Religionshistoriker Anne Eriksen mener "kulturarven" er et relativt nytt begrep som har fått stort politisk og propagandamessig gjennomslag. Foto: Pax
«Kulturarven» - en konservativ besvergelse
#- «Den kristne kulturarven» er en konservativ besvergelse med forbløffende politisk gjennomslagskraft, mener kulturhistoriker Anne Eriksen. Tekst:...
Publisert: 10.03.2008 kl 13:07
Sist oppdatert: 10.03.2008 kl 13:43
- «Den kristne kulturarven» er en konservativ besvergelse med forbløffende politisk gjennomslagskraft, mener kulturhistoriker Anne Eriksen.
Tekst: Helene Lindqvist
Publisert: 10.3.2008
- Det er svært viktig å ikke omtale kulturarv i bestemt form entall. Nå går vi inn i et år som skal prise kulturelt mangfold, og det betyr at vi må akseptere at der finnes flere kulturarver. Å snakke om «vår» kulturarv eller kulturarven kan derfor virke ekskluderende, sier Torunn Selberg. Hun er folklorist og professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Å ha kunnskap om - og med det tolke og definere fortidens hendelser på overbevisende måter - kan gi makt over samtidige begivenheter og være med på å styre politiske avgjørelser.
Det skriver Selberg og kollega Anne Eriksen, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, i boka Tradisjon og fortelling (2006). Med andre ord: en henvisning til kulturarv eller tradisjon kan i verste fall fungere som argument nok til å heve noe over diskusjon.
Vet hva de mener
Akkurat nå er dette særlig aktuelt i forbindelse med debatten rundt KRL-faget. I mange debattinnlegg både fra den kristne grasrota og fra KrF-topper henvises det til «vår» kristne kulturarv og tusenårige tradisjoner.
Denne henvisningen, og advarselen om at kulturarven står i fare for å bli utradert, synes å være argumenter mer enn gode nok til å legitimere kristendommens forrang i skolens religions- og livssynsfag. Argumentrekken stopper nemlig stort sett etter verdiladete ord som «kulturarv» og «verdifull».
Professor Anne Eriksen er ikke sikker på om debattantene egentlig selv vet hva de mener med «den kristne kulturarven».
- Dette er et relativt nytt begrep som har fått stort politisk og propagandamessig gjennomslag, ikke bare i Norge. For ikke mange tiår siden hadde «kulturarv » en temmelig brunstripet klang, og uttrykket ble ikke brukt. Plutselig er det blitt stuerent.
Eriksen er heller ikke nådig i sitt svar på hvordan hun forstår uttrykket «den kristne kulturarven»:
- Som en konservativ besvergelse med forbløffende politisk gjennomslagskraft.
Hva forstår så kulturhistorikerne med begrepet kulturarv?
- En får ofte inntrykk av at kulturarv er noe som «bare er der» - en arv vi overtar fra tidligere generasjoner. Slik sett ville jo alt som er overlevert oss fra tidligere tider være kulturarv, men slik er det jo ikke, poengterer Torunn Selberg. Tvert i mot forklarer hun at kulturarven er utvalgt i komplekse prosesser. Faktisk kan vi kan snakke om en kulturarvspolitikk, mener hun.
- Det som blir valgt ut og gitt betegnelsen «kulturarv » er det som ulike grupper mener er av særlig betydning for dem og noe som må bevares for fremtiden. Dette er viktig for deres identitetsbygging og for hvordan de presenterer seg selv i samtiden.
Ikke bare kristen
Argumentasjonen fra KrF og meningsfeller gir inntrykk av at den norske kulturarven eksisterer i entall og utelukkende består av kristendomrelatert innhold. Selberg påpeker at den kristne kulturarven bare én av mange ulike kulturarver som eksisterer i Norge.
- Jeg forstår uttrykket «den kristne kulturarven» på samme måte som jeg forstår annen kulturarv: at det er noe som er utvalgt og fremmet som kulturarv, altså noe fra fortiden som kan gi mening og betydning i samtiden. Jeg oppfatter altså ikke kulturarv som utelukkende kristen, understreker hun.
- Men kristne grupper har valgt å snakke om «vår kristne kulturarv» - uten at vi helt vet hva det er av kristendommens historie som inngår i denne. Vi kan likevel gå ut fra at de tenker på det som regnes som godt og verdifullt, og ikke forfølgelser av annerledes tenkende, hekseprosesser og korstog, for å nevne noen eksempler.
- Det snakkes ofte om en avkristning av Norge, som blant annet SV i spissen for kunnskapsdepartementet påstås å være ekstra ivrige i. Er det riktig å si at det foregår en avkristning av Norge?
- Jeg vet ikke om det foregår en avkristning, men jeg mener at vi står overfor religiøse forandringer. En sekularisering tror jeg i hvert fall ikke på, kanskje tvert i mot, sier Selberg, og peker på oppblomstringen av New age og ny-spiritualitet.
Kulturarv i flertall
Selberg vil ikke si seg enig i at de kristne har «kuppet» kulturarvsbegrepet, ettersom de ikke er alene om å fremme sine interesser eller sitt produkt som «kulturarv».
- Nei, det er mange grupper som snakker om kulturarv. Turistnæringen som skal markedsføre Norge som reisemål er for eksempel opptatt av en kulturarv som skal gi turister opplevelser av «det norske», forklarer hun.
- Finnes det noe som er «typisk norsk» til evig tid?
- Nei, og det er heller ikke er mulig å svare på hva som er Norges fremste kulturarv. Det vil nemlig variere med ulike gruppers interesser, forestillinger og verdier.
Det er altså, som Selberg påpeker, mange grupper som benytter seg av kulturarvsbegrepet, ikke bare de kristne. Hva som er den «ekte» norske kulturarven går det altså ikke an å svare på. Forskjellige grupper vil alltid trekke fram og vektlegge ulike ting: Turistnæringen har gjennom stiftelsen Norsk Kulturarv etablert kvalitetsmerket «Olavsrosa».
Dette merket pryder utvalgte serveringssteder, fyr, rorbuer, kulturarrangement og lignende. Foreningen Norsk kulturarv er opptatt av bruk og bevaring av kulturlandskap, kulturminner som for eksempel husmannsplasser, mat- og håndverkstradisjoner. UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon har en egen liste over verdensarv - som blant annet inneholder Bryggen i Bergen og Grand Canyon National Park i USA.
Mange vil nok også mene at en rekke diktere og forfatteres verk også tilhører den norske kulturarven, som Henrik Ibsens diktning. Og hva med de norske folkeeventyrene, samlet av Asbjørnsen og Moe? Ofte blodige eventyr fulle av hekser, troll, ondskap og grådighet, men like fullt en del av vår felles kulturarv, eller?
Artikkelen er også publisert i Fri tanke på papir, nr. 1-2008
