Kontakt
Foto: NTB/Shutterstock/faksimile
I år er det førti år siden «Michelle Remembers» sparket i gang 1980-tallets satanpanikk. Nå er lignende satanpanikk tilbake som en av ingrediensene i Qanon-fenomenet, der Donald Trump både befinner seg i sentrum og nekter å ta avstand.
John Færseth
Publisert: 20.10.2020 kl 11:58
John Færseth er frilansjournalist og forfatter av blant annet KonspiraNorge.
Alt sammen basert på avsløringene til en mystisk varsler kalt «Q».
Flere av tilhengerne av Qanon, som dette fenomenet er kjent som, har trukket inn satanisme som del av pakken. Som Talia Lavin viste i en artikkel publisert i magasinet New Republic for et par uker siden, skal man ikke grave lenge før man finner påstander om at «hormon-høstingen» er et ritual dedikert til Satan. I januar forsøkte en kvinne fra Colorado å kidnappe sønnen sin fra «satanistene» i fosterhjemmet han var plassert i, sammen med en gruppe Qanon-tilhengere. Og for litt over to år siden måtte Bill og Hillary Clintons datter, Chelsea Clinton, gå ut og benekte offentlig at hun var tilknyttet trossamfunnet Church of Satan. Det er ikke første gang forestillinger om satanistiske overgrep har spredt seg.
For 30-40 år siden kunne man i mainstream-medier lese om hvordan heavy metal, skrekkfilmer og rollespill som Dungeons & Dragons fungerte som døråpnere til selvmord, narkotikamisbruk og drap. Selv i Norge ble det hevdet at det fantes hemmelige grupper som praktiserte rituelle drap på barn som var unnfanget og født i hemmelighet.
I år er det førti år siden 1980-tallets satanpanikk begynte for alvor, med publiseringen av boken Michelle Remembers. Her fortalte psykiateren Lawrence Pazder og den tidligere pasienten Michelle Smith om hvordan Smith hadde oppsøkt Pazder på grunn av depresjon etter en spontanabort, og hvordan de etter hvert fant ut at hun hadde opplevd forferdelige ting som barn.
Pazder hadde bestemt seg for å prøve hypnose, ettersom det ble klart for han at Smith bar på noe viktig som hun ikke klarte å snakke om i normal tilstand. Resultatet var at Smith skrek kontinuerlig i 25 minutter, før hun begynte å snakke med stemmen til en liten pike. Endelig kunne de fortrengte minnene hennes slippe løs: Gjennom hele barndommen hadde hun blitt utsatt for groteske rituelle overgrep. Hun hadde blitt stengt inne i bur, seksuelt misbrukt og tvunget til å delta i ritualer der man ofret spedbarn til Satan.
Alt sammen hadde skjedd i regi av den satanistiske organisasjonen Church of Satan, som var en verdensomspennende organisasjon med røtter tilbake til førkristen tid og med forgreninger høyt opp i den politiske og økonomiske eliten. Målet deres var intet annet enn verdensherredømme.
Michelle Remembers ble en sensasjon. Michelle Smitt og Lawrence Pazder – som etter hvert giftet seg selv om de var tidligere terapeut og pasient og begge hadde vært gift på hver sin kant da de møttes – ble autoriteter på satanisme og «kulter». De ble intervjuet på tv og brukt som sakkyndige i rettssaker.
Alt dette til tross for at historien inneholdt en rekke snodige påstander. For det første var Church of Satan bare et bitte lite trossamfunn, grunnlagt i 1966 av den tidligere sirkusmusikeren Anton LaVey. Church of Satan ser Satan som et symbol for menneskenes naturlige drifter og følelser som ikke kan påvirkes med ofringer og har alltid tatt avstand fra kriminelle handlinger. Videre hadde ikke Michelle Smith vært borte fra skolen en eneste dag i den 81 dager lange perioden hun skulle ha blitt kontinuerlig rituelt misbrukt.
Michelle Smith var ikke den første som fortalte om mektige satanistiske nettverk på denne tiden.
I flere år hadde amerikanske John Todd hevdet å være en avhoppet kronprins fra den hemmelige ordenen Illuminati. Illuminati ble i likhet med Church of Satan påstått å ha kontakter på høyeste hold, og brukte rock, narkotika og Dungeons & Dragons til å forføre ungdommen.
Smith ble heller ikke den siste – de neste årene ble bøker om satanistiske nettverk og overgrep nærmest en sjanger for seg. Slike djevelske overgrepsnettverk ble et gjennomgangstema både i kristne ungdomsbøker og påståtte fortellinger fra virkeligheten.
Mye av dette stammet fra evangeliske kirker, som var på fremmarsj på denne tiden.
Utover 1980-tallet dukket fenomenet som senere har blitt kjent som «satanpanikk» opp både i nyhetene og i sekulære talkshow på TV. Flere steder ble politiet kurset om satanisme og rituelt misbruk. Riktig nok fant man aldri faktiske spor etter de ofrede barna, noe enkelte forklarte med at satanistene var mektige nok til å kontrollere politi og domstoler og dermed kunne sørge for at sporene ble skjult.
Forestillingene kom til Norge blant annet gjennom teologen og kjønnsforskeren Eva Lundgren, som hevdet at det foregikk hundrevis av rituelle drap i Sverige hvert eneste år.
Boken La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep var basert på samtaler som Lundgren hadde hatt med personer som hevdet å ha fortrengte minner fra satanistiske ritualer. Den inngikk i en mindre, norsk satanbølge tidlig på 1990-tallet der både Vårt Land, Dagbladet og VG på ulike tidspunkt trykket artikler om satanistiske sekter.
Ironisk nok kan disse ha vært en av inspirasjonskildene til black metal-bølgen som startet på denne tiden.
Påstander om at det finnes grupper som i hemmelighet mishandler og dreper barn som del av religiøse ritualer er blant annet kjent fra europeisk middelalder, hvor slikt flere ganger utløste forfølgelser og drap på jøder. Og i Romerriket var det faktisk de første kristne som ble beskyldt for hemmelige orgier og barnedrap.
Likevel var ikke akkurat 1980-tallets Nord-Amerika og Vest-Europa et sted der man kunne vente at de ville dukke opp igjen ... eller?
Flere har forsøkt å sette den nordamerikanske satanpanikken i forbindelse med trender i populærkulturen og i samfunnet. 1970-tallet var en gullalder for amerikansk skrekkfilm, med klassikere som Alien, Halloween og The Omen. Flere av disse inneholdt elementer av satanisme og det okkulte.
Særlig gjaldt dette Eksorsisten fra 1971. Filmen var basert på en bestseller-roman av William Peter Blatty, og ble et av de store populærkulturelle fenomenene på 1970-tallet.
Så skremmende skal den ha virket på et samtidig publikum at flere sekulære foreldre valgte å døpe barna sine etter å ha sett filmen, bare for sikkerhets skyld.
Satanpanikken har også blitt satt i forbindelse med at hjemmeværende mødre ikke lenger var normen i USA på 1980-tallet, slik det hadde vært tidligere. I stedet tilbrakte barna nå store deler av dagen borte fra foreldrene, i barnehage eller daghjem. Mange foreldre bekymret seg naturlig nok for hvordan barna deres hadde det hos fremmede, og ble dermed mer disponerte for å tro på fortellinger om rituell mishandling.
I tillegg var 1980-tallet også tv-predikantenes storhetstid. Som allerede nevnt var dette en tid der evangelisk kristendom var på fremmarsj til og med i politikken, der de inngikk i koalisjonen som hjalp Ronald Reagan til makten. Mens ledende skikkelser som Jerry Falwell ikke ser ut til direkte å ha spredt satanpanikk – selv om han beskyldte Satan for å stå bak global oppvarming for å få kristne til å engasjere seg i ugudelige ting som miljøvern – hadde flere av dem som var med å gi oppmerksomhet til satanpanikken i USA forbindelser til den kristenkonservative fløyen. Det indirekte budskapet om at barna trengte mor hjemme for å være trygge, var også noe mange der kunne stille seg bak.
I tillegg hadde det forutgående tiåret vært en tid med stor interesse for okkultisme og sekter i alle former. Begge fenomenene hadde etter hvert fått et dårligere rykte etter Manson-drapene i 1969 og tragedien i Jonestown i 1978, der over 900 medlemmer av sekten Folkets Tempel begikk masseselvmord etter ordre fra predikanten Jim Jones.
Både i USA og Norge forsvant satanpanikken ut av offentlighetens fokus mot midten av 1990-tallet.
Én av årsakene kan ha vært at hypotesen om fortrengte minner og regresjonsterapi langt på vei ble tilbakevist av nyere psykologisk forskning om hvordan menneskelig hukommelse fungerer. Ideen om at det finnes skjulte, baklengsmaskerte, satanistiske budskap på pop- og rockeplater er også langt på vei glemt. Det er heller ikke mange religionsvitere eller andre fagfolk som i dag tror at det eksisterer hemmelige satanistiske nettverk.
Imidlertid kunne det selv godt ut på 2000-tallet dukke opp artikler i kristne aviser som beskrev hemmelige nettverk av satanister, som i motsetning til de svartkledde black metal-folkene «så ut som folk flest».
Og så sent som i 2003 skrev VG om over hundre mulige satanister bare i Stavanger, der bloddrikking, dyreofring og sex inngikk i ritualene, selv om barn fikk være i fred denne gangen. Artikkelen kom etter en episode av det kristne tv-programmet Søndagsåpent, der en kvinnelig «avhopper», som tidligere hadde vært sentral i en satanistisk menighet, fortalte pastor Egil Svartdahl om hva hun hadde deltatt i.
De som er gamle nok til å huske satanpanikken, husker den ofte som et bisart og lett komisk fenomen. Virkeligheten var dessverre mindre morsom, i hvert fall utenfor Norge. Satanpanikken rakk nemlig å ødelegge flere liv mens den herjet. I USA ble flere barnehageansatte, barnevakter og andre tiltalt, og i noen tilfeller også dømt, for rituelle overgrep basert på historier barn hadde fortalt hjemme. Dette til tross for at historiene i mange tilfeller ikke bare inkluderte forholdsvis usannsynlige ting som menneskeofring, men også private flyturer til Mexico, voksne som kunne fly og drikking av blod blandet med brus.
Det mest kjente tilfellet av dette var The West Memphis Three-saken fra 1993, der tre tenåringsgutter ble dømt for mishandling og drap på tre små gutter. De ble frikjent og løslatt først 18 år senere, da DNA-spor viste at de ikke kunne ha vært involvert i drapene.
Her i Norge holdt Bjugn-saken fra 1992, der flere barnehageansatte ble tiltalt og senere frikjent for seksuelle overgrep, i noen dager på å utvikle seg i samme retning.
Døde satanpanikken egentlig ut, eller ble den rett og slett gradvis absorbert inn i den generelle konspirasjonskulturen som vokste frem på 1990- og 2000-tallet?
Et viktig element hos John Todd, Michelle Smith og mange andre, var at satanistene var rike og mektige med politiske forbindelser, hvis de da ikke var politikere selv.
Ideen om mektige og onde eliter er sentral i dagens konspirasjonskultur, og det er neppe tilfeldig at flere forfattere gikk fra å være «satanpanikkere» til å fokusere på hemmelige selskaper med verdensherredømme som mål. En av dem, Texe Marrs, begynte i tillegg å advare mot islam og muslimer, som ble en ny «folkedemon» etter terrorhandlingene 11. september.
Flere ledende konspirasjonsteoretikere på 1990- og 2000-tallet tok også opp i seg elementer av satanpanikk. For eksempel nådde TV-verten Alex Jones først berømmelse da han tok seg inn på den lukkede sommerleiren Bohemian Grove og dokumenterte den rituelle brenningen av en figur som forestilte «bekymring». Jones’ genistrek var å spinne dette som et satanistisk ritual som viste hvor korrupt makteliten faktisk var. En av de tidlige gjestene i programmet hans var nettopp Texe Marrs.
Her i Norge finnes ideen om satanistiske nettverk med planer om verdensherredømme blant annet på nettstedet «Nyhetsspeilet».
Det er nok nærliggende å sette hvordan satanpanikken ble absorbert i konspirasjonskulturen i forbindelse med det Michael Barkun har kalt stigmatisert kunnskap. Dette utrykket betegner alt det som samfunnet rundt – eller i det minste autoriteter i akademia og media – benekter, samtidig som de som tror på dette er like skråsikre på at de er virkelige.
Eksempler på stigmatisert kunnskap er eksistensen av ufoer, alternativmedisin, vaksinemotstand, konspirasjonsteorier – og satanpanikk.
Ifølge Barkun gjør det å tro på én type stigmatisert kunnskap at man blir mer tilbøyelig til å ta for god fisk også andre typer, fordi man allerede «vet» at autoritetene tar feil eller lyver på minst ett område, og dermed også kan lyve om andre ting.
Tilbake til Qanon-fenomenet, som for alvor ble synlig i offentligheten i fjor, men har eksistert siden sent 2017.
Mer om Q: Stormen som ikke kommer
Det baserer seg på publiseringen av svært kryptiske meldinger fra noen kalt «Q», som sies å være en sentralt plassert varsler som står nært Trump-administrasjonen. En viktig del av «avsløringene», som først blir lagt ut på nettstedet 8chan og deretter delt og fortolket andre steder, er at Trump bekjemper en gjennomkorrupt og ond maktelite som blant annet driver med rituelle overgrep.
En forløper for Qanon var «Pizzagate», der det ble hevdet at det fantes en pedofiliring knyttet til det demokratiske partiet og sentrert rundt en pizzarestaurant i Washington DC. Denne forestillingen holdt på å ende i forferdelse da en ung mann tok seg inn i restauranten med våpen i hånd for å befri barna han mente ble holdt fanget i kjelleren (restauranten viste seg å ikke ha noen kjeller).
Når Qanon-tilhengere snakker om barn som holdes fanget under jorden og utsettes for rituelle overgrep eller blir brukt til å «høste» hormoner som elitene skal bruke til å ruse seg på, er det nesten som å høre fortellingene til John Todd, Michelle Smith og andre.
Selvsagt er det også forskjeller. Det direkte satanistiske er tonet kraftig ned, og budskapet har blitt tilpasset dagens politiske polarisering: De onde elitene er nå tilknyttet det demokratiske partiet, og den eneste som kan stoppe dem er Donald Trump. Man kan vel også si at det er større grunn enn på lenge til å tro at det foregår overgrep blant elitene, etter avsløringen rundt milliardæren Jeffrey Epstein som utnyttet mindreårige jenter samtidig som han reiste verden rundt i selskap med kjendiser og politikere.
Mer om konspirasjonstenkning rundt liberal maktelite: Farlig tankegods om maktelite
Som vi har sett, rakk satanpanikken på 1980- og 1990-tallet å ødelegge flere liv før den ebbet ut. Det er i hvert fall ikke utenkelig at Qanon kan gjøre det samme, eller utløse voldshandlinger, slik forgjengeren Pizzagate har gjort. For i motsetning til satanpanikk på slutten av 1900-tallet, sitter det nå en «troende» i Det Hvite Hus og nekter å ta avstand fra Qanon.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.