Stortingsrepresentant og humanist Bent Høie fra Høyre setter mennesket over systemet, men synes likevel det er greit å sikre Den norske kirke en eller annen form for særstilling.

Tekst: Even Gran
Publisert: 31.10.2007

Bent Høie (36) er stortingsrepresentant for Høyre, valgt inn fra Rogaland. For ham er humanisme kort oppsummert at man tar utgangspunkt i det enkelte menneskets egenverdi.

- Humanisme er troen på at det er enkeltmennesket som først og fremst vet hva som er det gode liv for dem selv - ikke en stat eller et overordnet system. Enkeltmenneskets frihet er helt sentral i humanismen, slik jeg ser det, sier han.

- Hva er de faste rammene rundt humanismen som vi alle er enige om? Hva kan man ikke gjøre hvis man fortsatt skal kunne kalle seg humanist?

- Hvis man legger systemnivået til grunn for sin politiske tenkning, og ikke tar utgangspunkt i enkeltindividet, mener jeg man får et problem. Folk som synes strukturene, organisasjonen og kollektivet er viktigere enn enkeltindividet, kan ikke kalle seg humanister. En annen ting som er helt sentral, er en grunnleggende respekt for andres livssyn. Jeg synes Human-Etisk Forbund er på sitt beste når de går ut og forsvarer kristne og andre foreldres rett til å velge skoler for sine barn. Jeg synes det er for mange i dag som bare er «tolerante» på overflaten, men med en gang de møter noe de ikke liker, begynner de med intolerant fordømming. Dagbladet kjører for eksempel en slik linje overfor de såkalte «mørkemennene». Jeg har også lyst til å nevne at det er grunnleggende i et humanistisk livssyn at man ser på systemene som like feilbarlige som det enkelte mennesket. Derfor må alle humanister for eksempel være mot dødsstraff. Dette fordi det er grunnleggende i strid med menneskeverdet å drepe, men også fordi systemet, i dette tilfellet domstolene, kan ta feil.

- Synes du for eksempel det var rett å henrette nazi-torturisten og morderen Henry Rinnan etter krigen?

- Nei, det var feil. Det er enkelt å forstå at mordere som Henry Rinnan og Saddam Hussein blir henrettet, men det er ikke akseptabelt. Jeg er glad for at vi i Norge har lover som sikrer at folk som Rinnan, Vidkun Quisling og slike ikke ville ha blitt henrettet i dag. Forbudet mot dødsstraff må begrunnes prinsipielt. Da må det gjelde alltid, også i krig.

- På hvilken måte mener du humanisme passer sammen med det politiske programmet i ditt parti?

- Det synes jeg passer veldig godt på flere måter. Først og fremst vil jeg peke på det grunnleggende som humanismen og konservatismen har til felles. Begge verdisyn beskriver et samfunn uten noen spesifiserte mål. De to verdisystemene beskriver bare noen verktøy og grunnleggende verdier som setter folk i stand til å leve gode liv på egne premisser. Dette står i kontrast til sosialismen, som er mer fasttømret i forhold til hvilket samfunn man ønsker seg. Sosialismen gir i større grad en oppskrift på hvordan enkeltmennesket «skal være» og hvordan samfunnet «skal være». Å stå for et slikt syn mener jeg er problematisk hvis man samtidig ønsker å kalle seg humanist.

- Hvilke politiske konsekvenser får det å være humanist i ditt parti?

- Det er ikke noen hemmelighet at vi i Høyre bærer i oss to tradisjoner som noen ganger står i opposisjon til hverandre. På den ene siden har vi den verdikonservative delen som innebærer en kristen tro. Her ønsker man å bevare de tradisjonene som er knyttet til kristendommen. På den andre siden har vi den tradisjonen som er sprunget ut fra det frisinnede borgerskapet i byene. I de fleste debatter i Høyre der man tilnærmer seg verdispørsmål skilles partiet grovt sett langs denne aksen. Man ser det i statskirkesaken, abortdiskusjonen, debatten om kristen formålsparagraf og i spørsmålet om felles, kjønnsnøytral ekteskapslov.

- Hvilken av fløyene er sterkest?

- Jeg opplever at Høyre i de fleste sakene har landet på tradisjonelt liberale standpunkter. Det er jeg fornøyd med.

- Men dere går for mellomløsningen i statskirkesaken, der staten fortsatt skal særbehandle Den norske kirke gjennom en egen lov?

- Formelt sett har ikke Høyre konkludert ennå, men det går nok i retning av en kompromissløsning. Om det akkurat blir mellomløsningen som Gjønnes-utvalget beskriver, vet jeg ikke. Men en eller annen form for mellomløsning, der Den norske kirke sikres en særstilling i forhold til staten tror jeg nok vi vil ende opp med. Jeg har ikke noe problem med å leve med det. Det som er viktig for meg, er at Høyre har konkludert med at vi ikke kan beholde statskirken slik den ser ut i dag. Så lenge kirkens særstilling ikke brukes til å undergrave minoritetenes stilling, så synes jeg det er akseptabelt. Her kommer på sett og vis mitt verdikonservative sinnelag til uttrykk. Jeg synes ikke man bare skal kaste ut det som har blitt bygd opp i kulturen vår over lang tid, selv om dette kanskje er det riktige å gjøre prinsipielt sett.

- Hva ville resultatet ha blitt hvis bare du fikk bestemme?

- Jeg tror nok jeg ville da sikret Kirken en eller annen form for særstilling. Jeg tror det vil være uklokt å etablere et system der et hvilket som helst trossamfunn er likestilt med kirken, når vi tenker på hva kirken har hatt å si for vår kultur og vårt samfunn. Jeg reagerer likevel sterkt på kjøttvektargumenter om hva «flertallet ønsker». Dette handler først og fremst om mindretallets interesser.

- Kan man være for en kristen formålsparagraf og kalle seg humanist?

- Dette er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg mener nok at det er mulig å være tilhenger av en kristen formålsparagraf og fortsatt være humanist, men denne paragrafen må være tett avstemt med måten den kristne kulturarven skal formidles på. Her er det er en hårfin grense mellom formidling og forkynning. Jeg vil understreke at ingen har vondt av å lære om kristendommen, så lenge ingen tvinges til å gå i kirken mot sin vilje.

- Kan en humanist være for å videreføre en grunnlovsfestet statskirkeordning?

- Det er verre. Ordningen er begrunnet i statens behov for å styre religion. Dette var også årsaken da religionen ble innført i grunnloven vår i 1814. Jeg mener det samme behovet også kommer til uttrykk hos statskirketilhengere i dag. De vil styre religionen. Det mener jeg er grunnleggende i strid med en humanistisk grunntanke. Spesielt hårreisende er 50-prosentregel en som sier at minst halvparten av statsrådene i en regjering må være medlemmer av statskirken. Dette er i strid med menneskerettighetene. Jeg tror mange statskirketilhengere er redde for hva de religiøse kan finne på hvis de slippes fri. De er livredde for kirken som en maktfaktor. Mange av dem er også motstandere av religiøse skoler, så det ligger en grunnleggende religionsfiendtlighet her som ikke går så godt sammen med et humanistisk sinnelag.

- Hva synes du om begrepet «kristne og humanistiske verdier» som dukker opp hele tiden? Er det selvmotsigende?

- Jeg synes ikke det er noen motsetning. I kristendommen finner man mange av de samme verdiene som man også har i humanismen. Faren ved å sette disse to begrepene ved siden av hverandre, er imidlertid at man da framhever kristendommen som mer humanistisk enn alle de andre religionene. Det blir diskriminerende og feil. Jeg ser på humanismen som et verdisett som representerer mange av de positive verdiene man finner i de fleste religioner. Det er helt feil å skape et inntrykk av at kristendommen er noe mer humanistisk enn andre religioner, gjennom å bruke «kristne og humanistiske verdier» som et samlebegrep. Jeg ser altså på kristendom og humanisme som to forskjellige ting. De er på ulike plan. Kristendommen er en tro - en religion. Humanismen er et verdisett. Førstnevnte kan, i likhet med alle andre religioner, dele de verdiene som ligger i humanismen. Kristendommen, og alle andre religioner, kan være både humanistisk og ikke-humanistisk. Humanismen er ikke i seg selv religiøs, men det humanistiske verdisettet kan fint kombineres med religiøs tro.

- Synes du som Høyre-mann at Human-Etisk Forbund framstår med slagside mot venstresida i politikken?

- Jeg tror nok at det tradisjonelt sett har vært slik. Tidligere var det å bryte med det tradisjonelle noe som først og fremst appellerte til en radikal politisk tradisjon. Men jeg har inntrykk av at dette er i ferd med å utjevne seg. Jeg kan ikke huske å ha blitt provosert av konkrete standpunkter, men jeg har savnet HEFs engasjement i visse saker, og jeg tror dominansen fra venstresida kan være årsaken til dette. Her tenker jeg spesielt på bioteknologisaken. Jeg har ikke hørt så mye fra HEF i den saken. Jeg savner avisinnleggene og medieutspillene.

- HEF støtter regjeringens liberaliseringslinje i sin høringsuttalelse til den nyebioteknologiloven. Hva synes du om det?

- Det overrasker meg at HEF støtter regjeringen og går i en liberal retning. En restriktiv linje når det gjelder bioteknologi, er en kamp mot sortering av menneskeverd. Jeg hadde forventet at HEF la seg på en mer restriktiv linje. Det ville ha vært mer i tråd med en humanistisk grunntanke. Kanskje er dette et tegn på at venstresidedominansen i HEF fortsatt er litt for sterk.