– Tel Aviv er fornuftens oase, sier kaféinnehaveren i Jaffa etter jeg har kommet tilbake fra et opphold i Jerusalem; et multireligiøst sentrum med en helt spesiell, intens atmosfære. Nå siver en søtlig tobakkseim over fra nabobordet, der en langhåret, ung mann med haremsbukser leser avisen under et skilt som under normale omstendigheter ville ha indikert røyking forbudt. Bare ikke i Tel Aviv.

At Israels viktigste militærbase – et naturlig angrepspunkt hvis Iran, Hizbollah eller Hamas vil angripe – ligger midt i byen og umulig kan angripes uten å skade sivile, ser ikke ut til å skape umiddelbar panikk blant befolkningen, som heller vil danse på Titanic. Kanskje har de også grunn til å senke skuldrene. Tel Aviv har ikke blitt rammet av terrorangrep siden 2006, og palestinske selvmordsbombere, som drepte hundrevis tidlig på 00-tallet, er nå historie. Befolkningen er stort sett ikke traumatisert av Holocaust, som sine besteforeldre, eller Libanon-krigen, som sine foreldre. I kraft av å være unge har de til og med et eget politisk parti, «Byens Majoritet», med tre seter i bystyret.

Tilreisende følger som regel to gode råd: 1) Ikke ødelegg stemningen med politikk-snakk. 2) Spesielt ikke denne uken.

Hele uken har gått med til forberedelser og fester før den store festen. Regnbueflagget er spent til lyktestolper og master, klistret til butikkvinduer og hengt ut fra balkonger, side om side ved det israelske flagget. Kinoene viser homofilmer en uke i strekk, og en seksjon av strandlinjen er forbeholdt homofile og sympatisører.

Torsdag kveld er alle hotellrom fulle. 10 000 tilreisende gjør seg klare for å omfavne 100 000 militærtrente israelere, under påskudd av byens fjortende Gay Pride Parade.

– Jeg skjønner at homofile ikke vil bli trakassert, sier en taxisjåfør idet han passerer en endeløs rekke av oppspente fargerike flagg. Issen er dekket av kippa, et moderat religiøst hodeplagg.

– Men hvorfor må de gjøre propaganda av legningen sin? Vil de at denne generasjonen skal bli Israels siste?

Bare forestillingen av de forutsigbare grenseoverskridelsene i menneskeelven av dansende kvinner i undertøy, muskelbunter iført rosa fjær og solbrente transkjønnede i ukomfortable sko, er nok for enkelte. I paraden er det ingen som har religiøse hodeplagg. Det er varmt, og én segner om på bakken mens talspersonen for LGBTQ – organisasjonen for lesbiske, homofile, biseksuelle, transkjønnede og queers i Israel – holder en kort appell til massen. Nødhjelpen kommer ovenfra: bøtter med vann fra balkongene.

– Jeg har aldri hatt problemer med å være åpent homofil, verken i militæret eller blant venner, sier Ilan (24), som betrakter spetakkelet på avstand.

– Israel har fiender på alle kanter, og alt kan skje. Når vi forteller foreldrene våre om vår legning, er responsen som regel: «Var det bare det?»

Andre hevder å ha politiske grunner til å slutte seg til folkefesten.

– Det er latterlig at israelere ikke kan gifte seg uten velsignelse fra en rabbiner, roper Ishay, en ung hotelleier iført en truse med påskriften «Made in Israel».

Det er en grunn til at han bruker ordet «israeler», og ikke «jøde».

– Om vi sekulære vil bli hørt, bør vi alliere oss med homoaktivistene, som også vil lovfeste rettigheten til borgerlig ekteskap.

Som første land i Asia og eneste i Midtøsten, beskytter Israel homofile med lov. Bare noen få vil hevde at Tel Avivs rykte som homoparadis – ryktet ble en selvforsterkende sannhet etter One Magazine kåret Tel Aviv til «verdens homohovedstad» – er en «rosavasking» av virkeligheten og en bevisst strategi for å tiltrekke seg turister. Festen fortsetter uansett.

Dagen etter, i Jerusalem, er det de ultraordodokse jødene som har tatt til gatene. For tredje lørdag på rad har de samlet seg for å brenne det israelske flagget og kaste stein på bilister som våger å trosse kosher-forbudet mot å kjøre på sabbaten. På hver sin side av den 45 minutter lange bussturen, ligger to israelske ytterpunkter som aldri vil møtes.