Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Tilhengere av Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson under valget til Europaparlamentet i 2014.
 Foto: Wikimedia commons@Frankie Fouganthin

Tilhengere av Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson under valget til Europaparlamentet i 2014. Foto: Wikimedia commons@Frankie Fouganthin

Valg i Sverige: – Nå kan vi snakke om innvandring på en ny måte

Patrik Lindenfors i HEFs svenske søsterorganisasjon Humanisterna tror vårt naboland er på bedringens vei.

Publisert:

Sist oppdatert: 07.09.2018 kl 12:44

Søndag er det valg i Sverige. Valgkampen i år, som forrige gang det var valg i Sverige, er preget av den store oppslutningen til det nasjonalistiske og sosialkonservative partiet Sverigedemokraterna, samt de andre partienes uvilje til å ville samarbeide med dem.

Sverigedemokraterna har blant annet bakgrunn fra «Sverigepartiet» fra 80-tallet og kampanjeorganisasjonen «Bevara Sverige Svenskt» – begge høyreekstreme nasjonalistbevegelser med innslag av erklærte nazister.

Sverigedemokraterna har også selv stått for en klar innvandringsfiendtlig linje med slagord som «Rör inte mitt land!» og «Sverige åt svenskarna».

Inn i varmen?

Partileder Jimmie Åkesson erklærte i 2014 nulltoleranse mot ekstremisme og rasisme i partiet, men stadig dukker det opp partimedlemmer og tillitsvalgte som har kommet med klart rasistiske og/eller høyreekstreme uttalelser, eller som har slik bakgrunn.

Den problematiske fortiden til tross; Sverigedemokraterna ligger an til å få rundt 20 prosent av oppslutningen i søndagens valg. Fortsatt vil ingen av de andre partiene i Sverige ha noe med dem å gjøre. De er støtt ut i kulden.

Det kan skape en vanskelig parlamentarisk situasjon å stenge et så stort parti ute fra innflytelse. Mye av spenningen foran helgens valg dreier seg følgelig om hvorvidt de andre partiene på høyresiden, framfor alt partiet Moderaterna (Høyres søsterparti), vil åpne for et parlamentarisk samarbeid med dem, noe som da kan åpne for en borgerlig regjering.

Trykkokereffekten

Når man skal forstå hvordan et tidligere høyreekstremistisk og delvis nynazistisk parti kan ha fått så stor oppslutning i Sverige, er det vanlig å vise til debattklimaet som har rådet i Sverige i lang tid.

Analysen går som følger: Folk som har tatt opp problematiske sider ved innvandring, eller som har kritisert problematiske sider ved islam og muslimsk kultur, har i stor grad blitt stemplet som rasister av den «politisk korrekte venstresiden» og de liberale elitene i byene. Det samme har skjedd med folk som på ulike måter har ment at det må stilles krav til innvandrere om at de må integrere seg, akseptere svenske liberale verdier, lære seg språket skikkelig og så videre.

Stemplingen har i stor grad gått på person, og ikke på argumenter. Har man sagt visse forbudte ting, er man en rasist, og da skal man støtes ut i kulden og miste all troverdighet.

Den svenske debattkulturen har ført til at mange har holdt meningene sine for seg selv, hevdes det. Dermed har man fått en trykkokereffekt av folk som har «forbudte meninger», men som de ikke tør å si høyt. Og til slutt sprekker jo som kjent slike trykkokere.

Det er alle disse undertrykte «forbudte meningene» som nå fyrer opp under Sverigedemokraternas høye oppslutningen. Partiet selv har også gjennom lang tid har appellert til dette, gjennom slagord som «Vi sier det du tenker» samt «Rasiststempelet – makthavernes metode for å lukke munnen på svenskene».

«Svenske tilstander»

Tabuet mot å ta tak i reelle problemer knyttet til innvandring, muslimsk kultur og islam generelt, har ført at problemene har vokst ukontrollert, hevdes det. Dermed har sosiale skillelinjer, ghettodannelser og uro i innvandrertette byområder, som for eksempel Rosengård i Malmø og Rinkeby i Stockholm, fått lov til å utvikle seg fritt.

I norske kommentarfelt finnes det et navn for alt dette. Man kaller det «svenske tilstander».

Som en kontrast til det angstfylte debattklimaet i Sverige, blir Norge og Danmark gjerne trukket inn.

Her har befolkningens høyrepopulistiske og innvandringsskeptiske tendenser i større grad blitt «temmet» av mer stuerene partier som Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti. I Norge og Danmark har det i større grad vært lov til å diskutere problemer knyttet til innvandring, muslimsk kultur og islam. Dermed har man også unngått den verste trykkokereffekten, er påstanden.

Det snudde høsten 2015

Patrik Lindenfors er styremedlem i Humanisterna – Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Sverige. Han er enig i at det svenske debattklimaet i lang tid har vært dominert av det som i Norge kalles «svenske tilstander».

– Ja, alt det der er sant. Sånn har det vært. I det svenske debattklimaet har rasistanklagene sittet for løst. Det har hemmet oss og har ført til den situasjonen vi har i dag, sier han.

Lindenfors tror imidlertid Sverige er på bedringens vei. Han mener det hele snudde høsten 2015.

– Under flyktningkrisen den høsten kollapset på mange måter den moralistiske og litt virkelighetsfjerne «la alle komme»-ideologien. Da måtte regjeringen plutselig innføre tiltak som tidligere hadde blitt betegnet som nærmest rasistisk, for eksempel passkontroller på Øresundbroen og en streng begrensning på antall flyktninger, sier han.

Etter dette har de fleste andre partiene innsett at de er nødt til å ta disse utfordringene på alvor.

Det kan gjøre at Sverigedemokraterna mister oppslutning, tror han.

– Debattklimaet er mye bedre nå. Det er lov til å snakke om disse tingene. I dette valget vinner Sverigedemokraterna på at de var først ute med disse «ubehagelige sannhetene». Men når de andre partiene etter hvert får innarbeidet en annen innvandrings- og integreringspolitikk, tror jeg det vil jevne seg ut. Jeg håper i hvert fall det. Det er definitivt ikke bra for Sverige at rundt tjue prosent av befolkningen stemmer på et tidligere naziparti, sier han.

Døra på gløtt?

De andre partiene har som nevnt sagt klart nei til å samarbeide med Sverigedemokraterna, med et lite unntak for Moderaterna. De er veldig uklare i saken, forteller Lindenfors. Samtidig har ikke Sverigedemokraterna sagt at de «nekter å støtte en regjering de ikke er med i», som Frp i Norge gjorde før de kom inn i regjering.

Sverigedemokraterna har tvert imot signalisert at de støtter en borgerlig regjering hvis de kan få gjennomslag for visse politiske saker.

Dermed kan det ligge an til en borgerlig regjering med støtte fra Sverigedemokraterna, men uten at de er med. Dette forvanskes imidlertid av at de to andre borgerlige partiene, Liberalerna og Centerpartiet sier tvert nei til alle former for samarbeid med Sverigedemokraterna.

Et alternativ da, er at de to partiene bytter side, og heller støtter en regjeringsdannelse med Socialdemokraterna.

Udemokratisk?

– Hva synes du bør skje i Riksdagen hvis Sverigedemokraterna får rundt tjue prosent av stemmene? Bør de andre partiene samarbeide med dem? Blir det udemokratisk å holde dem utenfor?

– Personlig mener jeg man bør sette seg ned og snakke med dem, når de har blitt så store. Ellers blir det jo vanskelig å styre landet. Samtidig synes jeg ikke det er udemokratisk å la være. Det er tross alt alle de andre partiene som har flertall, ikke Sverigedemokraterna. Det er dypt problematisk å la et parti med tette bånd til høyreekstremisme og nynazisme få politisk makt, sier han.

– Hvordan er stemningen i Humanisterna som organisasjon?

– Når det gjelder regjeringskonstellasjoner, er meningene delte. Men som humanister er vi selvsagt bekymret over framveksten av rasisme og fundamentalistisk innvandringsmotstand. Samtidig har vi i lang tid kjempet imot at staten gir penger til muslimske organisasjoner som inviterer fundamentalistiske predikanter. Vi har også ført en lang kamp mot at staten støtter religiøse friskoler, både kristne og muslimske, sier han.

Gjengkriminalitet

Lindenfors legger til at mye av rapporteringen om nærmest lovløse tilstander i Sveriges forsteder er litt overdrevet.

– Mye av det vi hører om er jo vanlige oppgjør mellom kriminelle gjenger og hærverk, som disse bilbrannene vi har sett nå i det siste. Det er jo ikke noe nytt at slikt skjer, verken i Sverige eller i andre land. Problemet er at dette blir tolket inn i en stor historie om et «Sverige i sammenbrudd», og blir blåst litt ut av proporsjon av mediene og andre.

Lindenfors understreker at statistikken ikke viser at kriminaliteten i Sverige har økt generelt sett.

– Det er det viktig å ta med seg. Samtidig er det riktig at gjengkriminaliteten i forstedene har økt kraftig i det siste. Det er alle politikere enige om at vi må bekjempe. De er bare uenige om hvordan, sier han.