I dag starter Kirkemøtet - det øverste organet i Den norske kirke. Blant sakene som skal behandles er kirkens syn på statskirkeordningen. Kirkerådets direktør Jens Petter Johnsen tror Kirkemøtet vil gå for mellomløsningen.

Tekst: Even Gran
Publisert: 13.11.2006

Han forteller at Kirkerådets innstilling er formet slik at det skal være størst mulig sjanse for at den blir vedtatt. Det betyr at Kirkerådet anser det som mest sannsynlig at Dnk lander på mellomløsningen.

Det betyr imidlertid ikke at alle medlemmene i Kirkerådet støtter mellomløsningen.

- Det var ingen dissenser da saken ble behandlet, men det var flere som signaliserte at de kunne komme til å stemme annerledes på Kirkemøtet, forteller Johnsen.

Hvis Kirkemøtet bestemmer seg for mellomløsningen, betyr det at Den norske kirke (Dnk) går inn for å fjerne referansene til "den evangelisk-lutherske religion" fra Grunnlovens §2 og erstatte dette med en verdiparagraf som sier at "Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag". Mellomløsningen sikrer også Dnk større religionsfrihet ved at staten ikke lenger skal utnevne biskoper og proster.

Den statlige styringen vil man imidlertid ikke gi helt slipp på. Denne skal sikres gjennom en ny kirkelov. Hvor detaljert denne loven skal være er selvsagt ikke bestemt ennå, men de fleste tilhengere av mellomløsningen mener at den bør være "en rammelov".

Dårlige odds for statskirkemotstanderne

En indikasjon på hvordan dette vil gå kan vi få hvis vi tar en titt på uttalelser fra landets menighetsråd og kirkelige fellesråd. Statkirkeforsvarerne og de som ønsker mellomløsningen ligger ganske jevnt. Så langt slutter 50 prosent av menighetsrådene og de kirkelige fellesrådene opp om mellomløsningen, mens 46 prosent vil videreføre statskirkeordningen, melder Vårt Land. Bare to prosent vil ha et fullt skille. Det betyr at de som ønsker et fullt skille får en tøff jobb på Hafjell, der årets Kirkemøte holdes.

Biskop Odd Bondevik i Møre bispedømme er en av de få innen Dnk som ønsker fullt skille mellom stat og kirke. I høringsuttalelsen sin til Kirkedepartementet bruker Bondevik mange av de samme argumentene som Human-Etisk Forbund framfører mot statskirkeordningen. Han mener at statskirkeordningen legger uakseptable begrensninger på Dnks religionsfrihet. Bondevik er også bekymret for statskirkeordningens konsekvenser for livssynsminoritetene, og kritiserer bruken av det såkalte "kjøttvektargumentet".

- Det er ikke relevant å anføre at minoritetene til sammen ikke utgjør noen stor del av befolkningen. Faktisk påhviler det oss som en etisk forpliktelse å være særlig aktpågivende overfor små grupperinger i vårt samfunn og se til at de ikke marginaliseres, skriver Bondevik.

Biskopen påpeker også hvordan det norske samfunnet er radikalt endret og mener derfor at drøftingen av statskirkeordningen må foregå på andre premisser enn tidligere. Han problematiserer statskirketilhengernes angst for at en avvikling av statskirken vil føre til en "mindre åpen folkekirke".

Mener Kirkerådet avslører seg

Human-Etisk Forbunds Bente Sandvig er ikke spesielt begeistret for mellomløsningen, og har naturlig nok ikke så mye til overs for Kirkerådets innstilling heller.

I en kronikk i Dagbladet tar hun tak i det hun mener er en liten innrømmelse i Kirkerådets innstilling; "hensynet til tros- og livssynsfriheten står i en viss spenning til hensynet til religionens integrerende og verdimessige rolle for stat og samfunn.".

- Hvis så skulle være, er det uansett tros- og livssynsfriheten som må ha forrang, både etter norsk lov og etter de konvensjonene Norge er forpliktet av. Vi snakker om en av de grunnleggende, ufravikelige rettighetene, skriver Sandvig.

Hun mener det beste er å legge menneskerettstenkning til grunn.

- Hver enkelt borger skal ha fri rett til livssyns- og religionsutøvelse, og staten forplikter å legge forholdene til rette for at dette kan skje på en likeverdig og ikke-diskriminerende måte. Det må være basis for hvordan vi ordner oss i et moderne samfunn, poengterer Sandvig.

Hun har også tak i følgende utdrag fra Kirkerådets uttalelse:

"Folkekirkens identitet er forankret i eget trosgrunnlag og et særegent fellesskap bygget på dåpen og troen. Folkekirken er ikke minst uttrykk for det oppdrag som konstituerer den og er dens mål; å nå ut med evangeliet til alle og døpe inn i den kristne kirke."

Sandvig mener at når Kirken omtaler seg selv på denne måten, bekrefter de at det er forskjell på kirke og stat. Sitatet viser at det i dagens Norge ikke er noe selvsagt samsvar mellom det å være statsborger og det å være medlem av Den norske kirke.

- Statens formål må være å ivareta alle borgere på en likeverdig og ikke-diskriminerende måte. "Å nå ut med evangeliet til alle og døpe inn i den kristne kirke" kan ikke være et mål for en statsdannelse, poengterer hun.

Egeninteresse fordekt som fellesskapsinteresse
Sandvig er skuffet over at en kirke hun har oppfattet som en alliert når det er snakk om religionssfrihet, også krever en særstilling som "statlig støttet samfunnslim".

- Dette er egeninteresse forkledd som allmeninteresse som tar over for den prinsipielle argumentasjonen, skriver hun

Sandvig mener at en videreføring av tette bånd mellom stat og kirke i det 21. århundret er verre enn hvis vi fortsetter å leve med en snart 200 år gammel anakronisme i Grunnloven.

- Hvis vi gjør dette, bekrefter vi aktivt i dag at anakronismen står ved lag. Det vil reise spørsmål om hvorvidt Norge tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor og vil påkalle overvåkingsorganenes interesse, spår hun.

"I retning av prinsippene"
Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen er enig med Sandvig i at det er en spenning mellom statskirkeordningen og hensynet til tros- og livssynsfrihet. Det er nettopp på grunn av dette Kirkerådet har gått for mellomløsningen som et kompromiss, istedenfor å argumentere for å videreføre statskirkeordningen.

- Der Kirkerådet og Bente Sandvig skiller lag, er synet på den statlige styringens rolle som garantist for at Dnk forblir en "åpen og inkluderende folkekirke". Kirkerådet tillegger dette vekt. Det gjør ikke Bente Sandvig. Dermed konkluderer vi ulikt. Så enkelt er det, sier Jens-Petter Johnsen.

Han beskriver mellomløsningen som et kompromiss som "går i retning av prinsippene". Kirkerådet anerkjenner dermed de prinsippene som HEF og andre statskirkemotstandere anfører, i motsetning til mange av statskirkeforsvarerne.

Johnsen understreker at begrepet "folkekirken" ikke skal tolkes som "en kirke for alle som bor i Norge". Kirken skal være åpen for alle, men folk må ikke ha et forhold til Kirken hvis de ikke selv vil. Dette er et viktig poeng for Kirkerådet. Det er altså ikke samsvar mellom det å være statsborger og kirkemedlem. Her har Sandvig helt rett nok en gang, sier Johnsen.