i et "vakuum" hvor vi bevisst positivt setter våre beslutninger igjennom. Den jødiske formuleringen av den gyldne regel er langt mer presis enn den kristne, både fordi de senere års nevrofysiologiske innsikter ivaretas, men også fordi den logiske struktur fortsatt beholdes: "Ikke gjør mot andre hva du ikke ønsker at de skal gjøre mot deg".

Moral utvikles gjennom sunn sosialisering med konsekvent, men rimelig grensesetting hvor nettopp samspillet mellom hjerne og bevissthet trenes og slik berøres spørsmålene filosofene Sartre og nordmannen Harald Ofstad drøftet: hvordan være ansvarlig overfor en situasjon man selv ikke har skapt og hva er grunnvilkårene for at mennesket skal kunne holdes ansvarlig for sine handlinger?