- Dagens situasjon er en av de virkelig rette anledningene til å gå løs på de antidemokratiske, autoritære grensende til totalitære, maktrelasjoner som pavekirken representerer som Guds stedfortreder på jorden.

Publisert: 14.4.2010

Even Gran/Fritanke.no presenterer 8.4 en katolsk sosiolog Massimo Introvigne si tolking av den pågående krisa i den katolske kirka som delvis forårsaket av "moralsk panikk". Fri Tanke og Human-Etisk Forbund (HEF) bør komme opp med noe bedre enn dette i disse alvorlige sakene. For aspektene ved overgrepssakene i den katolske kirka er mange og viktige. De individuelle er viktige nok: Spørsmålet om de forklarte sammenhenger hva gjelder seksualitet og sølibatet, homoseksualitet i mannsdominerte miljøer, pedofili - men først og sist konsekvensene for det enkelte offer.

Dette er selvfølgelig mat for media-mons(tre) som elsker å gasse seg i tragedier. I slike sammenhenger kan det sikkert spores og diagnostiseres både moralsk panikk og demonisering av overgriperne (som får monstertrekk). Likevel er denne vinklingen et journalistisk sidesprang, eller like gjerne en avsporing fra langt viktigere problemstillinger.

Det er overhodet ikke noe poeng, slik Introvigne vektlegger, at overgrep foregår i andre religiøse, og for den del sekulære organisasjoner og institusjoner. Dette fremstår i stedet som en beleilig avsporing for de overordnet ansvarlige.

Fri tanke kan ikke være bekjent til å bidra til slike avsporinger. Teologiprofessor og katolikk Bernt Torvild Oftestad sier det slik det er: "Dagens katolske krise beror ikke på angrep utenfra. Den er en indre krise." (VG 10.4) Problemene er ikke primært et individrelatert seksuelt problem, de er systemiske og knyttet opp til kirkesamfunn som lukkede maktinstitusjoner. Den voldsomme kritikken springer ut av kirkas manglende vilje til åpenhet og til å ta ofrene på alvor. Mange av reaksjonene fra pavekirken fremtrer klare og selvfølgelige sett i lys av disse realitetene!

For langt mer interessante er de prinsipielle sidene ved overgrepssakene. Hvilke omstendigheter gjør slike overgrep mulig? Hva gjør dem til smertelige realiteter? Hvordan kan overgrepene fortsette i årtier uten offentlig inngripen? Hvorfor aksepterer den katolske kirka og andre status quo? Hvorfor gjør ikke de ansvarlige noe for å få slutt på overgrepene - før de må, når saken kommer til syne i offentligheten?

Hva er det med religion og seksualitet generelt? De fleste kristne tradisjoner har alderdommelige, forkvaklede og absurde synd/skam-pregede forestillinger om en del former for seksualitet. Hva er sammenhengene mellom religiøs makt og overgrep? Vi vet at der seksuelle og andre overgrep skjer, er maktrelasjonene sterkt ubalanserte. Hva slags normer og verdier er i spill i disse lukkede samfunnene? Hvem er det som i praksis beskyttes?

Og nå når avsløringene kommer: Hvorfor prøver pavekirken og andre å avlede og bagatellisere omfanget og alvoret? Hva innebærer denne reaksjonsformen å kalle reaksjonene for sladder? De ansvarlige kjenner mer enn grundig til realitetene i katolske kirker verden rundt, slik de har eksistert i årtier (århundrer). Likevel velger de ansvarlige å fortie, gjemme bort, bagatellisere og på toppen hegne om og forsvare overgriperne! Og deretter kommer de poppende opp med motbeskyldinger om moralsk panikk og sladder og hva det måtte være. Måtte de brenne!... slik de nå bagatelliserer noen av de alvorligste og mest krenkende overgrep barn kan utsettes for.

Det forsterker konsekvensene av overgrepene enormt at de skjer i relasjoner av den ultimate tillit som religiøse øvrigheter representerer. Den tyske kardinal Ackerman betegner dette som særdeles alvorlige forbrytelser og at barna blir etterlatt i en tilstand av "hemmelig medskyldighet" og dype traumer.

Dette og andre problemstillinger burde Fri Tanke bidra til å finne svar på. Tilfanget av materialet turde være stort. Min noe tilfeldige leting brakte meg for eksempel til følgende innsiktsfulle kommentar av Jan Otto Johansen, "Mellom himmel og helvete";

Hvert overgrep i seg selv er alvorlig nok. Men det er når overgrepene forties at det groteske inntrer; maktfulle kirkesamfunn forlenger lidelsene til ofrene og gir dermed nærmest blanco fullmakt til nye overgrep. Jeg er ikke primært ute etter den enkelte overgriper. Disse er en sak for etterforskings/påtalemyndighetene. For til forskjell fra pavens botemiddel som er bønn, anger og åndelig soning, vil rettssamfunnet bringe overgrepene inn i det sivile rettssamfunnet og dømme prestene og andre kirkeansatte på like fot med andre borgere.

Ved å gjemme vekk og kun internbehandle overgrepssaker (i beste fall), viderefører kirken en indre justis som hever seg over den allmenne rettsforståelse og praksis. Kirken opprettholder et parallelt rettssystem som er uholdbart i moderne demokrati. De bryter eklatant prinsippet om likhet for loven. (Jfr. diskusjonen i en del land om hvorvidt Sharia-loven skal aksepteres som alternativ rettspraksis.)

Dagens situasjon er en av de virkelig rette anledningene til å gå løs på de antidemokratiske, autoritære grensende til totalitære, maktrelasjoner som pavekirken representerer som Guds stedfortreder på jorden. Pavens ord er lov. Hans hellighet sine ståsteder har imidlertid vist seg så jordiske og ufullkomment skiftende som noen andres. Paven sine ståsteder er politisk og på annen måte formet av kirkens og personlige behov og makt. Overgrepssakene avdekker alldeles ingen guddommelig eller kristelig omsorg for de svakeste og at nestekjærligheten rår, men like mye eller mer makt og ulike typer begjær. Det er da grotesk hvordan den katolske kirka befester disse uholdbare forholdene gjennom sin gjentatte fortielsespraksis. Måtte de denne gangen få som fortjent. - Og etterpå står trolig nye institusjoner i kø for å avdekkes overgrep satt i system.

Fri Tanke utfordres hermed til å bidra til å sette disse sakene inn i sine rette kontekster.

Ole P Lien