I dag formiddag starter Den europeiske menneskerettsdomstolen behandlingen av de norske foreldrenes klagesak om KRL-faget. Alle saksøkerforeldre og barn er reist ned for å overvære saken.

- Det eneste utfallet jeg kan tenke meg er at vi vinner, sier Eivind Fosse (19), som var ti år da faget ble innført.

Tekst og foto: Kirsti Bergh
Publisert: 6.12.2006

Les også bakgrunnsartikkelen: Må Norge endre KRL-faget en gang til?

- Jeg er spent. Det viktigste for meg nå, er det prinsipielle ved saken, at faget bryter med menneskerettighetene, sier Eivind Fosse (19), som er en av de klagesaken gjaldt som barn.

I 1997 var han en 10-åring på Sagene skole i Oslo med Alternativt livssyn som yndlingsfag, men på vårparten fikk han beskjed om at faget skulle forsvinne og bli erstattet av det nye kristendomsfaget. Rasende og fortvilet ringte han mamma Carolyn på jobben og forlangte at hun skulle skrive klagebrev til Stortinget. Carolyn Midsem skrev brevet sønnen dikterte, men stilet det til Human-Etisk Forbund, og det var starten på det som ledet til at hun ble en av saksøkerforeldrene.

Det samme gjaldt Ingebjørg Folgerø og sønnen Gaute Tyberø i Stavanger.

- Det at livssynsfaget ble tatt vekk og KRL-faget kom i stedet, kom på en måte bakfra på meg. Jeg tenkte: hva gjør jeg nå? Og jeg kontaktet Human-Etisk Forbund fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre - rett og slett for å få råd.

Begge to trekker fram viktigheten av å ha HEF i ryggen - både prinsipielt og personlig.

- Det hadde ikke vært mulig å prøve å følge opp denne saken uten HEFs kompetanse og ressurser, understreker Midsem.

Nå er det gått fem år siden Høyesterett bestemte at KRL-faget ikke var i strid med menneskerettighetene, og noen år siden KRL-faget var aktuelt for Eivind Fosse, Carolyn Midsem og Ingebjørg Folgerø. Men det at saken nå skal opp for Menneskerettighetsdomstolen vekker følelsene til live igjen:

- Det er rart. Det er gått ti år, det føles fjernt. Men når jeg henter det fram igjen, kjenner jeg at engasjementet kommer - og jeg blir sint, forteller Midsem.

Foss og Folgerø bifaller. I dag formiddag overværer de tre, Folgerøs sønn og den tredje saksøkerfamilien høringen i storkammersalen i Strasbourg. Om noen uker vil de få svar på en ti år lang kamp.

Merket at det var noe "muffens" med faget
- Mye av dette foregikk jo den gang over mitt hode, og fremdeles har jeg vanskelig for å skjønne det finjuridiske. Men den gang følte jeg det ble begått overtramp mot meg. Jeg likte veldig godt det alternative livssynsfaget, og så kom KRL-faget med "Jesus sier..." og "Jesus er god..." Selv om jeg var 10-11 år, merket jeg at det var noe "muffins" med faget. Det var stadig allmennmenneskelige problemstillinger, hvor læreboka hele tiden prøvde å si at Jesus er svaret. Jeg merket det godt.

Da Midsem fikk nei på søknaden om fullt fritak, valgte hun å la sønnen følge KRL-timene. Kostnadene - og arbeidet - forbundet med å skulle følge opp delvis fritak ble for store.

Folgerø valgte derimot å gjøre det. I to år fulgte hun KRL-undervisningen med argusøyne og satt hver kveld før KRL-timene og gikk gjennom innholdet, men det var vanskelig fordi hun ofte ikke fikk tilstrekkelig og tidsnok informasjon.

- I begynnelsen fikk Gaute gå fysisk ut av klasserommet under de delene av KRL-undervisningen han skulle ha fritak fra. Da ble han plassert alene i et tomt klasserom, kanskje gjennom en hel dobbeltime. Han fikk ikke noe alternativ, men bare satt der og leste lekser, forteller hun.

Etter at hun stilte krav om at han ikke skulle være alene uten tilsyn, nektet skolen ham å forlate klasserommet. Han måtte være tilstede, selv om Folgerø sendte skriftlig beskjed.

- Gaute ble plassert i en lojalitetskonflikt. Skolen sa at han måtte være i klasserommet og vi foreldrene sa at han skulle gå ut.

Ga opp delvis fritak

Til slutt ble belastningen for stor på sønnen, og de bestemte seg for å gi opp forsøket på delvis fritak.

- Det er klart at hans skolehverdag ble redusert i disse årene på grunn av vårt livssyn. Og han utmerket seg i negativ retning i klassen, ved at han var den eneste. I hvert fall den eneste vi fikk vite om.

Familien ønsket at skolen skulle innkalle til fellesmøte om det nye religionsfaget og fritaksordningene, men det sa ledelsen nei til. De fikk beskjed om at "ingen andre er vanskelige".

Livssyn er en privatsak!

Noe av det både Folgerø og Midsem opplever som svært viktige aspekt ved saken, er konvensjonenes beskyttelse av "privatlivets fred".

For å kunne få (delvis) fritak måtte foreldrene gi en begrunnet søknad.

- Det går ikke an å gi en begrunnet søknad uten å tilkjennegi hva man mener eller tror, sier Folgerø.

Hun syntes - og synes fremdeles - at det var fryktelig galt at hun måtte erklære sitt livssyn overfor skolen. Ikke bare det, men hun måtte også definere sitt livssyn på en negativ måte - gjennom å definere seg i et benektende forhold til et annet livssyn - og med det ble også sønnen hennes definert.

- Skolen insisterte på å sette en etikett på ham. Han måtte erklære seg som humanist for å få fritak. Jeg synes det i seg selv er helt feil at barn skal belemres med foreldrenes tro. Og jeg synes det er helt feil at skolen pålegger foreldrene å erklære sitt livssyn, sier hun.

- Noe av det som ble så veldig vanskelig med delvis fritak var nettopp det at du måtte tilkjennegi hva du mente, samtidig som dialogen med læreren ble så håpløs, for læreren lett kom i en forsvarsposisjon, mener Midsem.

"Det var ikke vondt ment"

Eivind Fosse har i løpet av prosessen gått fra barn til ung mann, og i dag ser han andre aspekt ved saken enn han gjorde da den startet.

- Fantastiske Norge fronter menneskrettigheter ute, men bryter menneskerettighetskonvensjonene på hjemmebane, bemerker han.

- Det norske selvbildet er så solid. Norge gjør ingenting galt. Tingretten viste jo til intensjonene i faget i sin kjennelse. Det er ikke vondt ment, sier Folgerø.

- "Er det så farlig med litt kristendom?", legger Fosse til.

- Dette er den dimensjonen det er vanskelig å sette ord på: hva er det med den norske folkesjelen som gjør at det er så viktig å ha det i statlig regi? "Fienden" vår er egentlig ikke de som er religiøse, det er den statsbærende biten, reflekterer Midsem.

Folgerø mener det handler om den norske likheten. Vi skal være så like og like på samme måte.

- Jeg tror mange er bekvemme med at de ikke er engasjerte selv, men at andre - skolen - tar ansvar for denne biten som har med religiøse symboler og moral å gjøre. Og det er greit nok, men de skal ikke diktere oss, poengterer Midsem.

- Jeg tror at det er viktig at vi nå er ute av Norge. Vi er alle indisponert gjennom overbevisningen om at vi alle skal være så veldig like. Det er en del av den norske kulturen, og det gjelder for oss, aktor, dommerstanden og departementet. Vi er ikke bevisst det en gang, vi har det internalisert, sier Folgerø.

- Jeg håper at når vi nå møter en ikke-norsk rett, vil de ha et mer åpent syn på enhetsskolen, kristen formålsparagraf og statskirken. For vi nordmenn tror jo det er gitt fra naturen av, avslutter hun.