Nylig ga Humanist forlag ut boka For å overleve: En bok om selvskading av svenske Sofia Åkerman (26). Den svenske sykepleieren, foredragsholderen og forfatteren har tidligere gitt ut Sebrapiken, en selvbiografisk historie om en ungdomstid med spiseforstyrrelser og selvskading. Denne gangen vil hun heller snakke om selvskading som generelt problem. Boka retter seg til de som er syke, men også til deres pårørende, skole- og helsepersonell, studenter og andre som vil lære noe om hvordan man best kan forstå og hjelpe noen som skader seg selv. I boka knyttes eksempler fra egne erfaringer, teori og praktiske råd sammen.

Fri tanke møtte Åkerman da hun i forrige uke besøkte Norge. Bare den som er utstyrt med en god porsjon fantasi kan gjette seg fram til at Åkerman - den selvsikre kvinnen med langermet genser - selv hadde store problemer i tenårene.

«Selvskadere kan skylde seg selv»

På spørsmålet om selvskading er et av få tabuer som eksisterer i vår tid, svarer Åkerman både ja og nei. Hun utdyper:

- På noen områder har selvskading blitt mer akseptert og normalisert. Man oppdager det tidligere i dag enn man gjorde for femti år siden. Jeg tror at selvskading eksisterte for femti år siden også. Men de som skadet seg selv for femti år siden, led i høyere grad av alvorlige psykiske lidelser. I dag må man ikke nødvendigvis være psykisk syk for å skade seg selv. Flere kjenner til problemet, så på den måten er det mindre tabu i dag enn hva det har vært tidligere. Men samtidig så har nye fordommer oppstått. Som at det bare er bortskjemte jenter som gjør det for oppmerksomhet. Eller at de er «emo» (av engelsk: emotional: livsstil knyttet til selvskading. journ. anm.). Personer med selvskading er heller ikke veldig populære innen helsesektoren, slår Åkerman fast.

- Mange mener at de tar opp plass for de som er syke «på ordentlig».

- Vil du si selvskading blir sett på som en umoden måte å takle følelser på?

- Jeg tror at folk har vanskelig for å forstå det. Og når selvskading - som er komplekst og vanskelig og forstå - blir forenklet, fører det til fordommer. Ta dette med oppmerksomhet: det er først når man skader seg selv at omgivelsene reagerer. Visst spiller oppmerksomhet en rolle. Helsesektoren er tuftet på forståelsen av at de som er mest syke skal få høyest prioritet. Derfor blir den som skader seg mest prioritert framfor en som forsøker å slutte. Behov for oppmerksomhet er der, men det er ikke hovedårsaken til at man begynner å skade seg.

- Er det et problem at immaterielle sykdommer ikke tas på alvor på lik linje med de somatiske?

- Det er stor forskjell på fysiske og psykiske sykdommer. Så lenge sykdommen ikke synes, finnes det en «skyld deg selv»-tenkning. I forbindelse med selvskading er det mange som tenker: Er det ikke bare å slutte?

- Samtidig skriver du at man ikke nødvendigvis trenger å ha psykiske lidelser eller en traumatisert barndom for å skade seg selv.

- Selvskading er som sagt komplekst, og det finnes mange ulike årsaker til at man begynner. Om man skal se det fra et samfunnsperspektiv, så er det mye som tyder på at selvskading er aller vanligst i velutviklede land. Dette henger sammen med fordommen om at selvskading er et luksusproblem, eller ikke like reellt som andre problemer. Samtidig, om man ser det på individnivå, så er det ikke de menneskene i vårt velferdssamfunn som har det best, som skader seg mest. Det er fremdeles snakk om utsatte grupper. Blant de alvorligste tilfellene av selvskading finnes det en kobling mellom seksuelle overgrep, mobbing og selvskading. Men det er ingen forutsetning.

Når valgfrihet blir en individuell belastning

- Hvordan vil du forklare selvskading som et vestlig fenomen?

- Det kan diskuteres. Men om man lever i et krigsrammet samfunn eller hele tiden må kjempe for å dekke elementære behov, så tvinges man til å se de små stjernene i mørket. Man blir mentalt trent til å overleve vanskeligheter. Men jo flere fysiske og elementære behov som er dekket, jo mer tid har vi til å fundere over det som ikke er bra. Mens andre tvinges til å fokusere på det de har, har vi overskudd til å fokusere på det som er feil - nettopp fordi vi har det grunnlegende bra.

Åkerman mener det er nettopp velstandssamfunnet som er vanskelig for mange.

- Vi kan reise hvor vi vil over hele verden. De fleste har to arbeidende foreldre. Uavhengig av sosial bakgrunn har alle mulighet til å studere ved universitetet. Men samtidig, for mennesker som er sårbare, kan det være stressende å leve i et samfunn der det finnes uendelig med valgmuligheter. Jeg mener ikke at ting var bedre før, men nå lever vi i et hyperindividualistisk samfunn med mye ansvar på enkeltindivider.

- Som depresjon, er vel selvskading et typisk vestlig fenomen som har økt de to siste tiårene?

- Det kommer an på hvordan man definerer selvskading, og her er ekspertene veldig uenige. I Matteusevangeliet i Bibelen kan vi lese om en mann som slår seg selv i hodet med stein. Det kan det virke som denne mannen var i en slags psykose, og det er en annen type selvskading enn for eksempel den jeg hadde. En autistisk person kan dunke hodet gjentatte ganger i veggen. Er det også en form for selvskading? spør Åkerman retorisk.

Hun vil illustrere at begrepet er elastisk:

- Var mine spiseforstyrrelser også en form for selvskading?

Hva en definisjon skal romme - og utelukke, er altså ikke skrevet i stein.

Selvskading som personlighetsforstyrrelse

En av grunnene til at det er vanskelig å definere selvskading, er at det betraktes som et symptom, og ikke som en sykdom i seg selv.

- Derfor finnes det også veldig sprikende statistikk om hvor mange som faktisk lider av selvskading, forklarer Åkerman.

- Problemet med at selvskading anses som et symptom og ikke en diagnose, er at man trenger en diagnose for å få hjelp. Da blir det gjerne til at pasienten tvinges inn i en diagnose som kanskje ikke er korrekt. Ofte blir personer med tyngre tilfeller av selvskading plassert inn under det som kalles Borderline personlighetsforstyrrelse.

Borderline, eller «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse», er en tung diagnose å få, nettopp fordi det er en personlighetsforstyrrelse. Sykdommen er da ikke noe du har, men noe du er. Åkerman synes diagnosen er diffust formulert, og at det er altfor lett å skreddersy en borderline-diagnose til pasienter med ulike problemer. Kriteriene er oppført i DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders).

- Ett av kriteriene for Borderline er kronisk tomhetsfølelse. Men hvilket menneske er det som ikke har et snev av kronisk tomhetsfølelse? spør Åkerman.

Det diskuteres for tiden hvorvidt selvskading skal bli en egen diagnose i neste utgave av DSM.

- Helt til slutt, hva anbefaler du til foreldre og lærere som ser at barn eller unge skader seg selv?

- Les boken min! Ikke vær redd for å vise at du ser at personen ikke har det bra. Og husk at det finnes håp.