Mitt syn er alle religioner primært er skadelige i det offentlige rom og derfor bør bekjempes eller i det minste reguleres. Denne kampen skal gjennomføres med redelige våpen og i tråd med gjeldende lover og juridiske forordninger og ikke bryte med bestemmelser i menneskerettighetene.

Publisert: 19.1.2010
I et par innlegg har jeg etter fattig evne forsøkt å forsvare Frankrikes rett til å drive intern styring og lovgivning på egen grunn.

Min fasinasjon for Frankrike bunner seg antagelig i at det er et av de få land som faktisk tar på alvor hovedessensen i vårt humanistiske manisfest som framhever retten til frihet fra religion som en vesentlig del av religionsfriheten.

Den sjøloppnevnte humanist Gunnar Olufsen har hatt tildels sterke og ordrike innvendinger mot mitt syn. I hans siste innlegg på Fritanke.no framkommer at han ikke aksepterer nasjonalstatens legitimitet til å ha noe livssynspolitikk overhodet. Om en er så uheldig å både akseptere nasjonalstatens rett til å verne seg mot uønsket religiøs påvirkning og samtidig er humanist, så er det fare for å havne lukt inn i fascismen om jeg oppfatter Olufsen rett.

Olufsen skriver videre:

«En sekulær stat kan bare være vårt forbilde når staten selv respekterer menneskerettighetene, noe Frankrike ikke gjør.»

Begrunnelsen for sin påstand finner han i et forbud mot bruk av hijab i franske skoler. I Gunnar Olufsens verden er det kanskje helt uvesentlig at dette omstridte vedtaket faktisk er blitt prøvd i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) der Frankrike fikk fullt medhold for sitt standpunkt og sin håndtering av saken.

Med bakgrunn i øvrig argumentasjon fra Olufsen er det fristende å spørre om han aksepterer vedtak i EMD overhode. Domstolen består jo som kjent av dommere fra mange europeiske nasjonalstater...

Jeg blir fristet til å spørre om Olufsen mener at menneskerettighetsdomstolens refs av religionsopplæringen i norske skoler også var tvilsom?

Jeg spør fordi jeg fortsatt ikke har noe klart bilde av hvor Olufsen egentlig står. Han redegjør for hva han er mot, mindre for hva han er for.

Mitt anliggende:

Jeg innrømmer at jeg i de senere årene har fått et stadig mer anstrengt forhold til Human-Etisk Forbund (HEF), noe som var utgangspunktet for mitt første innlegg.
Da jeg ble medlem av HEF for over 30 år siden var det i rent sjølforsvar. Mitt håp var og er, at HEF skal være en interesseorganisasjon for oss som trenger beskyttelse mot en massiv religiøs påvirkning gjennom skole, barnehage og statskirkemakt.

Min religionskritikk er prinsipiell, og jeg oppfatter kristendommen som like skadelig som islam.

Jeg har personlig ingen behov for å være medlem av en livssynsorganisasjon, og jeg har ingen intensjoner om å misjonere i verden for et bestemt livssyn. På den bakgrunn trenger jeg heller ikke kalle meg humanist og berger meg kanskje unna Olufsens oppsatte fascistfelle.

Mitt syn er alle religioner primært er skadelige i det offentlige rom og derfor bør bekjempes eller i det minste reguleres. Denne kampen skal gjennomføres med redelige våpen og i tråd med gjeldende lover og juridiske forordninger og ikke bryte med bestemmelser i menneskerettighetene. Jeg innser at dette er krevende øvelser, men jeg registrerer at Frankrike i det minste prøver.

Det er i min interesse at "de religiøse behov" i størst mulig grad leves ut i det private. Jeg har stor forståelse for at andre har en annen agenda og vil gi dem full rett til å kjempe for sine interesser.

Å finne ut hva som er Gunnar Olufsens agenda har jeg fortsatt problemer med å forstå etter gjentatte gjennomlesninger. Det er antagelig min feil.

Iver Dreiås