– Glem det!, ropes det bak frysedisken på et herberge i Istanbul.

– Jeg snakker ikke med journalister!

Å intervjue armenere om armensk identitet i et land som ikke anerkjenner 1900-tallets første folkemord, viser seg å være vanskeligere enn antatt.

– Beklager, unnskylder resepsjonisten, som i ren velvillighet hadde avertert kollegaens etnisitet.

– Det er for mange nasjonalister i Tyrkia. De foretrekker ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Likevel kan resepsjonisten fortelle at vaktmesteren har to navn – ett tyrkisk og ett armensk – men at han bruker det tyrkiske. Slik kan armenere velge å leve side om side med tyrkere, som i uvitenhet behandler kollegaen, naboen eller den lokale butikkeieren som sin likemann.

Rødt for sekularisme. Hvitt for renhet. En trenger ikke gå lange strekningen i Istanbul før en får øye på det tyrkiske flagget. Flagget som symboliserer hva Tyrkia er og bør være, men som også sier noe om hva Tyrkia ikke er. En armener kan kanskje bli tyrker, men tyrkere er ikke armenere.

Historie med nyhetsverdi

I kioskhyllene holder avisforsidene nyheter om det «såkalte folkemordet» syvende dag på rad. Det er ikke første gang Tyrkia høster internasjonal oppmerksomhet rundt den historiske udåden: I 2007 stemte den amerikanske kongressen positivt over en resolusjon om hvorvidt den armenske massakren skulle anses som folkemord eller ikke. Prosessen med å anerkjenne folkemordet ble imidlertid utsatt på ubestemt tid, og Obama, som i valgkampen lovet å ta i bruk ordet «folkemord» om de armenske massedrapene, måtte etter press fra NATO-allierte Tyrkia utvikle et annet vokabular.

Stridens kjerne er som følger: Et overveldende flertall av historikere – og armenere, selvsagt – mener at 1,5 millioner armenere ble systematisk myrdet av tyrkiske myndigheter i årene rundt 1915. Tyrkiske myndigheter, på sin side, mener 300 000 mistet livet i kamp - en nødvendig refleks av armensk opprør. Dessuten mistet minst like mange tyrkere og kurdere livet.

Denne gangen er det Frankrikes tur til å gi historien ny viv. «Franske myndigheter bør overlate historien til historikere», var Tyrkias diplomatiske beskjed da det i desember ble kjent at det franske senatet skulle stemme over et lovforslag som vil gjøre det straffbart å fornekte det armenske folkemordet. For at det kontroversielle lovforslaget, som først ble vedtatt i nasjonalforsamlingen i 2006, skal bli gyldig som fransk lov, må det altså godkjennes i senatet. Dersom forslaget blir ratifisert, får alle som høylytt nekter å definere massakren som folkemord ett år i fengsel og 45 000 euro i bot – slik det i dag også er straffbart å fornekte Holocaust i Frankrike.

Forholdet mellom Frankrike og Tyrkia svekkes

Det vil være en underdrivelse å si at forholdet mellom de to landene, som lenge har vært preget av Sarkozys uttalte motvilje mot Tyrkisk medlemskap i EU, er blitt spesielt anstrengt den siste måneden.
Blant annet forfattet statsminister Recep Tayyip Erdogan et brev til Sarkozy der han skrev at lovforslaget er et «direkte angrep på den tyrkiske nasjonen», før han truet med å kutte alle politiske og økonomiske bånd dersom forslaget skulle gå gjennom. Den tyrkiske ambassadøren i Paris vil dessuten bli hjemkalt, og ødeleggelsene de to landene imellom vil være «irreversible», mener Erdogan. Under et bilde av de to statslederne kunne redaksjonen i den tyrkiske avisen Today’s Zaman heller ikke dy seg fra å påpeke en tjue centimeters lang høydeforskjell i Erdogans favør.

Den tyrkiske utenriksministeren, Ahmet Davutoglu, er heller ikke positivt innstilt til et lovverk som vil sette ham i fare for å bli arrestert ved neste besøk til Frankrike. Han mener forslaget vil forhindre dialog mellom Armenia og Tyrkia, og at loven, dersom den går gjennom, vil bli en begrensning av valg- og ytringsfriheten. I det hele tatt vitner forslaget om en «mentalitet fra en veldig mørk tidsalder», og stemmer dårlig overens med opplysningsverdiene som Frankrike liker å smykke seg med. En samlet, tyrkisk regjering har bedt Frankrike konsentrere seg om sin egen, blodige historie. Hva med den franske massakren i Algerie i 1965? Eller FNs medvirkende rolle under folkemordet i Rwanda?

Tyrkiske aviser nøler heller ikke med å avsløre det de mener er Frankrikes egentlige motivasjon, hvis Sarkozys dårlig kamuflerte valgretorikk først og fremst vil øke populariteten hos den armenske diaspora i Frankrike, som teller 500 000. Dernest har folkemordet funksjon som et dårlig kamuflert rasjonale for å ekskludere islamsk innflytelse i EU.

Sist i januar ble lovforslaget noe overraskende satt på vent, da et tverrpolitisk initiativ har krevd at det granskes om forslaget er grunnlovsstridig.

– Ikke den eneste løgnen Tyrkia er bygd på

Mens media har hellt bensin på den historiske konflikten, holder det armenske samfunnet i Tyrkia lav profil. Også i redaksjonslokalene til den armenske avisen Agos lar jubelen over lovforslaget vente på seg.

– Det sårer oss hver gang dette blir tatt opp til diskusjon. Vi er ikke avhengige av en internasjonal definisjon; vi har våre ord, sier politisk kommentator Pakrat Estugan (58).

Avisen, som ironisk nok først oppnådde anerkjennelse blant tyrkere etter at redaktøren Hrant Dink ble skutt og drept av en tyrkisk nasjonalist i 2007, peker som tyrkiske aviser på de bakenforliggende motivene til lovforslaget.

– I likhet med andre, europeiske land trenger Frankrike en grunn for å ekskludere Tyrkia fra EU. Uenigheter om folkemordet bør møtes med fri presse og diskusjon, ikke med lover, mener Estugan.

Innskrenkende lover er noe det allerede finnes nok av i Tyrkia, og som han i flere år har kjempet mot. Blant annet sørger artikkel 301 i den tyrkiske grunnloven for at det er straffbart å fornærme den tyrkiske nasjonen, og er fremdeles en stor begrensning for ytringsfriheten. Senest i 2005 ble det rettet sak mot den prisbelønte forfatteren Orhan Pamuk, som hadde fornærmet det tyrkiske folk ved å skrive om folkemordet på armenerne.

«Det armenske folkemordet kommer ikke til å bli anerkjent så lenge det utfordrer tanken om en nasjonal enhet.»

– Tyrkias nasjonsbyggingsprosess krevde et kunstig narrativ av homogenitet. Det armenske folkemordet kommer ikke til å bli anerkjent så lenge det utfordrer tanken om en nasjonal enhet. Men dette er bare én av mange løgner Tyrkia er bygd på, mener Estugan.

Unge mennesker flinkere til å stille spørsmål

Til tross for begrensningene, mener Estugan at armenernes situasjon er endret til det bedre de siste fem årene.

– Det måtte dessverre et nasjonalistisk motivert drap til for at tyrkere skulle stille spørsmål ved de nasjonale narrativene som blir servert på skolebenken. Unge mennesker er blitt flinkere til å stille spørsmål.

Han legger til at det armenske samfunnet i Tyrkia heller ikke er én enhet.

– Med eget språk, egne skoler og egen religion er det noen som avstår helt fra å delta i det tyrkiske samfunnet. Andre igjen er opptatt av å være så tyrkisk som mulig. Da jeg, i motsetning til mange av mine armenske venner nektet å ta et tyrkisk navn, ble jeg beskyldt for å være en armensk nasjonalist!

DEMOKRATIKLESTIREBILMEK er det lengste, og kanskje også det vanskeligste ordet på tyrkisk: «Å være i stand til å demokratisere».