- De av oss som er tilhengere av religionskritikk og dermed selvsagt også livssynskritikk, humanismen inkludert, kan atter en gang reflektere over at for å nå fram til meningsmotstanderne kreves det dannelse.

Publisert: 21.2.2010

Det må en rabiat muslim til for å få nordmenn til å tenke på noe annet enn OL akkurat nå. Og den overspendte muslimen fra Larvik har noe til felles med gullvinnerne på Canadas vestkyst. Han er like lite representativ for den vanlige hverdagsmuslimen i Norge som Marit Bjørgen er en alminnelig mosjonist. De er begge ekstreme utøvere av sin virksomhet.

I mediefokuset og debatten som har rast de siste ukene har flere i Human-Etisk Forbund etterlyst at også vi må markere oss i denne debatten. Viktige verdier står på spill, og det påstas at landet er i ferd med å bli islamisert.

Norge er ikke i ferd med å bli islamisert. Av en befolkning på 4,8 millioner er det fortsatt 4,7 millioner som ikke er muslimer, og det etter 40 år med innvandring av muslimer. Det har ikke vært en flodbølge. Og majoriteten av de muslimene som bor og trives her i landet oppfører seg akkurat like greit som vi andre. De utgjør ikke en terrortrussel mot oss alle.

Allikevel blir det også nødvendigvis noen nye konfrontasjonslinjer i samfunnsdebatten når forskjellige og nye kulturer møtes. Når disse ulikehetene i større eller mindre grad også har religiøse elementer i seg er det naturlig at debatten også går på de temaene. På samme vis som vi har indre kulturforskjelligheter også blant etniske Nordmenn. Vi er fullt ut i stand til å ha debatter med høy temperatur uten innblanding fra muslimer. Bare tenk på hva Børre Knudsen og Ludvik Nessa har fått av oppmerksomhet for sine aksjoner og ekstreme synspunkter. De truet riktignok ikke med bomber og vold, men var plagsomme nok.

Dog har vi hatt noen norske miljøer som flørtet med revolusjon og voldelig endring av samfunnet; AKP (ml) på 1970- og tidlig 1980-tall. PSTs forgjenger POT hadde nok å henge fingrene i med den gjengen. Og det gikk bra, ingen vold ble utøvd, ingen aktivister ble tiltalt, dømt eller fengslet for sine synspunkter, slik det skal være i et demokratisk samfunn. Men støynivået var tidvis svært høyt.

Vi klarte å unngå den volden og terroren som fantes i flere europeiske land den gangen og vi bør ha gode forutsetninger for å klare det igjen.

En saklig debatt om grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfriheten, trosfriheten og retten til ikke å bli forhånet for sin tro eller synspunkter, kan ikke forgå med Mohyeldeen Mohammad og Arfan Bhatti premissleverandører, like lite som Pål Steigan og Børre Knudsen i sin tid lykkes med å ha definisjonsmakten.
Spissformuleringer vil alltid ha et marked, det har komikere og ekstremister alltid skjønt. De av oss som er tilhengere av religionskritikk og dermed selvsagt også livssynskritikk, humanismen inkludert, kan atter en gang reflektere over at for å nå fram til meningsmotstanderne kreves det dannelse. En viktig bestanddel av dannelse er alminnelig folkeskikk. På idrettsspråket heter det å ta ballen og ikke mannen.

Så hva har så Human-Etisk Forbund å bidra med i denne debatten? Jo, det samme som vi alltid har bidratt med og som er formulert i siste avsnitt av Norsk Humanistmanisfest 2006: «Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.»

Baard Thalberg
medlem av Human-Etisk Forbunds hovedstyre