Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Norske PEN arrangerte debatt i forbindelse med at det er fem år siden Flemming Rose karikaturstriden tok av. Roses bok Tavshedens tyranni kommer nå på norsk.

Norske PEN arrangerte debatt i forbindelse med at det er fem år siden Flemming Rose karikaturstriden tok av. Roses bok Tavshedens tyranni kommer nå på norsk.

- Moderate muslimer befinner seg i en hengemyr

- Vi moderate blir sittende fast i en hengemyr som minner om Bushs' ord: enten er du med oss, eller mot oss. Enten omfavne karikaturtegningene - da er man del av sivilisasjonen - eller vise skepsis, og da er man en barbar, sier Nazneen Khan-Østrem.

Publisert:

Sist oppdatert: 20.01.2011 kl 11:11

Det er tirsdag kveld, og forbipasserende kaster nysgjerrige blikk på politistyrkene utenfor Litteraturhuset i Oslo. Drøyt fem år er gått siden Flemming Rose, kulturredaktør for Jyllandsposten, valgte å publisere karikaturtegningene. I mellomtiden er han blitt en omstridt mann.

Burde avisen unnlatt å trykke tegningene? Det er spørsmålet som stilles når Norsk PEN arrangerer debatt. I panelet sitter nevnte redaktør Flemming Rose, den danske journalisten Anders Jerichow, høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem og Vebjørn Selbekk. Selbekk var redaktør for den kristne avisen Magazinet, en avis nesten ingen hadde hørt om før Muhammed-karikaturene ble publisert, igjen. Ordstyrer Elisabeth Eide innleder med å spørre: Har striden vært en clazh of civilizations - eller et clash of extremisms?

Krenkelsesfundamentalisme

Flemming Rose er den første til å få ordet.

- Et problem i debatten om ytringsfriheten, er at det ikke skilles mellom ord og handlinger. Når man diskuterer ytringsfriheten i et liberalt demokrati, er det nødvendig å insistere på at vold og trusler er fullstendig uakseptabelt. Uansett om man er tilhenger av den ene eller andre religionen, blir det viktig for meg å forsvare ytringene, uavhengig om jeg er enig eller ikke enig i det som ytres.

- For meg handler denne debatten om hvordan vi lever sammen i en globalisert - stadig mer multietnisk, multireligiøs og multikulturell - verden. En utfordring ved den globaliserte virkeligheten vi lever i, er kommunikasjonsteknologi. Mennesker i Pakistan og Afghanistan kan få tilgang til informasjon som blir publisert flere tusen kilometer unna. En konsekvens av dette, er at konteksten publiseringen er en del av, forsvinner. Cyberspace er et enormt rom for misforståelser.

- Det er to måter å forholde seg til denne problematikken på. På den ene siden kan vi si: Hvis du aksepterer mitt tabu, skal jeg akseptere ditt. Hvis det skal være forbudt å publisere karikaturtegninger av profeten Muhammed, skal det også være forbudt å publisere satiretegninger av Jesus, Buddha og Shiva. Og hvis man skal være konsekvent og sidestille de ikke-religiøse, skal det også være forbudt å latterliggjøre ledere av filosofiske og ideologiske bevegelser, for eksempel Karl Marx eller Adam Smith. Hvis det skal være forbudt å benekte Holocaust, skal det også være forbudt å benekte kommunismens ødeleggelser. Og så videre. Dette vil føre til taushetens tyranni.

Den andre muligheten er å akseptere ytringsfriheten for å kunne leve i fred med hverandre. Det vi ser i dag, er en krenkelsesfundamentalisme. I forbindelse med karikaturstriden, er det et tankekors at vi har en tendens til å sidestille onde ord og onde handlinger. Dette er en falsk analogi. Ord må bekjempes - ikke ved å kriminalisere dem - men ved å tilbakevise dem i et offentlig og fritt rom, avslutter Rose.

Ligner Rushdie-affæren

Ordet gis videre til Anders Jerichow, som også har skrevet en bok om karikaturstriden. Han viser tegningene på storskjerm.

- Karikaturstriden ligner Salman Rushdie-affæren. Begge deler dreier seg om satire av et religiøst ikon. En annen ting er at det i begynnelsen ikke skjer noen ting. Så bestemmer Ayatollah Khomeini seg for å forby boken nesten ingen hadde hørt om. Etter tre måneder, så eksploderer det. Det samme skjer med karikaturstriden: Selv om Jyllandsposten ikke solgte et eneste eksemplar i Damskus eller i Teheran, blir man plutselig oppmerksom på hva som skjer i en liten, dansk by.

- Vi har ikke behov for mindre ytringsfrihet i vår verden, men enkelte steder er det behov for mer. Dette vil være til gagn for begge parter, slår Jerichow fast.

Han mener også at det er gått sport i selvrettferdighet og lysten til å krenke blant tegnere og journalister.

- Tegninger er som antibiotika rett i årene - de virker med det samme. På tvers av landegrenser og språk. Skrevne ord har på langt på vei samme effekt.

Selv holder han én regel for hellig:

- Jeg tror visuelle kommentatorer og journalister generelt bør holde seg til én regel: Vi skal ikke latterliggjøre folk som har mindre makt enn oss selv.

En gavepakke til reaksjonære diktatorer

Nazneen Khan-Østrem presenterer seg som ikke-praktiserende, men troende muslim. Hun vil understreke at hun ikke snakker på vegne av et bestemt muslimsk miljø, men seg selv.

- Når noe som holdes hellig blir lattergjort, så blir jeg ille berørt. Men det som plager meg adskillig mer, er at mennesker som jeg angivelig deler tro med, dreper, eller truer med å drepe de som har karikert profeten. Vi som regner oss som muslimer og som bor i Europa, befinner oss i en evig kamptilstand. På den ene siden kjemper vi mot reaksjonære og konservative krefter som slett ikke deler vårt verdensbilde, og som har politisert vår tro. Disse kreftene utnytter enhver mulighet til å fremme forestillingen om at vi befinner oss i en sivilisasjonskrig, og vil få oss til å tro at muslimer er i konstant opposisjon til Vesten og såkalte vestlige verdier.

- Samtidig befinner vi oss i en situasjon der vi kjemper imot oppfatninger av islam som uforenelig med verdier som demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Med for svært mange muslimer jeg kjenner er nettopp demokrati, ytringsfrihet og likestilling ikke bare universelle verdier, men også kjerneverdier i islam. Vi lever i en tidsalder som er dypt asymmetrisk. Og det er umulig å vite hvilken kamp som er den viktigste å kjempe.

- Mistanken om ikke å være ekte europeer henger ved oss hele tiden, konstaterer Khan-Østrem, før hun vender tilbake til kveldens tema.

- Jeg syns det er en tragedie hvordan karikaturtegningene er blitt misbrukt av politiske krefter på begge ender av skalaen. Islamististiske grupperinger kan bevise overfor sine tilhengere at europeere er hatske sekularister, mens anti-islamske bevegelser i Vesten - disse er det mange av - får bekreftet sine fantasier om at muslimer er primitive og voldelige. Begge posisjoner er helt håpløse. Vi som er moderate blir sittende fast i en hengemyr som minner om Bushs famøse setning: Enten er du med oss, eller mot oss. Enten omfavner man karikaturtegningene - da er man en del av sivilisasjonen - eller så viser man skepsis, og da er man en barbar.

Deretter retter hun bemerkninger mot Jyllandspostens redaktør.

- Selv om jeg forsvarer ytringsfriheten, og forsvarer Roses rett til å trykke karikaturtegningene, slutter jeg aldri å forundre meg over hensikten med hans eksperiment, og hans tilsynelatende manglende evne til å se publiseringen i større kontekst. Det forundrer meg også, at Flemming Rose skriver i sin bok at muslimer i Europa er både mektige og innflytelsesrike. Hevder han virkelig at muslimer i Danmark har mye makt, at de er innflytelsesrike og får lov til å dominere offentligheten? Kanskje han kan fortelle meg hvor mange redaktører med muslimsk minoritetsbakgrunn det finnes i Danmark. Som redaktør vet Rose selv hvor mektig han er, og denne makten besitter ikke muslimer i Europa i dag.

- Videre syns jeg det er merkelig at Flemming Rose nærmest virker overrasket over reaksjonene karikaturene førte til. De var en gavepakke til reaksjonære, diktatoriske ledere i muslimske land, som regulerer all tilgang til informasjon og med glede villeder sin befolkning for å oppnå mer makt.

- Mener virkelig Flemming Rose at karikaturtegningene skal være en målestokk på hvorvidt muslimer er integrert i Europa eller ikke? spør Nazneen Khan-Østrem.

- Islamkritikk er blitt sykeliggjort

- Jeg syns det er et tankekors at vi står her i dag, fem år etter publiseringen av Muhammed-tegningene, begynner Vebjørn Selbekk.

- I mellomtiden har vi vært vitne til en lang rekke terrorplaner og terrorangrep. Det virker som om dette er en never ending story, og hatet som viser seg har ingen foreldelsesfrist. For meg er ikke tegningene det viktigste i denne saken. Men tegningene er blitt et potent symbol på møtet mellom islamisme og det vestlige, liberale demokratiet. Dette må vi kunne debattere fritt uten å frykte for liv og helse.

- Rose ønsker å sette fokus på selvsensur, og dette er et viktig spørsmål. I løpet av de siste fem årene har islamistene økt temperaturen ytterligere. Det mest alvorlige er angrepet på Kurt Westergaard, der bare tilfeldigheter avgjorde at tegneren overlevde økseangrepet i sitt eget hjem. Når det fremste terrormålet i Europa i dag er en avisredaksjon, og når utøvere av det frie ord ikke kan gå på jobb uten å frykte for eget liv og helse, er prisen for å ytre seg på dette området blitt meget høy.

- Onde tunger kan si: Det er bare å akseptere islams bildeforbud, så går det greit. Men dette er feil innstilling. Frykten har fått fotfeste de siste fem årene. Og islam har skaffet seg en særstilling når det gjelder religionskritikk. Vi har til og med fått en egen diagnose: islamofobi. Det er blitt noe sykelig ved å være kritisk til islam! Derfor må min konklusjon bli, at vi i løpet av de siste fem årene, har gått i feil retning.

Det er tid for spørsmål fra salen:

- Hvorfor er det ingen som har turt å si noe om fremtiden? Vil vi se på denne debatten som komisk om fem år?

Selbekk er pessimistisk på fremtidens vegne.

- Det vi så i Stockholm i julen var ikke et gufs fra fortiden, men et gufs fra fremtiden.

Nazneen Khan-Østrem, derimot, er optimistisk. Det samme er Flemming Rose:

- Om 50 år henger Jyllandspostens Muhammed-karikaturer i Iran.