Min agenda, for å ta det enda en gang, er å få definert humanisme som noe annet enn et verdenssamfunn bestående av snille mennesker. Eller noe annet enn det Dreiås omsider bekjentgjør som sin agenda - nasjonalstater med lydige borgere i.

Publisert: 28.1.2010

Det er også derfor jeg har foreslått å endre navnet på livssynsorganisasjonen vår til Humanistene. Dette selv om også jeg synes Human-Etisk Forbund (HEF) er trygt og godt. Men et navnebytte er ikke selv agendaen, så tilbake til den.

Denne ideologien - som humanister har massefòrt befolkninger med før - vil jeg bli kvitt. Altså få Dreiås til å gå bort fra. Dette fordi en humanists intensjon med ethvert samfunnsengasjement må være å ansvarliggjøre individet overfor egen tenkning. Alt utover dette er partipolitikk, eller rent humanitært, og ikke spesifikt humanistisk. Jeg snakker da ikke om skyldfølelse i forhold til egen situasjon, men om bevissthet omkring hvem som har råderetten over ens eget sinn.

Det går ikke an å nå frem med dette når forestillinger som "nasjon" og "kultur" legges til grunn for virkelighetsforståelsen. Da er det noe annet enn menneskets egne evner som settes først i bevisstheten. Det er noe annet enn egen bevissthet som utgjør premisset for verdisyn og motivasjon, og slik settes i stedet for egen vilje og samvittighet. I korthet: kollektiv ånd, i en eller annen form, veier tyngre enn egen følelse for og refleksjonsevne rundt rett og galt. Spesielt i politikk.

Men hvor står jeg, undres fremdeles Dreiås. Det følgende var ment for andre enn humanister, i kampen mot statskirkeordningen.

Flerkultur. For sekularister er ikke kristendom og Norge det samme. Heller ikke jødedom og Israel er ens, eller hinduisme og India. Eller islam og Iran. Muslim er ikke synonymt med araber, katolikk betyr ikke italiener og Hedningesamfunnet er ikke Island. Livssyn er grenseløse og derfor menneskers valg; ikke nasjoners gener eller staters sjel. Og humanister, en gruppe sekularister, mener da at synagoger, moskeer, humanist-hus og kirker utmerket vel kan inngå i det politiske fellesskap, demokratiet, uten at staten må ty til nasjonal uniformeringspolitikk ("Folkekirken", "hijab-fritt Europa"...).

Slik fins det ingen sentralmyndighet for utvelgelse av livssyn lenger. Individet må gjøre dette selv. Staten har ingen mening, utover det politiske fellesskaps legitimering av statens makt.

Men så kommer Dreiås med sitt nasjonalstatsvern:

"Mitt syn er [at] alle religioner primært er skadelige i det offentlige rom og derfor bør bekjempes eller i det minste reguleres."

Sentralmakten, med lovgivningsfunksjon, maktutøvelse og livssynsautorisering i en og samme myndighet, skal altså gjenopprettes. Det er betydningen. Jeg står ved alt jeg har sagt.

Vi lever i en verden der de fleste mennesker er religiøse i en eller annen organisert form. Alle disse formene skal Dreiås fjerne, eller i det minste regulere bort fra det offentlige rom. Dette for å sikre et mindretall, ateister som meg, råderetten over nasjonalstaten og derved kontrollen over borgernes åndsliv. Dette var også målsetningen til humanister i mellomkrigs-Tyskland. Da var "tidsåndens" nasjonale rom så fryktelig truet av de skadelig religiøse jødene. I dag er det muslimene som truer Tidsånden - Vestens sanne Gud. Så svaret mitt til Dreiås er Ja:

Humanisme + nasjonalisme = fascisme! Akkurat som nasjonalisme og kristendom, og nasjonalisme og islam, er fascisme. Det er holdningen som er fascistisk: Ett land, ett folk, ett sinn. Som om det skulle være en mening med historien, og at denne er å gjøre oss alle like. Og hvis det siste ikke er formålet, hvorfor regulere klesdrakter i det offentlige rom?

Til spørsmålet om EMD, som jeg ennå ikke har undersøkt fakta i, må jeg bare si dette: Hvis juristene i Den europeiske menneskerettsdomstol argumenterer på samme vis som Dreiås her har gjort, har vi et større problem enn jeg har antatt. Hukommelsestapet på historiens vegne må da være kollektivt europeisk. Og når vi først er inne på det: Dette er også et oppgjør med meg selv. Jeg kommer fra samme sted som Dreiås - til helvete med "christian values"! - og har brukt tjue år på å velge side (humanist eller bare ateist...).

Gunnar Olufsen, humanist (helt selvoppnevnt ja, for hvem andre skulle vel gjøre det? Kulturen?).